Jeg likte denne ganske godt. Det var fascinerende å følge Patti Smith på hennes reiser, lese om bøkene og forfatterne hun setter høyt, om kjærligheten og sorgen over mannen Fred, og om god kaffe. Jeg synes imidlertid det gikk litt trått enkelte steder, mens andre partier fenget bedre. Her er min omtale hvis du vil lese den.
Anita Ness som svar til Tine Sundal :
14:33, 17. april 2016 Diskusjon: Tine Sundal om Menn uten kvinner av Haruki Murakami av Haruki Murakami
Har lest to av novellene på rappen her, siden flyr avgårde.. Magisk!
Jeg likte denne boka godt. Best likte jeg partiene om Arthur og tiden før katastrofen, men også om når det skjedde og det som skjedde på flyplassen. Kapitlene om den omreisende symfoni engasjerte ikke fullt så mye. Men alt i alt, en god roman, av de bedre. Les gjerne mer i bloggen min HER
Anita Ness som svar til Elisabeth :
23:53, 31. mars 2016 Diskusjon: Anita Ness om Lev vel, alle roman av Hilde K. Kvalvaag av Hilde K. Kvalvaag
Så bra.:)
Ganske spennende og fæl til tider, men har også en del rolige partier som tenderer til det langdryge.. Les gjerne mer HER
Underlids bok har som undertittel; Reisefortellinger, og det er det det er, iflettet historisk, politisk og geografisk stoff man kan lære mye av. Det nye Cuba er skrevet i den nye tradisjonen for reiselitteratur, med et personlig preg. Underholdende og lærerikt.
Les gjerne hele innlegget HER
Romanen viser en ung pikes vekst, liv og utvikling på Cuba gjennom dagboknotater fra barndom og ungdomstid fra 1978- 1990 .
Wendy Guerra har skrevet et fin, tildels sterk og interessant roman om Nieve, en jente som ikke har det så enkelt. Dette er en roman om situasjonen på Cuba i disse årene, som ligger under for det som skjer, at alle drar sin vei, det at de har så lite, hva de ser og ikke ser og opplever som tenåringer, forskjellene mellom de som har og ikke har, Revolusjonens inngripen her og der, men mest om unge Nieves relasjoner til sine nærmeste og hennes utvikling, styrke og sårbarhet. Om å leve under omsorgssvikt av foreldrene.
Tildels også veldig poetisk og fint skrevet. Den første delen om barndommen er enklere skrevet, troverdig i forhold til at hun da er et barn, og vi leser gjennom barnets øyne. Et grep som fungerer fint, synes jeg. Vi får også innblikk i livet på bygda, mindre steder og Havana.
Les gjerne mer i bloggen min HER
For en herlig bokskatt om Cuba og Hemingway, for den litterært interesserte. Jeg skal reise til Cuba i mars, og dette ga en ekstra dimensjon til turen. Med tips om steder Hemingway vanket, byvandringer etc.. Jeg fikk også tips om en av bøkene hans som har handling fra Cuba, som jeg ikke har hørt noe særlig om: Den ene for de mange. Den skrev han etter Den gamle mannen og havet, som jeg har lest.
Boka inneholder masse fine bilder i tillegg til Hemingways biografi fra perioden på Cuba- og litt om oppvekst og det tragiske selvmordet, og hvorfor han så seg nødt til å flytte fra Cuba i 1960.
Verket er ikke i salg lenger, men heldigvis finnes det biblioteker.
Å få en ny Odd Singsaker-krim av Jørgen Brekke i handa, er en forventningsfull begivenhet som får det til å krible. Den 14.januar er det lansering i Trondheim. Men boka er ute i handelen, den første knallgode anmeldelsen kom i Adresseavisa i helga, og jeg fikk prøveeksemplar for en tid tilbake. Paradisplaneten leste jeg nesten i et jafs i helga. En krim jeg koste meg meg, så kanskje er den en kosekrim? For dere som får feil assosiasjoner til begrepet kosekrim kan jeg berolige med at dette er mer enn hardt nok. Men også lekent, lett, interessant og morsomt, samt intrikat og komplekst.
