Noen ganger har jeg følelsen av at min brors historie er historien om et Sår som ble kastet ut i verden og åpnet igjen og igjen

Jeg så tårer presse seg fram i øynene hans allerede, raseri-tårer, tårer som skyldtes knust entusiasme, ingen andre tårer ligner på dem

Var denne stillheten nettopp beviset på at noe foregikk inni ham?
Var den forutsetningen for at broren min langsomt og tålmodig kunne bygge opp en storm inni seg, den stormen som en dag skulle blåse ham mot stupet?

Zionist methods have not only dispossessed the Palestinians of their own land; they have also attemted to deprive Palestinians of their voice and their knowledge of their own history.

Broren min har alltid hatt denne tendensen til å ønske seg alt, han har aldri klart å drømme annet enn stort, han har aldri hatt de små drømmene som folk flest snakker om i det daglige, skaffe seg et hus, kjøpe en bil for å kjøre søndagsturer, nei, han har aldri kunnet drømme om noe annet enn stråleglans, og jeg tror det var dimensjonene på drømmene hans, og misforholdet mellom disse dimensjonene og fraværet av muligheter - den kummerlige tilværelsen, fattigdommen, Nord-Frankrike, skjebnen hans - jeg tror det var alle disse motsetningene som gjorde ham ulykkelig.
Broren min ble syk av drømmene sine.

Og sist, men ikke minst: Du fantastiske, tragiske, heroiske menneske. Du falske, ekte, stygge, vakre, subjekt. Du som lever i den evigvarende bevegelsen mellom den tunge kanossagangen gjennom tilværelsens jammerdal av fortvilelse, og den slentrende spaserturen på livets bekymringsløse landevei. Til sist vil jeg komme med følgende formaning:

Lev med strev.

Som om du har noe valg.

Lykke til! Jeg tror du trenger det.

«Gutter sluntrer unna flust, og blir dust, jenter står på, så de kan forstå.»

Pengene er alltid og under alle himmelstrøg en forbandelse. Har du nogen gang tænkt over det? De er den store dragesæd i verden; der den såes vokser hadet, uærligheden, forsimplingen, løgnen og al tænkelig djævelskab op igjen.

I watched them playing cards with their artsy-filmsi crowd, speaking in even more outrageous language about everything and nothing, and laughing even more uproariously than my parents’ friends. These settings were where I learned the first lesson of free expression - that you must take it for granted. If you are afraid of the consequences of what you say, then you are not free.

De som trodde på integrering, antok at alle som kommer, med tiden vil bli som europeere. Det er en antagelse som virker lite sannsynlig, ettersom så mange europeere er usikre på om de ønsker å være europeere. En kultur som preges av tvil på seg selv og manglende selvtillit, er særdeles lite egnet til å overtale andre til å innta den samme holdningen. Derimot er det mulig at i det minste en stor del av nykommerne enten vil holde fast ved sine egne overbevisninger, eller til og med antagelig vil øve tiltrekning på europeere i de kommende generasjonene med disse overbevisningene. Det er også rimelig å tro at mange av dem som kommer, vil nyte livsstilen og ta del i aspirasjonene og fruktene av den økonomiske veksten så lenge den fortsetter, og likevel forakte eller ringeakte den kulturen de har havnet i. De vil bruke den - slik president Erdogan så minneverdig har sagt om demokratiet - som en buss, og stige av når de har nådd sitt ønskede bestemmelsessted.

Folk hadde stemt, dette var resultatet.
Det var bare å leve med det.
Det han derimot ikke kunne holde ut, uansett politisk tilholdssted, var inkompetansen. Den fullstendige kunnskapsløsheten de fleste viste når de endelig fikk makt og en mulighet til faktisk å påvirke ting. Ren dumhet og udugelighet holdt han ikke ut. Dessverre virket begge deler overrepresentert i det offentlige rommet for tiden.

Det er underlig å leve på et sted som forsvinner. Klippene, høydene og wadiene har fått hebraiske navn. Hundre år gamle oliventrær er blitt hugget ned (rundt 600 i oktober 2024, fordelt på 15 landsbyer på Vestbredden), og palestinerne blir trengt sammen på stadig mindre områder, omgitt av israelske bosettinger på alle kanter, ute av stand til å utvikle eller utvide seg. De lever som i ghettoer.

