Bokelskere.no

Godt voksne Ivy, enke på ente året, forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, som om de alltid har vært "meant to be". Et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. De gifter seg, men lykken varer altfor kort. Like etter at de har funnet hverandre igjen, dør Abe.

Slik endte det, og slik starter boken.

Det er noe verdig og fint over historien, en moden, velsignet kjærlighet som man tror på, fordi man vil tro på det. Dette noe evige, det skjebnebestemte, ultimate romantiske. Så romantisk at selv en kyniker ikke kan hjelpe for å like det. Så romantisk at det blir et spørsmål om liv, mening, universelle lover, sjel. Alt.

For dette er mer enn en kjærlighetsroman. Den setter i gang tankevirksomhet hos leseren som både er fornøyelig og spennende, om man tillater det attpåtil ganske krevende. For hva om, tenk om, hvis.

Og det er nettopp det. Tenk om Ivy og Abe hadde møtt hverandre før de ble gamle. Tenk om Abe og foreldrene aldri hadde flyttet. Tenk om Ivy og Abe hadde holdt sammen, stiftet familie. Tenk om det alltid hadde vært de to, bare de to og ingen andre. - Eller tenk om Abe aldri hadde begynt på samme skole som Ivy. Tenk om de aldri hadde møttes. Hva da? Ville de kjent på et uforklarlig savn i sine liv, følelsen av å mangle noe eller noen, aldri helt være tilfreds?

Finnes det egentlig en ekte kjærlighet? Ble vi skapt som en for deretter å bli skilt i to, slik at vi leter etter vår make til vi forlater denne verden? Og kan vi noen gang, selv om vi finner denne eneste ene, virkelig være lykkelige? Kan lykken noen gang bli fullendt, kjærligheten vare livet ut, i all evighet?

(Les gjerne resten av blogginnlegget)

Det er mye mer ved denne boken enn selve tragedien. Lenge er den en rørende og varm fortelling om forelskelse og kjærlighet. Følelsene skrives frem uten påtrengende forherligelse. At dette kommer fra en manns ståsted gjør det hele kanskje enda mer rørende for leseren.

Ømheten i det hele som forsterkes av bokens korte, presise setninger. Det er rett frem og liketil, ingen hemninger, men heller ingen overdrivelser. Det føles ekte, også før man vet at forfatteren har skrevet om egne erfaringer.

Og når dette fatale skjer, eller kanskje mest av alt like før det skjer, når panikken og angsten slåss med trassig tro og håp, ER man i situasjonen. Når fortelleren fokuserer på interiøret mens legen formidler barnas forsvinnende lille sjanse for overlevelse, er det med en troverdighet og innlevelse som er vond, men desto mer psykologisk og empatisk sett viktig, å ta inn over seg.

Etterpå, denne stillheten. Tomheten. Dette intet.

Dette kan bare formidles av en som selv har vært i situasjonen.

(Les gjerne hele omtalen på Ellikkens bokhylle)

Opp gjennom menneskets historie har krig blitt glofisert som noe vakkert og noe som alle menn bør gjøre for sitt land og retten for å kalle seg selv en ekte mann. En slik holdning om krig var dominerende frem til krigen som ble kjent som "the great war", som skulle gjøre slutt på alle kriger, blusset opp 28. juli 1914 som et resultat av skuddene i Sarajevo en måned tidligere. Den krigen ble siden kjent som første verdenskrig og varte i over 4 år selv om den krigen skulle vært "ferdig" julen 1914.

Wilfred Owen var en av de som deltok i denne krigen fra 1916 til sin død 4. november 1918 25 år gammel, en uke før første verdenskrig offisielt ble slutt 11. november. I den perioden skrev han blant annet disse 25 krigsdiktene som denne samlingen består av og som er blant de mest kjente tekstene som beskriver hva krig egentlig er for noe og for dem som er krigerne i krigen. Etter å ha lest disse diktene, forstår man godt at krig ikke er noe vakkert eventyr. Det er i hvert fall ingen Dulce et decorum est pro patria mori (Det er søt og ærefullt å dø for sitt land).