Odd Singsaker, den arbeidsomme førstebetjenten ved Trondheim Politikammer er tilbake.
Han er gjenforent med sin amerikanske kone Felicia Stone, og i denne boka har de nettopp vært på en lengre ferie. De har knapt rukket å komme hjem til Norge før det skjer et brutalt dobbeltdrap i Trondheim. En far og sønn blir funnet drept et hus på Strindheim og sønnen utenfor. Sønnen har for det meste ligget på et rom med mørke gardiner i kjelleren, men akkurat denne dagen sto han opp til en skjebnesvanger hendelse.
Russen i Trondheim har som tradisjon å sette russelue på hodet til Olav Tryggvasonstatuen på Torget, ved hjelp av Brannvesenet. Brannmesteren som har oppdraget får seg sitt livs overraskelse. Et avkappet hode og et sverd ligger på sokkelen.
På snedig vis blir Odd Singsaker koblet til saken. Han er riktignok sykmeldt, og har sannsynligvis ikke godt av å begynne å arbeide igjen, men han kan ikke la være, siden en kollega ønsker og trenger hans hjelp. Det viser seg også at Odd og Felicia har tatt hånd om en gammel bok for bibliotekar Siri Holm , verdt masse penger, som de skulle forsøke å selge i London. Boken var mer verdt enn de trodde så de tok den med tilbake og lot Siri plassere den trygt i Gunneriusbiblioteket.
Det som videre skjer er et kappløp for å fakke en gjerningsmann eller fler, som fører Odd Singsaker til London igjen. Den gamle boka har en sentral rolle, likedan et gammelt brorskap som har hatt stor innflytelse gjennom tidene. Vitenskapsmenn som Francis Bacon står bak. Drømmen om Udødelighet og jakten på De Vises Sten er stikkord. Naturen og vitenskapen.
Jørgen Brekke har snekret sammen en skikkelig godbit av en røverroman som jeg storkoste meg med. Vips så var de 496 sidene slukt.
Dette er en leken krim, språket flyter lett , kapitlene veksler mellom fortid og nåtid på en måte som aldri blir uoversiktlig. Brekkes fantasi er grenseløs. Jeg humret godt over de stadige nye vendingene mer enn en gang. .Jeg synes tidligere at Brekke har veltet seg vel mye i groteske voldsdetaljer, særlig i Nådens omkrets og Drømmeløs, men i denne boka er det tonet ned. Vel er kapping av hoder temmelig brutalt, men han utbroderer ikke mer enn nødvendig.
Det er en positiv utvikling synes jeg. Boka er mer enn nok spennende uten. Drapsmetoden hodekapping har dessuten en helt spesiell betydning for gjerningsmannen/mennene.
Det eneste jeg stusset på var hvorfor ikke Singsaker og de han spurte visste om butikken Walhalla, når de skulle lete etter butikker som solgte middelaldersverd? For meg som er lokalkjent var det merkelig, men for andre betyr dette selvsagt ingen verdens ting.
Og slutten? Jeg tygger enda på den..
Jørgen Brekke plasserer seg med denne spenningsboka helt klart i samme kategori og divisjon som Tom Egeland, Helge Kåre Fauskanger, Gert Nygårdshaug og Dan Brown.
Paradisplaneten er så langt Brekkes beste!
Flammen og mørket er en spesiell roman. Mørkt, eksistensiell. Hovedpersonen drar tilbake til øya der filmskaperen Hedda tok livet av seg for fire år siden. Hun var ung, i midten av tyveårene. Senere får vi tilbakeblikk fra livet før Hedda, med hennes mor, mennene, jobbene. Små sekvenser viser oss det onde, psykopaten, volden. Kan noe av dette utløst det mørke, har det ligget i genene, er det mor som overfører til barnet, eller faren? For jeg-fortelleren forstår egentlig ikke hvorfor Hedda tok livet sitt. Men hun forstår heller ikke seg selv så godt. Romanen er tildels poetisk, godt skrevet, men også tidvis fjern og utilgjengelig. Drømmerisk. Scener, brokker, sammenhengen er ikke så tydelig, men den kommer. Forfatteren bruker filmens virkemiddel, tenker jeg. Sveiper som et kamera over bruddstykker. Den litt eksperimentelle filmen, (den norske, svenske, danske, finske mørke) ikke den Hollywoodske.
