Bokelskere.no

Det ble noen løse tråder igjen her. Er det noen som tror det kommer en oppfølger?

Når en forfatter skal skal skrive tett og nært om sin egen familie er det mange valg som skal tas. Hvilken dokumentasjon finnes, er kildene fremdeles tilgjengelig, hvordan skal det vektes mellom diktning og fakta, hvordan påvirkes de omskrevne og deres etterkommere? Og ikke minst, hva er fakta for både den ene og den andre?
I denne boka virker det som at Veslemøy Solberg har vært seg sitt ansvar bevisst. Hun skriver godt om mennesker hun er glad i, om livet og menneskene rundt dem i en svunnen tid, som hun likevel har ganske mye dokumentasjon om. Hennes skattekiste er som for mange andre, loftet med brevene, dagbøkene og dokumentene som generasjonene før oss tok så godt vare på. En kan lure på om de alltid så konsekvensene av å samle på så mye, men i dette tilfelle kan det virke som om besteforeldrene til forfatteren visste hva de gjorde.
Og det er i en god "Edvard Hoemsk" stil hun med varme og omtanke skriver sin families, og særlig sin bestemors historie. Og temaet i boken, denne skumle sykdommen som ødela så mange liv i vår nære fortid, trenger så absolutt å bli skrevet om.

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg mener om boka. Jeg er nok på den ene siden enig i det Steinar og Mari skrev for tre år siden. Guillou formelig trår vannet i deler av historien der han kanskje gjør forsøk på å skape interesse for hovedpersonenes sjel og liv? Samtidig er jeg også fremdeles kritisk til trangen til å gjøre sine helter nesten overmektige og allvitende, selv når deler av familien viser seg å ha spesielle utfordringer knyttet til nazismens framferd. For meg er det mest til ettertanke hvordan menn med en solid moderne, human oppdragelse kunne havne der de gjorde. En parallell til dagens fremmedkrigere? Jeg har tenkt å lese meg videre gjennom serien. Forventer at den fremdeles vil være ujevn, men at den har perspektiver og tilnærminger som kan være bra å tenke over for anglofile nordmenn.

Har ikke lest denne dessverre, men begynnelsen er jo kjent og bare fantastisk. Og så tenker jeg; dette kunne jo noen med rette ha skrevet i dag og...

Hvordan skal en sølle leser vurdere ei slik bok? Tradisjonen tro tok jeg den med i senga om kvelden, men det var så mye jeg skulle sjekket! Det er nesten så jeg kunne tenkt meg å lese den en gang til med et regneark oppe for å få oversikt over personer og forbindelser.Ja, selv korrekturleser gikk litt i surr på side158 og tre avsnitt ble gjentatt en gang til før avslutningen av kapitlet.

Sakene Thune nevner er jo velkjente fra massemedia, men det er når han setter det i sammenheng at bildet av politiets og rettsvesenets utfordringer blir betenkelig på grensen til skremmende, og nysgjerrige lesere skjønner etter hvert betydningen av begrepene “tunnelsyn” og “det tosporede system” og hvorfor de er sentrale i boka.

Som et apropos kom nyheten om at tidligere ordfører Trude Drevland ble frikjent for korrupsjonsanklage omtrent samtidig som jeg gjorde meg ferdig med boka. Altså nok en sak der statsadvokaten i Bergen går høyt og sterkt ut, men må strekke våpen til slutt.

Skal jeg anbefale andre å lese den? Ja, det er en viktig bok - en debattbok. Men, den er litt rotete synes jeg. Spennende, selv om man egentlig vet hvordan det går!

