Omtale fra forlaget
Er du lykkelig, søster? er en sterk, gripende og humoristisk brevroman om søsterskap og melankoli, om politikk og dagligliv i Norge og Sør-Korea, om identitet og tilhørighet. Og om vekten av kjærlighet. Da hun var baby, ble hun hentet på barnehjemmet i Sør-Korea og adoptert bort til et nytt liv i Norge. Tjueseks år senere dukker det opp en lapp på barnehjemmet. Der står navnet på den biologiske moren og faren. De vil gjerne ha kontakt. Nå er hun voksen og lever et alminnelig norsk liv med mann og to sønner. Det viser seg at hun har en ett år yngre søster i Seoul. En singel karrierekvinne som jobber fra 09.00 til 23.00. Hvem er søsteren og hvordan lever hun? Likner de to på hverandre? Hva har de valgt i livet og hva er blitt valgt for dem? De to søstrene begynner å skrive til hverandre.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788202678777
EAN 9788202678777
Språk Bokmål
Sider 168
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Forfatteren og tvillingbroren, ble adoptert fra Sør-Korea til Norge på 70-tallet. Da broren besøker landet som voksen, drar han innom barnehjemmet de var på. I papirene deres ligger en lapp fra deres biologiske foreldre. De ønsker kontakt.
Synne er voksen, gift, og mor til to gutter. Hun lever et vanlig norsk liv med tidsklemma og det hele. I Sør-Korea har hun en et år yngre søster. Søsteren er singel og karrierekvinne. Arbeidsdagen varer fra 9-23. Forfatteren blir nysgjerrig. Ligner de to på hverandre til tross for ulik oppvekst og liv? De begynner å skrive til hverandre, og brevene utgjør denne boken.
Fascinerende og interessant med kulturforskjeller, likheter, humor, politikk, og familie.
Skal diskuteres i lesesirkelen til uka, og her er det mye å ta tak i!
Jeg er egentlig ikke så begeistret for brevromaner, men denne funker ganske godt. Interessant å lære mer om Sør-Korea og hvordan koreanere tenker både likt og ulikt enn oss om ting.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet å leve midt i en pågående trusselsituasjon/krig, som dere gjør i Sør-Korea, styrker den individuelle ansvarsfølelsen og fellesskapsfølelsen. Mens her i Norge, hvor vi lever i vår egen lille, fredelige såpeboble, svekkes den. Vi nordmenn peker lett på staten hvis vi ønsker endringer. Hvis noe er galt, er det staten sin skyld. Hvis vi trenger hjelp, må staten hjelpe oss. Mens koreanere styres av plikten (overfor familien, arbeidsgiver og samfunnet), styres vi i mye større grad av våre rettigheter. (Dette er mitt inntrykk). .) Å bo i et velferdssamfunn er nok med på å redusere den enkelte persons kampvilje, motivasjon og risikovilje. Noe som igjen betyr at de gamle dydene som: tapperhet, verdighet og mot ikke lenger betyr så mye som de gjorde, i tidligere tider. Det viktige er ikke å være et hederlig menneske. Nei, fokuset blir heller rettet mot det å ha det bra, trygt og godt og å bli lykkelig … Som igjen, i praksis, betyr å ha: nok penger, en vakker familie, et fint hus, en diger hytte, en bra jobb, en fet bil og et fint, flott og støttende vennenettverk … Hvis man klarer å skaffe seg alt dette, sikre seg selv og sine, er livet tilsynelatende tipp-topp. Man har fullført sitt livsverk. Man ble ikke bare lykkelig, man klarte også kunststykket: Å fremstå som lykkelig. Overfor naboen og resten av verden. Noe som er minst like viktig som faktisk å være lykkelig.
I Norge er det faktisk også, som i Korea, tabu å snakke om ensomhet. Det er lettere å innrømme at man er deprimert eller traumatisert enn ensom.
Det er mye trøst i andres ulykke
I andre klasse på barneskolen skrev han en tretti siders maskinskrevet stil om Alexander den store, hvorpå læreren sa: «Jeg vet ikke helt hva jeg skal gi tilbakemelding på her.»
Nå må jeg gå. Amund skal på tenniskamp, og Teo skal på taekwondo-trening. Jeg må hjelpe dem å finne klær. Pakke vannflasker og treningstøy. Dette er en del av morsoppgavene som er rutinemessige, men meningsfulle. Å være mor hjelper meg å være mer til stede i livet mitt. Hadde jeg ikke hatt barna, er jeg redd jeg hadde druknet i mitt eget hode. Sunket til bunns i det undersjøiske storhavet av den grumsete sjelen min. Men barna trekker meg ut av meg selv, opp på land og inn i livene deres. De maser og kjaser. Jager meg fremover. Får meg til å løpe så fort jeg kan. Men også til å stå, helt, helt stille