Jeg likte Slekters gang veldig godt. Jeg synes den var fornøyelig skrevet, interessant,tankevekkende. Les gjerne mer i bloggen min HER
Sterk, fascinerende, intens biografi om den markante frigjøringsforkjemperen Suzanne Brøgger på 70- og 80- tallet. Les gjerne mer i bloggen min HER
Emanuelsen skriver godt og har noen glitrende passasjer i denne romanen. Det er en helt annerledes roman enn hans forrige. Jeg er dog i tvil om jeg synes denne romanen er like godt gjennomført som hans forrige. Det er mange personer, mange episoder, mye bevegelse mellom fortid og nåtid, og det blir kanskje for springende? Tematikken er viktig og interessant på flere plan her, så han skal ha kred for forsøket. Dette er en roman som gir noe å tenke/tygge på, og det liker jeg.
En helt grei historie, men ikke så mye mer. En historie om okkupasjon ( det er lett å tenke på Gaza/Vestbredden her uten at det sies) og hva det gjør med en familie, om å håpe om en bedre tilværelse som fører til at man gjør ting man ellers ikke ville ha gjort, noe som fører til konflikt i ekteskapet og enda værre ting. Dessverre tilfører ikke romanen meg noe nytt verken innholdsmessig eller litterært. Den blir litt enkel, rett og slett. Stranger skriver lett og greit, men jeg synes boka mangler både undertekst og dybde, - den mangler kompleksitet i forhold til tematikken som er reel flere steder i verden nå. Litt spenning på slutten gir ekstra pluss. Men alt i alt kan boka kanskje betraktes som det man kaller et hvileskjær i forfatterskapet?
Historien er fascinerende, og den drev meg videre. Jeg liker nok godt å lese litt absurde historier, samt villmarkshistorier med mye dyr og natur. Men her synes jeg språket ble haltende. For mye ord- og setningspynt som ikke hørte hjemme når man nærleste, og det ble det for meg siden jeg tidlig stusset på grunn av det. Historien hadde tjent på en strammere komposisjon språkmessig og rydding av ord, setninger, metaforer, begrep, - som ikke henger helt sammen.. Pluss for omslaget. Det er vakkert. Og at hun beveger seg bort fra navlebeskuende norsk samtidslitteratur.
Anita Ness som svar til Steinar Sæther :
20:29, 13. november 2015 Diskusjon: Anita Ness om Liljekonvallpiken roman av Anne Oterholm av Anne Oterholm
Så interessant at hun sa det. For det gjør den nemlig. Den utmerker seg slik. For lesesirkler må den være ypperlig.:)
Jeg har lest noen gode omtaler på blogger her og der, og så frem til å lese denne boka. Jeg ble ikke skuffet, noe jeg lett kan bli hvis forventningene er høye på grunn av mye god kritikk. Romanen har ikke blitt omtalt noe særlig i avisene, ikke som jeg har fått meg med i alle fall, og det er veldig synd. For dette er en meget god roman.
Boka handler om en mor og en sønn, Gunhild og Knut på 16 år. Gunhild og Knut har levd alene sammen i mange år. Knut har droppa ut fra skolen etter en voldsepisode. Gunhild ønsker å reise til Canada for å gå i oldefarens fotspor, samt at hun håper det blir et vendepunkt for Knut. Oldefaren forlot familien sin og 6 barn i Norge for aldri å komme tilbake. Knut har ikke lyst til bli med, men må. Forholdet mellom mor og sønn er ikke det beste, og det blir satt ytterligere på prøve flere ganger under turen. De drar til Vancouver i bobil, de leier seg inn på et guffent motell, de drar til et par øyer med mange ville dyr, bjørn, ulv, de telter i villmarka og mora blir syk. Mora leser på Hamsuns Pan, som oldefaren eide og skrev notater i.
