Bokelskere.no

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

En sterk anbefaling fra meg.

Uegnet innhold for barn og uinteressant for voksne.

Utdrag fra boken: "snakker du dritt kommer pappa og kaster klorin i øyet ditt"

Helen Jukes nærmer seg trettiårene og føler seg fanget i en urban kvern av kontorpolitikk og midlertidige adresser – frakoblet, stresset. Hun sliter med å finne seg til rette i sin siste jobb og sitt siste hjem i Oxford, og innser at hun må gjennomføre en endring hvis hun skal skape et meningsfylt liv for seg selv, et liv som kan romme komfort og arbeid og kjærlighet. Så gir venner henne en koloni av honningbier i gave – ifølge folklore bringer bier fritt lykke – og Helen tar fatt på sitt første hele år med birøkt. Men hva vil det si å «beholde» ville skapninger? Når hun lærer om biene, hva kan hun lære av seg selv? Og kan det å reise inn i bikuben frigjøre henne utenfor den?

Dagens sitat:
En god bok er som en trampoline for fantasien. Den gir tanken noe å hoppe og sprette på.
Tor-Åge Bringsværd

"With "Christ is still in the Rubble," he condemns global complicity in the Gaza genocide and stresses the importance of holding war criminals accounntable."

• Christmas Message From Bethlehem To The World / NeverAgain or Yet Again? / Dawn News English, ( Lenke).

Underleg og original. Sanseleg og sterk. Vanskeleg å leggje frå seg sidan dei tre ulike forteljar-stemmane til saman malar eit sterkt portrett.

Da har vi kommet til siste lesehelgen i 2024. Det er ganske rart å tenke på. Jeg skal lese mormor danset i regnet av Trude Teige som er lesesirkel bok til januar måned. Jeg har kommet noen sider inn og tenker det er meget interresant, spent på hvordan historien blir videre og hva mer vi får vite i denne historien. Vet jo at det finnes flere bøker om dette av Trude Teige. I år hadde jeg ikke så mange lesemål, kun å få lest en del bøker på listen, kanskje noen klassikere og bare se hva jeg har lyst å lese. Dermed ble en del mindre bøker i år lest, men i tillegg har jeg lest en del tjukkere bøker enn i forrige også. Mitt lesemål for neste år blir en del klassikere og se hvor leselysten tar meg.

Hva tenker du om dette leseåret er du fornøyd? Har du drevet en leseutfordring?

Ønsker alle en god helg og et godt nyttår!

Spesielt å bli glemt på sin egen dag ...

Ensom bursdagsfeiring
Valkyrie fyller 11 år, og hun har ikke akkurat den beste dagen. Foreldrene hennes eier en fornøyelsespark, og er alltid opptatte på grunn av den. Derfor hater Valkyrie fornøyelsesparken. Hun feirer bursdagen alene fordi foreldrene hennes har klart å glemme den. Hun er også venneløs. Noen folk er hyggelige mot henne, bare fordi de vet at foreldrene hennes eier denne parken, og håper på noen gratisturer.

Etter en berg-og-dalbane tur blir hun venn med Bastian som hun aldri før har sett. Det merkelige med berg-og-dalbanen, er at det føles ut som om tiden, luften og alt er forandret seg. Det virker som om hun er den eneste som kan se Bastian etter turen. Hun vet at han er ekte, men de andre tror han er en fantasivenn eller noe. Men når en gutt forsvinner, ber de Valkyrie om hjelp.

Lettvint grøss
Dette er en grøsser for barn, så jeg vet at jeg er litt for gammel til å lese den. Norske forlag tar ikke skrekk på alvor. Når de publiserer skrekk, er det mest for for unge lesere. Noen ganger leser jeg bøker for barn og ungdom på grunn av nysgjerrighet, og jeg liker å se hva som blir publisert for forskjellige målgrupper.

Skulle ønske at jeg likte denne boka siden konseptet hørtes interessant, men dette var litt for barnslig og åpenbart for meg. Jeg likte atmosfæren delvis. Men jeg slet med å være engasjert i handlingen. Jeg leste Ulv ulv av samme forfatter for en stund siden, som er en thriller for tenåringer. Jeg likte den litt bedre. Men jeg er sikker på at Død -og- dalbane blir en hit i Halloween sesongen for barn som vil prøve seg på litt skummel litteratur.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Som vanlig er det vanskelig å sette karakter på en biografi, men denne var interessant, lærerik, spennende og litt rystende.

Boken er skrevet i brevform og forteller historien om forholdet mellom den eldre skriveren Makar Devusjkin og den unge kvinnen Varvara Dobroselova. Begge lever i dyp fattigdom i St. Petersburg, og deres brev gir innblikk i en hverdag preget av nød, ydmykelser og sårbarhet, men også håp og ømhet.
Makar fremstilles som en tragisk figur, fanget i en kamp mellom ønsket om å beskytte Varvara og sin egen stolthet. Varvara, på sin side, er preget av tidligere traumer og en usikker fremtid. Forholdet mellom dem er dypt menneskelig, preget av en blanding av selvoppofrelse, skam og behovet for tilknytning. Dette er en tidløs skildring av samhold og ensomhet i møte med livets harde realiteter.
Fattige folk (1846) markerer Fjodor M. Dostojevskijs litterære debut og er et av hans tidlige mesterverk. Romanen regnes som en del av den russiske naturalismen, og den skildrer samfunnets marginaliserte og fattige med en gripende menneskelighet og innsikt i menneskets psyke.