Guillou gjør vel en slags "Forrest Gump" i denne serien om brødrene fra Vestlandet. Leste første boka om bygging av broer og afrikanske eventyr forrige måned og har også bestilt tredje boka på biblioteket. Som alle Guillous helter er Lauritzen-brødrene nesten overmennesker, men de skal jo rekke mye i løpet av ei bok! Og de er til stede, eller nesten til stede ved mange store begivenheter i verdenshistorien. Og slik må det kanskje bli siden bøkene skal handle om et begivenhetsrikt århundre. Jeg ble fascinert av hvordan menneskene før den store krigen ikke kunne forestille seg at det noensinne skulle bli krig igjen(?) Samtidig er det til troendes for undertegnede den nesten romantiske bevegelsen i saueflokken som søkte til slagmarken, og som ikke hadde en sjanse til å returnere.
Kunsten, homofobien, den engelske overklassen som vakler og er i ferd med å bli en anakronisme... Selv om Guillou hopper raskt fra av og til, og noen løsninger er lettvinte så griper han leseren, og lager selvsagt en cliffhanger til neste bok!

I likhet med andre anmeldere var jeg i ferd med å gi opp boka, men hadde ikke annen ferielektyre tilgjengelig i Nice. Forstod etter hvert sammenhengen mellom de to verdenene og RL. En mann ved navn Ove var bedre...

Avbrøt denne boka fordi jeg hadde den på ukeslån fra biblioteket. Pleier å lese ferdig det meste på en uke...

Er livet for kort til å lese dårlige bøker? Jeg leser alltid, men har levd såpass lenge at jeg bør prioritere litt hva jeg skal lese. Her er min plan for lesing. Det er kanskje i minst like stor grad en låneplan for biblioteket.

Ei bok om et sted, men mer om repeterende konsekvenser av forfedrenes ugjerninger kanskje? Er det sånn? Determenistisk, deprimerende tragisk, eller? Lar den seg bryte den stadig gjentatte rekken av videreføringer. Les boka, tenk, kanskje virkeligheten er verre? Og boka er både godt skrevet og spennende!

Når svaret legges ut på åpent nett så er det vel ikke annet å gjøre... ;-)

Ja. Godt sagt! Wassmo kunne vel skrevet tre x 33 1/3 år uten å ha gått tom i sitt emne. Selvsagt blir det verre jo nærmere man kommer nåtiden. Ikke alle vil være Knausgård. Og, hundre år.. - om hundre år er allting glemt heter det jo, i alle fall såpass glemt at det kan diktes om..

Jeg snappet med meg denne boka fra en sjokkselger (det heter vel ikke det på et bibliotek) uten å tenke over hva dette var for noe. Det slo meg ganske snart at dette er ei bok som kan få mannfolk som ikke leser bøker til å gjøre nettopp det. Følelsen av å sitte og bla i Vi Menn blandet seg med lukta av våpenolje og feltuniformer, motorsagbensin og kvae. Ja, la sodatene lese boka før de drar i tjeneste utenlands. Det er da ikke tragisk at temar i bøker som denne presenteres med kunnskap om livet basert på erfaring; Javisst er det klønete "guttekunnskap",snaut beskrevet og bare antydende om dybden. Men det er fint for litteraturen at vi gjør de samme feilene om og om igjen, kaskje vi dog kunne unngått noen tragedier om kunnskapen kunne akkumuleres andre steder enn mellom permer og i elektroniske filer.

Perfekte høstbøker? - Man må både tørre og våge for å vinne!

Jeg har lest boka "Hundre år" av Herbjørg Wassmo. Jeg har også lest om Tora og Dina, og leser Wassmo uten at hun er blitt en favoritt som jeg har måttet få med meg alt av. Har også kjapt lest gjennom hva andre skriver om boka her. Det er flere ting som slår meg. For det første at mange er kritiske til mange navn og hopping i tid i "Hundre år". Det må være en utfordring å skrive en slektshistorie om en en rekke med produktive kvinner, og hva tenker dere egentlig, skulle hun utelatt noen? Hopping i tiden mellom generasjonene er jo også et grep og forfatterens valg, lik det eller ei. Jeg er ikke sikker på om andre har nevnt det, men jeg tenker denne historien sier mye om Herbjørgs herkomst som forfatter. Dramatiske hendelser i barndommen skjerper evnen til å betrakte, beskrive, tolke og formidle. Og til sist. Wassmos som en forfatter av litteratur om kvinner, uten at det blir litteratur bare for kvinner.

Det ble 30 bøker lest på denne lista faktisk.