Bokelskere.no

I vinterhagen kultiveres minner. Anyas minner er kalde. Og hun deler dem ikke, spesielt ikke med sine oppvoksende døtre. Morens syke sjel skaper avstand og vonde følelser. Først når faren dør finner døtrene Nina og Meridith en åpning i morens skall og får henne til å fortelle sin historie. Og den er grusom. Boken bygger seg sakte opp, og har en veldig sterk og gripende siste tredjedel. Alt hva mennesker har utholdt. Det er et nålestikk av en beretning fra den nådeløse beleiringen av Leningrad.

En liten sjarmbombe av en bok, på mange måter - men første halvdel ble noe repetitiv og kjedelig, som gjorde at jeg la bort flere ganger. Men så klarte historien å ta en sving halvveis ut i boken, og forfatteren klarte å overraske med en slutt jeg ikke hadde sett for meg. Stort pluss! Vilma både begeistrer og ergrer meg som leser, og da regner jeg med at forfatteren har oppnådd sitt :-) Jeg gleder meg i allefall til å ta fatt på neste bok om Vilma.

Nå vet ikke jeg om det er fordi jeg hørte den som lydbok og ikke leste selv men denne fremstod veldig masete og rotete. Når jeg har hørt snakk om denne boken, har det som oftest vært morens demens som har stått i fokus, men dette syntes jeg kom veldig i skyggen av utroskapen og mannens forhold til en annen kvinne,som tok altfor mye plass etter min mening.
Når det er sagt så var det flere fine,sterke og såre sekvenser som omhandlet morens demens. Skulle bare ønske at man fikk mer av det og mye mindre av utroskap, som man har lest om mange ganger før. I hvert fall med tanke på at den " ble solgt inn" som en bok om en kvinne midt i livet som opplever at moren forsvinner inn i tåkelandet.

Norsk utgave (se Ivar2 sitt omslagsbilde):
Tittel: Dragsuget
Nummer i Den svarte serie: 64
Oversetter: Pio Larsen
Forlag: Gyldendal
Format: Heftet
Antall sider: 192
År: 1974
Språk: Bokmål
ISBN: 82 05 06276 5

En grei historie, men altfor forutsigbar til å gi noe spenning. Ikke forfatterens beste.

Ja, dette er den siste lesehelgen i 2024. Snart er det 2025.

Akkurat nå leser jeg den islandske krimmen Mørket, av Ragnar Jónasson. Boken er kåret til en av de 100 beste krimbøkene siden 1945 av The Sunday Times. Hvordan jeg kom til å legge den til i leselista mi for drøyt et år siden, det husker jeg ikke. Jeg har lest ca 1/3 nå, og liker den godt så langt.

Jeg har lest flere krim av Trude Teige, men ikke Mormor danset i regnet.

Kommer tilbake med en oppsummering av leseåret 2024 litt senere :)

Ønsker alle bokelskere en fin romjulshelg, og et godt nytt år!

Vakker bok om ein liten gut og bestefaren hans. Dei to er nært samanknytte. Dei ser på stjernene og dei set ut graut til nissen, og guten trur så klart det er nissen som et grauten. På julafta kjem julenissen, og guten er ikkje dummare enn at han har gjennomskua bestefaren. Han skjønar så pass at når bestefaren går ned i kjellaren etter ein dram, og nissen i mellomtida kjem med gåver, så er det nok bestefar som er blitt forvandla til ein nisse. Etterpå seier bestefar at det var dumt at nissen kom akkurat når han var nede i kjellaren, men det tenkjer guten må vere fordi bestefar ikkje kan hugse å ha blitt forvandla. Eg vil ikkje røpe meir av handlinga. Les boka sjølv, anten aleine eller ilag med eit barn.
Eg tykte historien var rørande vakker. Flotte, stillferdige teikningar og fin tekst. Ei glimrande barnebok. Guten og bestefaren lever på ein gard, openbart nært knytte til både tamdyra og dei ville som held til i nærleiken, og naturen for øvrig. På slutten av boka finn guten meining og trøyst i eigne tankar der naturen er heilag og døden berre ein overgang. Kan hende berre barnlege førestillngar, men eg synes guten er klokare enn vi anar.

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

En sterk anbefaling fra meg.