Når den ene personen har alt ansvaret, blir det nødvendigvis en ubalanse. Jeg var aleine om den daglige driften, sånn var det alltid, lenge før depresjonen. Det var jeg som vekka ungene, smurte matpakker, fikk i dem frokost, middag, kvelds, sørga for at klærne deres var reine, sørga for at de, at Eivor og Sigurd, var reine. Svein har aldri satt på ei vask på eget initiativ. Han ser ikke at en unge har fettete hår. Jeg veit ikke om han en gang registrerte at de ble større, for det var jeg som fjerna klær de hadde vokst fra og kjøpte nye. Jeg fulgte opp lekser, pugga gloser, huska gymtøy. Svein har aldri kokt kakao kvart over seks om morran fordi en av ungene har aktivitetsdag. Han har ikke pakka en sekk. Han har aldri trengt å huske akebrett, sitteunderlag, pølser, lomper til Eivor, brød til Sigurd, ketchup til begge, sprøstekt løk for å være grei, grillspyd, en vedkubbe, ekstra votter og lue, ullsokker. Han veit ikke når vennene deres har bursdag og har heller aldri måttet kjøpe gaver til de bursdagene, eller huske legetimer, tannlegetimer, tannfeen, fluortabletter, klippetimer, foreldremøter, alle mulige treninger, fotball, håndball, ski, turn, dans, svømming, kor. Det var jeg som kjørte dem, i nitti prosent av tilfellene, og jeg henta dem, hvis jeg ikke trente dem, preppa ski, vaska drakter for hele laget, tørka dem og la dem i nummerert rekkefølge for neste kamp som Svein alltids kunne kjøre til når han visste at Steinar Bekkestad også skulle på kampen, og det skal sies, Svein var alltid sjåfører på lange bilturer. Men jeg huska reisesyke tabletter, solkrem krem for eksem fotsopp sjampo for tørr hodebunn. Jeg sjekka ungene for lus. Svein visste ikke engang at vi hadde egne bøtter for spy, eller hvor paraceten lå, efedrinmikstur, kloramfenikol, cetirizin. Han har aldri tatt feberen på en unge. Hvis det ikke var for meg, hadde vi aldri hatt duk på bordet. Vi hadde ikke hatt gardiner, håndklær, og Svein skiftet heller aldri sengetøyet. Han har ikke hengt dynene ut av vinduet til lufting. Det var jeg som strøyk flagg før 17. mai. Jeg strøyk til og med skjortene hans, så han ikke skulle se ut som et skrukketroll. Men det ansvaret for juletreet, det var hans. Da ringte han til Finn Undebakke som leverte treet på døra. Og han støvsugde når jeg ba han om det, men ikke spesielt nøye, men han mente han var multimedieansvarlig. Brunevarer, som han liker å si, han valgte brunevarene. Ha vaska begge bilene. Og han fikk bygd garasje, integrert, det veide selvfølgelig opp for det meste, men hvis vi hadde sittet foran coachen en gang til, da skulle jeg spurt Svein: Hvilken størrelse bruker Sigurd i sko? Hvor mye betaler vi i kommunale avgifter? Hvem er læreren til Eivor i fransk? Jeg har aldri trengt anerkjennelse for å gjøre helt normale ting, men kanskje jeg allikevel likte å høre at vi hadde en ubalanse i forholdet, dette var jeg som hadde overtaket.

Følelser er potente, umiddelbare, men unyanserte indre informasjonskilder med en enorm motiverende kraft. Derfor er det også en stor risiko for å stole på dem som sannhetsvitner i for stor grad. De føles jo så sanne!

«Han vaklet tydeligvis mellom to regelsett: ett som sa at man ikke skal kaste mat, og et annet som sa at mat som har falt ut av sivilisasjonens fat, kurver og tallerkener, er å betrakte som avfall.»

Hvilken virkning har det når det kommer et stort antall mennesker til Europa som ikke har arvet vår tvil og våre intuisjoner? Ingen vet, og ingen har noensinne visst. Det vi kan si med sikkerhet, er at det vil ha en virkning. Å plassere mange titalls millioner mennesker med egne ideer og motsetninger på et kontinent med sine egne sett av ideer og motsetninger, er nødt til å få konsekvenser.

Gjennom de lange sommerdagene forelsket Mariana seg i følelsen av en bok mellom hendene, lukten av papiret, fornemmelsen når hun bladde om. Hun satte seg på den rustne husken i skyggen, tok en bit av et grønt eple eller en overmoden fersken, og fortapte seg i fortellingen.

Reiulf Steen hanglet seg gjennom våren 2014, med perioder i og utenfor pleiehjem. Hverdagslivet var mer krevende enn noen gang før og hukommelsen kom og gikk. Engasjementet for saker, mennesker og partiet levde likevel videre. Klasseidentiteten var der også til det siste. "Det vil være en katastrofe ", var hans kommentar under et av de siste sykehjemsoppholdene, da en av gjestene fortalte at Jonas Gahr Støre var favoritt til å bli ny partileder etter den avgående Jens Stoltenberg.

Både Baloo i Jungelboken ("ta livet som det faller seg") og Timon og Pumbaa i Løvenes konge ("Hakuna matata") later til å forfekte en "problemfri filosofi" der man bare skal "gi blaffen i bekymringer og strev" og "glemme sorger som du møter på jord". For all del: Jeg sier ikke at disse budskapene er blottet for livsvisdom. Samtidig mener jeg på generelt grunnlag at man skal være forsiktig med å ukritisk ta imot livsmestringsråd fra vortesvin.

Før reformasjonen feide over det nordlige Europa tidlig på 1500-tallet, het det i dansk lov at en kvinne som hadde ligget med en fremmed mann, "skulde tage sin elsker og drage han den ene gade op og den anden ned, ved det lem der han gjorde synden med hende".
      Denne smått humoristiske bestemmelsen ble under reformasjonen avløst av dødsstraff for ekteskapsbrudd eller samliv utenfor ekteskap. Mannen skulle henges, med mindre han var adelsmann - da mistet han bare to fingre - mens den tidligere jomfru fikk livsvarig fengsel. I alle danske byer var det kvinner som hadde oppgave som angivere. Alle som fødte utenfor ekteskap, ble angitt.