Østreng lar oss komme inn i sinnet til den andre kvinnen. Hun som lever på vent, som vet hun burde bryte ut, men som ikke vil, evner eller klarer. Dette forholdet hun er i er usunt, det er hemmelig og kan aldri bli gjensidig. Likevel er hun avhengig av han, både kroppslig og følelsesmessig. Og like usunt som det er relasjonsmessig, er det også fysisk. Slik fortoner det seg i alle fall for utenforstående, for den gjengse mann eller kvinne. Kanskje er sadomasochismen symbol på hennes behov for å straffe seg selv. Forakt for å ikke klare å fungere som A4-mennesket samfunnet forventer. Kanskje er det nettopp dette hun ønsker, men som hun ikke kan leve ut i annet enn et forbudt forhold.

For det handler om ekstase på den ene siden, sorg på den andre. Begjær og fortvilelse. Og mest av alt: Alt man ikke kan snakke om med andre. Fortielser, hemmelighold, behov og lengsler samfunnet ikke kan akseptere. Det handler om å leve på siden av samfunnet, å late som, og samtidig sørge over å ikke være med.

(Les mer ...)

Looking for Alaska, av John Green 16/01

1 lest, 15 gjenstår

Faktisk, jeg har svaret på ditt spørsmål:

Panta forlag reklamerte på Facebook nettopp for sin nye bok "Hvordan fatte matte"

(MED undertittel Løsningen er enklere enn du tror, av Anne Lene Johnsen og Elin Natås)

Testikkelbestikkelse?

Takk for det :) Jeg er ikke så flink til å oppsøke biblioteket som jeg gjerne skulle vært, det er ofte bøker i min ringe postkasse, og da blir dørstokkmila litt for lang. - Men noe av det fineste jeg vet er å - på nettopp biblioteket - plukke ut en vilkårlig bok og forhåpentligvis oppdage en skatt jeg ellers ikke ville fått med meg. Godt nytt leseår!

Alle disse bøker som kom inn i mit hjem, lite visste jeg at de skulle forbli uleste... Men i år, dere. I år skal jeg komme meg igjennom en liten brøkdel!

Ingen umulighet, langt i fra, samtlige bøker ØNSKER jeg å lese. Det er et bra utgangspunkt!

Vel. Utenom Silmarillion. Den gir meg akutt angst.

Hvis du har lyst å lære om hvordan amerikansk politikk funker og hvordan USA ble til det landet slik vi kjenner det i dag på en lett og oversiktlig måte, så er denne boken en god start. Her får man f.eks. vite litt om hvordan den engelske Amerika var de ca. 150 år før de løsrevet seg og dannet USA fra 1776, hvordan USA utvidet seg flere ganger utover 1800-tallet og hvorfor de statene som senere ble Canada ikke ble med i den frie unionen i tillegg til hvordan amerikanske poltikk systemet ble og kun ha blitt hvis en annen retning vant frem.

Leser denne nå, ca halvveis, og jeg tenker på den med et smil om munnen. Utrolig lettlest, samtidig som man fra tid til annen må bråstanse og bare "Hæææææææææ???" over de absurde episodene som avfeies nærmest i bisetninger.

Hun rørte meg til tårer under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre.

Med sitt helt eget språk, en sammensurium av ulike dialekter, nynorsk og gammelnorsk, har hun skrevet sin første diktsamling.

Og det er tungt. Sorgtungt.

Hun elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen.

Den alltid tilstedeværende lengselen.

(les mer)

Jeg gleder meg stort til å lese mer av ham! Takk for tips og gode ord :)

Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. Jeg kan heller ikke unngå å være over meg av begeistring for det faktum at en mann skriver om en kvinne. Attpåtil en litt eldre kvinne i et kvinnedominert yrke som skvises ut av arbeidslivet. Det kan vel knapt nok bli bedre enn det?

Eller?

Jo. For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.

(les hele omtalen...)

Hun er kvinne. Hun er norsk. Hun er debutant. Hun har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om å leve med en fot i hver kultur. - Alt er lagt til rette for at jeg skal legge godviljen min til.

Så da gjør jeg det. Forsøker å gjøre det beste ut av det, til tross for at leseopplevelsen ikke var stor. For det var den ikke, enn så mye jeg skulle ønske at jeg kunne overøst dette innlegget med ovasjoner og superlativer. Det ble litt for enkelt, litt for uferdig. Potensialet er større enn sluttproduktet.