"Jeg elsker deg. Unnskyld. Du trenger ikke å si det tilbake."

Ah, som Sally Rooney skildrer vår klønaktighet i relasjonene som betyr mest for oss. Vår manglende evne til å snakke i avrundede, gjennomtenkte setninger i samtalene hvor det står mest på spill: I møtene med våre kjærester, våre foreldre og våre barn. Intermezzo er en serie slike råe samtaler, som alle beveger seg mellom sterk kjærlighet, usikkerhet og dype lengsler.

Brødrene Ivan og Peter prøver å finne ut av livet etter at de har mistet faren. Peter sjonglerer forholdet mellom to kjærester som oppfyller hver sine behov hos ham. Ivan, yngst, treffer 14 år eldre Margaret og innleder et forhold til henne.

Det skjer ikke så mye i denne boka. Den beveger seg fra menneskemøte til menneskemøte, og skrur tempoet helt ned, til det går så sakte at hver følelse hos personene smitter over på leseren, og det føles som å være i rommet med dem.

Mesterlig, dvelende og empatisk roman om livets grunnleggende behov.

Hell og lykke på ferden! :-)

Utrolig skuffende av Hogne Hognset. Har likt de foregående 7 bøkene hans veldig godt, men dette var helt elendig.
Greit nok at den er belærende og informativ om energipolitikk, men som krim /triller faller den helt gjennom. Forutsigbar, skjønte veldig tidlig hvem skurken var. Helt utopisk usannsynlig og virkelighetsfjern.

Dette var en oppløftende bok om at verden ikke er så ille som alle skal ha den til å være. Mange mennesker, også kristne går å tror at verden er nær på sitt verste i dag enn den noen gang har vært. Dette er ikke tilfellet, verden er faktisk i mye bedre stand enn den har vært på lenge. Selvom Norberg ikke trekker inn eller direkte kritiserer de kristnes dystre fremtidsutsikter for den nåværende verden, så skriver han på en oppløftende og engasjerende måte om hvor bra verden har blitt sammenlignet med bare for 100-200 år siden og bakover i tid. For noen år siden tenkte jeg noe i samme baner at verden nesten befant seg på sitt ondeste, men etthvert å faktisk å sett i min bibel så står det ingenting om at verden skal bli ondere eller gærnere i dag.

Norberg skriver nok med en skeptikers blikk på den kristne tro og religion genrelt, noe som også kommer frem ved at han trekker frem noen ateistiske vitenskapsmenn i noe av skriveriene sine, men allikevel så gir boken et opplysende bilde av det globale rikets tilstand. Han skjuler allikevel den kristne tros betydning for mye av velstanden og den positive retningen verden har hatt frem til i dag. Jeg liker også måten Johan Norberg skriver på, noe som minner meg om måten den tidligere journalist Niels Geelmuyden har skrevet mange av sine bøker på (bl.a. "Sannheten på bordet" og "Sannheten i glasset").

Hvis du er redd for at verden går under og at det er så synd på oss alle og at det var bedre i gamle dager, så les denne boken og du blir glad for at du lever akkurat i dag og kan se lyst på fremtiden. Men når det er sagt, så sier ikke Norberg at ting er perfekt eller at det bare er å senke skuldrene. Det er mye fattigdom, krig og elendighet i verden i dag også, men ikke sammenlignet med tidligere tider.

Dette var inspirerende og intresante smakebiter fra amerikansk vekkelseshistorie under Charles G. Finneys virke på 1800-tallet, fortalt med hans egne ord. Boken er godt kortet ned fra sine 550 sider og får fram viktige og essensielle sider fra Finneys virke. Det er fascinerende hvordan Gud virket gjennom Finney og hvordan vekkelsene gikk fram, nesten som ild i tørt gress. Han forteller først om sin egen søken og omsider sin radikale omvendelse og trang til å vinne sjeler til Gud. Han skriver også om motstanden han møtte på sin vei, spesielt fra universalister (de som tror at alle kommer til himmelen), men der flere av dem til slutt bøyde seg under evangelieforkynnelsen og i syndserkjennelse fremfor Gud.

Det er også interessant å merke seg der det er snakk om penger. Finney satt sine økonomiske behov fremfor Gud og ikke fremfor mennesker, slik mange forkynnere gjør i dag, og Gud forsørget ham på mirakuløst vis. Han forteller også om sin tur til England da flere ville at han skulle forkynne der, men også samle inn penger til nye tabernakler og menighetshus. Det siste takket han nei til, han var kun kommet for å forkynne evangeliet, ikke mase om penger.

Han forteller også om en eldre fattig dame som la frem alle sine økonomiske behov fremfor Gud og Gud forsørget alltid, og noen ganger måtte hun til og med takke nei til noen som henvdente seg med pengesedler når hun enset at vedkommende ikke hadde helt rent mel i posen.

Alt i alt er det mye spennende i denne boken, selvom den er skrevet på noe gammelaktig engelsk. Denne er skrevet fra Finneys eget perspektiv. Neste Finney biografi for min del blir vel en som er skrevet av andre enn Finney selv.