Lev vel, alle er muligens den sterkeste norske 2015-romanen jeg har lest i år, i alle fall er den blant mine topp tre. Kvalvaag skriver så finstemt om et skjørt mor-sønnforhold, om en sårbar gutt, om en sliten mamma. Karaktertegningene er ypperlige, jeg ser dem for meg, og jeg har møtt flere ungdommer som Knut før. Mora er svingende, enten lider hun av at hun elsker ham for høyt og engster seg for ham, for i neste øyeblikk fortviles av frustrasjon og følelsen av mislykkethet fordi hun ikke greier å nå inn til ham , og dermed anklager hun ham. Hvordan de begge lider er så utrolig godt skildret, det er så jeg får vondt langt inn i sjelen.
Historien rammes inn av dramatikken i reisen deres, av den ville naturen, av dyrene og folkene de møter. Det er så vakkert beskrevet, så vilt, så trist. Ja, rett og slett knakende godt. Overraskende bra faktisk. En bok det var vanskelig å legge fra seg.
Jeg ble berørt, jeg satt med klump i halsen og tårer i øynene rett som det var, men også med smil om munnen for det er ikke bare elendighet her, selv om det er komplisert. ( og så ble jeg fristet til å reise til Canada. Dette er den andre norske romanen om å dra ut i villmarka i Canada jeg har lest på kort tid, Ulveøya var den første) Terningkast 6 **
Anita Ness om Samtaler med onkel Nica og tante Viola av Pedro Carmona-Alvarez:
22:14, 12. november 2015
Carmona-Alvarez`sin siste diktsamling er en sprelsk samling små historier (eller samtaler? ) i diktform. Vi leser om å oversette Yahya Hassan (i samme messende stil), vi er med til et fiktivt Mexico - hvor han vokste opp/ikke vokste opp, om kusinene som forandret seg etter som, hvor de var, ansikter fra poeter og forfattere, artistiske mennesker her og der, om Bergen, drikking, festing, frodighet, om å dikte, musikk og mye mer.
Det er egentlig vanskelig å si noe kortfattet og enkelt om denne samlingen. Språket er det ikke noe å si på. Samlingen har en sammenheng, alt henger sammen på et vis, gjennom samtalene med onkelen og tanta, slik vi ser flere diktsamlinger for tiden gjør.
Jeg har tidligere lest Rust og Været skifter, det ble sommer og så videre av forfatteren, som jeg likte godt. Jeg er mer avmålt til diktsamlingen. Jeg tror bare at den ikke traff meg helt, selv om det er mange setninger og formuleringer som er fine. Jeg tror derimot den hadde egnet seg veldig godt til høytlesing. Å høre på dikt, særlig når poeten selv leser dem, er som regel veldig fint.
Merete, en nyskilt kvinne på medio 40, advokat, to barn;- sønnen Haldor- som hun er nært knyttet til, og datteren Karin som hun har et komplisert forhold til. Merete prøver å skape seg nytt liv, nye relasjoner, men det meste dreier seg om det nye vennskapet til de yngre naboene Karianne og Mikke. Kompisen Jonas, som hun har kjent lenge, blir satt på sidelinja. Historien fortelles via Jonas, som forestiller seg Meretes liv, hennes tanker og beveggrunner, han undrer seg, observerer, venter på at hun skal gi ham tid, en telefon, kaffe, men Merete utsetter stadig.
Det er noe rart, litt urovekkende over hele historien, som om noe skal skje, men hva? Boka har et godt driv, men jeg blir både forundret og litt irritert over Meretes handlingsmønstre- hva er det hun egentlig vil? Merete er et eksempel på et av de mennesker som handler så irrasjonelt at vi undrer oss, så på tvers av hva man forventer av en tilsynelatende rasjonell og intelligent kvinne. Men vi mennesker er kanskje ikke så rasjonelle når det kommer til stykket? Er det kjærlighet hun ønsker? Er det å få bekreftet at hun enda er ung og attraktiv?
Oterholm skriver godt, og dette er en roman skrevet på en spesiell måte med en spesiell synsvinkel, men den er absolutt ikke tunglest. Jeg håper flere leser den. Dette er en roman som egner seg for diskusjon. Og slutten er sterk.
Liljekonvallpiken er nominert til Brageprisen 2015.
Sist sett
