Bokelskere.no

Jeg har akkurat avsluttet Mississippi av Hillary Jordan. En helt fantastisk bok! Fortsetter med langtidsboken min; The Eye of The World, første bok i Robert Jordans serie The Wheel of Time. Og starter samtidig på en "hurtigbok", Havfruestolen av Sue Monk Kidd. Og akkurat nå sitter jeg utkledd som et spøkelse i et gammelt stretch laken, svart rundt øynene med en liten godtebeholdning til de som går Knask eller Knep idag ;)

Jeg skriver sjeldent bokomtaler, og når jeg gjør det er de gjerne korte. Der hender at de blir litt lengre, da er det gjerne om en bok jeg har likt veldig godt. Jeg tenker at det ofte er greit med korte omtaler, i tillegg til terningkast, som en slags begrunnelse på hvorfor man gir akkurat det terningkastet man har gitt. Jeg prøver å unngå lange omtaler om bøker jeg har lyst å lese, da jeg ofte mister poenget med å lese boken hvis jeg allerede har fått et inntrykk av den gjennom andres anmeldelse.

Mine bøker har eselører, slitte sider og perm. Prøver å unngå kaffeflekker og sånt, men ingen krise dersom jeg (eller andre) søler på de ved et uhell. Det som derimot aldri er greit er å brette bøkene som om de er magasiner. Det skjærer i sjela mi å se dette. Kanskje er vi venner, men det er vi ikke lengre hvis jeg vet at du mishandler bøker på denne måten ;)

Denne boken virket veldig spennende og jeg gledet meg til å lese den, og ble egentlig litt skuffet. Historier om troll og andre skapninger er vanligvis helt i min gate, dessverre klarer forfatteren å ta livet av noe som kunne ha vært en braksuksess. Den er tung å lese, unødvendige detaljer er stappet inn som sidefyll og man mister fokuset gjentatte ganger. De siste hundre sidene skumleste jeg raskt gjennom bare for å komme til poenget. Jeg har kategorisert den som "God bok" og gitt terningkast 4 ene og alene fordi selve storyen er kjempespennende, hvis man klarer å tråkke seg gjennom boken. Siden jeg ikke har lest Stallo på orginalspråket kan jeg heller ikke ute om det er den norske oversetteren som har punktert den, eller om dette bare er en forfatter med en forkjærlighet for kronglete og langdryge formuleringer.

Jepp, anbefaler den virkelig!

Etter å ha bergtatt meg med første bok i Kongedreperkrøniken, var jeg kjempespent på hvordan bok nummer to ble. En Vismann Frykt er delt opp i to bøker. Hvorfor det norske bokmakerlauget, eller hva det nå faktisk heter, gjør dette med en del utenlandske bestselger serier og trilogier kan man diskutere seg svett om. Noen mener det er for å flå norske bokelskere; betale full pris for to bøker istedenfor fullpris for den ene boka. Andre mener at det norske språket er videre i den forstand at vi har flere ord og uttrykk for samme mening, og at det derfor blir tungvint med én bok på masse herrens sider. Hvorfor det da er bedre med to bøker på størrelse med mursteiner er jo også et underfundig spørsmål.
I alle fulle fall er jeg nå ferdig med andre bok i Kongedreperkrøniken, del 1.
Første bok, Vindens Navn, er så fantastisk at jeg lurte på hvordan Patrick Rothfuss kom til å følge opp, om han i det hele tatt ble å klare det. Og det har han virkelig gjort. Og jeg skjønner hvorfor dette ikke er bok nummer én. Den er overhodet ikke kjedelig, men kanskje ikke fullt så dramatisk og actionfylt (hvis man kan si det) som den første. Hvis man ikke er fan av fantasy, eller ble sugd rett inn fra starten på denne utrolige trilogien, kan den fort fortone seg som en smule langdryg. Jeg elsker alle krumspringene og detaljene forfatteren har valgt å bruke for å ta oss enda lenger inn i settingen.
Hele den første delen av boka satt jeg med en følelse av at jeg hadde lest den før, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva som gjorde det. Kanskje personlighetene, beskrivelsen av disse, settingen, egenskapene. Midtveis gikk det opp for meg hvorfor. Jeg fikk sterke assosiasjoner til Robert Jordans Tidshjulet. De av dere som har lest noe av en av vår tids største fantasykonger, vil kanskje forstå hva jeg mener.
Alt i alt befester Rothfuss seg som en å følge med på i bøkenes verden, og jeg er herved en fangirl.

Wow! Jeg bare...wow! Du mistet meg totalt på excel, men utover det virker dette som en super idé!

Patrick Rothfuss har skapt noe helt eget innenfor fantasi med denne første boken om Kvothe. Jeg er stor fan av Ringenes Herre og Game of Thrones, og er nå også en stor fan av Kongedreperkrøniken. Det som skiller seg mest ut med Patrick Rothfuss' hovedperson er at han ikke bare er tvers gjennom god, eller tvers gjennom ond. Dette gjør det veldig lett å assosiere seg med han, til motsetning fra vanlige helter i fantasi som ofte blir opphøyd med umenneskelig godhet, eller ondskap.
For mange kan boken virke langdryg med tanke på de detaljerte beskrivelsene av omgivelsene Rothfuss bruker for å trekke oss inn i stemningen og handlingen.
Ellers må jeg trekke frem jobben oversetteren har gjort, den er intet mindre enn enestående. En dårlig oversettelse kan ta livet av enhver blivende tungvekter i bokverdenen, som jeg dessverre fikk smertelig erfare da jeg forsøkte meg på den norske oversettelsen av den første boka i Game of Thrones serien.
Oversetter Morten Hansen burde få en ærespris for jobben han har gjort med Vindens navn.