Men plottet er godt. En ung kvinne er på vei til sine foreldre med sin fem år gamle datter. Som datter av pakistanske innvandrere har hun vokst opp en fot i hver leir. I tenårene opplevde hun at faren nærmest over dedikerer seg til religionen. Brått blir troen viktigere enn familien. Samtidig som hun forsøker å leve i pakt med Koranen, forsøker hun også å leve et normalt liv, som den norske jenta hun tross alt er. Hun inngår kompromisser med seg selv og holder deler av sitt liv skjult for sine foreldre. Hun blir kjæreste med sin beste venn og snart får de et barn sammen. Som ugift og gravid med en ikke-muslim kastes hun ut av hjemmet. Hun er som død for foreldrene. Nå, fem år etter, tar hun mot til seg for å vise frem datteren sin. Når de ser barnet hennes, vil de vel tilgi?

Og det er handlingen. Vi følger kvinnen og hennes datter på veien. Med t-banen og til fots, helt til bygården der foreldrene, besteforeldrene, bor. Helt til Grønland. En egen, liten verden, midt i byen de alle bor i.

Det meste annet av handling er holdt til et minimum. (les mer...)

Aller best er den i sine beskrivelser av angst og desperasjon. Avmaktsfølelsen og redselen for å miste livet hun har gjort seg avhengig av. Angsten for å være alene. Frykten for å ikke strekke til, holde mål, være god nok. Elsket. Desperasjonen etter å få ham tilbake, tilgi alt, gå videre, ikke tenke, bare være … bra nok.

Hennes opphold på den tidvis folketomme hytta prisgitt naturkreftene er en fin innfallsvinkel til disse dystre følelsene. Her er det tid og rom til å virkelig kjenne etter. Samtidig skriver hun på en bok hvor hun forteller om samlivsbruddet. Slik forsøker hun også å bearbeide traumer. – Og hvem er leseren til å kreve at hun skal klare å se saken fra begges sider? Selvsagt blir det hele subjektivt og desto mer troverdig.

Jeg står på stien bak huset og røyker til det ikke er flere sigaretter igjen i pakken. Nå er jeg nødt til å gå inn igjen. Guttene har vært alene litt for lenge. Jeg skal gå inn og oppføre meg normalt og være blid og ikke vise barna at jeg nettopp døde.

Bare så synd det er dårlig forkledd selvopplevd. Petras tårer er forfatterens tårer. Anders sitt svik er hennes eksmanns svik. Jeg får en vond smak i munnen. Vil ikke like. Vil ikke.

(Les hele min omtale)

Fascinasjonen kom nærmest umiddelbart. Til og med før jeg forsvant inn i rusen etter å ha litterært spist kjøttet. Faktisk til og med før jeg kjente på angsten for at den imaginære båten jeg sitter i skal bli angrepet av en håkjerring. At den i sakte fart kommer mot meg der jeg ligger og plasker i vannet, før den skyter ut underkjeven og hugger til. Jeg formelig kjente de spisse tennene, de utallige tennene, borre seg inn under hud, inn i bein.

Og ett eller annet sted der nede i havet smyger den seg frem gjennom vannmassene. Opptil åtte meter lang, et tonn tung. Ikke det du helst vil stifte bekjentskap med, altså. Og hør her:

Avkommet utvikler tidlig store tenner og begynner tidlig livet som kannibalisme rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer til verden alene.

Etter denne boken vil jeg ikke en gang lenger drømme om å svømme med delfiner. For selv om det er søtt og hyggelig med intelligente dyr man kan kommunisere med, finnes det uhyggelige bakdeler. Som med mennesker som med dyr, du ønsker ikke være i nærheten av en delfin som viser asosial adferd. Tenk deg å bli holdt nede i vannet av en delfin helt til du ikke får puste. Han slipper taket i deg, du dras opp mot havoverflaten og suger desperat til deg oksygen. Så biter delfinen deg forsiktig i armen og drar deg ned igjen. Igjen og igjen og igjen til du svimer av. Og dør.

For du lever deg inn i Strøksnes sine beskrivelser. Du kjenner stanken av hvalkjøtt gjennom papirsidene. Du kastes innover land, overrumplet av en monsterbølge som virker å ha kommet ut av det blå. Kastes innover, og dras ut til den store evigheten.

(Les hele omtalen)