Bokelskere.no

Nydelig om hva som påvirker menneskers helse

Da var årets andaktsbok unnagjort. Denne innholder flere gode korte stykker og forfatter Geir Harald Johannesen levendegjør tekstene sine med enkle illustrsasjoner fra hverdagen. Andaktsboken hans bærer allikevel et sterkt luthersk preg for en som ikke er lutheraner, med stadige illustrasjoner til kirkebygg. kikremalerier og annet "høyellig" kirkeinventar. Han får allikevel gitt et åndelig poeng ut fra disse bildene han bruker. I tillegg blir det endel ganger referert til barnedåpen som en viktig handling, noe jeg forstår den er innenfor de lutherske kretser, men som en som ikke står for denne barnedåpen så blir det en ubibelsk og forstyrrende ting å trekke inn.
Noen negative sider har boken, men stort sett er det enkle og gode stykker å ta til seg etter en hektisk hverdag. Lutheranere har skrevet flere andaktsbøker, noe de er gode på. Det skal de ha!

Spennende, uten å være krim. Likte historien!

" Imponerende " var en fin beskrivelse, da jeg selv tenker det nesten er litt flaut og liksom gjenspeiler at jeg ikke har noe "bedre å gjøre". Men så er situasjonen som den er og det føles så utrolig mye bedre å lese enn feks se tv; dess mer jeg leser, jo mindre savner jeg den tv-en og der egentlig nå kun på når det er med mannen. Det er en egen ro og flyt det å lese (og skrive; noe jeg også gjør litt i smug meg en drøm om en gang å kunne gi ut en roman. Har skrevet tre men tør ikke gjøre noe med dem)

Bedre dager skal komme

Bedre dager skal komme
Ta det bare med ro
Ta det bare ganske med ro
Ta det med ro
At det skal komme bedre dager
vil jeg tro

Ukjent

Har likt de fleste bøkene om Konrad Sejer godt, liker Karin Fossums vridninger og overraskende endinger. Denne ble helt feil for meg, de to siste sidene ødela hele slutten.

Andres Walden har skrevet en drivende bok om hans oppvekst med ymse 'fedre'. 'Jævla menn' er en treffende tittel, og henspeiler på at disse 'fedrene' ikke er plukket fra det beste utvalget av menn. Eller, som moren sier: "De finner meg alltid". Walden skriver godt, og jeg snek meg til å lese på tidspunkt jeg ellers ikke setter meg ned med ei bok.

For en skriveglede Stine Pilgaard uttrykker! Jeg følte meg utenfor målgruppen for denne romanen, men du verden for et språk! Jeg kunne tenke meg å være datter i presteboligen for en stund. På omslaget beskrives forholdet mellom mor og datter som problematisk, det er jeg enig i. Men de som virkelig snakker forbi hverandre er hovedpersonen og den stakkers legen. Det vises at Erlend Loe har oversatt boka.

Lettlest! Romanen handler om en aldrende kvinne, som lar irritasjon og aggresjon komme til uttrykk etter hvert som filteret hennes fordufter. Jeg har lært et nytt begrep; en "Karen" er visstnok en som Mona. Jeg slår et slag for alle Karener! Håper jeg har øvd meg tilstrekkelig på å få ut min egen frustrasjon på en saklig måte når min tur kommer, for en Karen blir nok ikke alltid tatt seriøst, dessverre. Det ordner seg til slutt, da.

En nydelig liten historie, trist og tankevekkende.

Tenkte å avslutte året med en omtale av beste bok lest i 2024.
Colm Tóibíns "Navnenes hus" er et mesterverk som lyser opp antikkens mørkeste hjørner med en blendende kraft. Det er en roman som pulserer av rå følelser, dyp smerte og en ukuelig trang til overlevelse. Tóibín tar oss inn i mytenes verden, men han gjør det med en nærhet og menneskelighet. Dette er historien om Klytaimnestra og hennes barn. Tóibín avdekker den knusende sorgen, den drepende hevnlysten og de dype båndene av kjærlighet og svik som binder familien sammen. Karakterene føles ikke som skikkelser fra en fjern fortid; de er levende, komplekse mennesker som stråler av lidenskap og smerte. Klytaimnestras stemme, hennes rå og kompromissløse styrke, er et ekko som vil følge deg lenge etter at boken er lukket.
Boka er mer enn en gjenfortelling av greske myter; det er en studie i menneskelig lidelse og styrke, i hvordan vi bærer våre traumer og finner en vei gjennom mørket. Det er en bok som tar oss med til dybdene av menneskets sjel, der vi møter både våre verste demoner og vår største motstandskraft.

Denne boken har gått under radaren min, tror jeg må ha forvekslet den med Hushjelpen. Den er ganske forutsigbar, helt til den snur fullstendig. Det blir litt kaotisk, men den når ikke helt opp i forhold til andre bøker av forfatteren.

Ingen kan lage dårligere stemning rundt middagsbordet enn Carl Frode Tiller, og denne gang skal det i tillegg diskuteres politikk. Det kan ikke gå bra.

Hovedperson og arbeiderpartimann Trond angripes fra alle fronter, av sin FRP-bror og sin NKP-far, av samfunnets strenge diskursregler og ikke minst sin egen klassereise.

Spesielt er beskrivelsene av klasseforakt spesielt gode og gjenkjennelige. Hva skjer når Trond, nå akademiker, møter gamle kamerater fra barndommen?

Personlig er jeg litt glad for at Tiller trekker det tilbake fra de to siste bøkene, hvor hovedkarakterene da har vert i ekstrem krise. Det og Tillers skrivestil har gjort det til en voldsom prøvelse å komme seg gjennom bøkene.

Min subjektive mening er at Tiller, rent objektivt sett er Norges beste forfatter. Og når han nå skriver bøker det er mulig å lese er det bare å håpe at Arbeiderhjerte får mange oppfølgere.

Jeg eksluderer 5 av 6 klasseforædere for fraksjonsvirksomhet for denne boka.

Påtatt og kjedelig. Velskrevet, men poengløs og meningsløs. Denne fikk jeg aldri taket på.