I dag er en av de 365
hvor du må minne deg selv
på
at du er fin
akkurat som du er
prøvde selv nå nettopp
ble ikke kjempefin
men helt ok
og det er jo bedre enn ingenting

Du er lyset
for mange
du får til og med
de som ligger nde
til å kaste skygge

Jeg er snill
hver dag
nesten
men jeg tar meg ofte i
å ikke være snill med meg selv
problemet da
er at ingen stopper meg

Ord kan romme mye
Det går bra
kan for eksempel bety
hjelp
ikke slipp
bli her
(bare sånn at du vet at jeg vet hva det kan bety)

I 1962 var det kun åtte personer som arbeidet med utviklingshjelp i Norge. I 2020 består det norske systemet alene av tusenvis av heltidsansatte, og flere store organisasjoner har en stab på hundrevis av mennesker, hvorav nesten ingen selv driver med bistand, men med «informasjon», politisk påvirkning og innsamling og videreformidling av penger. Flyktningehjelpen som fortsatt driver operasjonelt, opplyser at de alene har over 14 000 ansatte.

I Norge i 1963 fantes det syv små organisasjoner som fikk et par millioner fra staten for til å drive praktisk utviklingsarbeid. I 2020 deltar store deler av det store norske organisasjonslandskapet, de viktigste mediebedriftene og humanitære organisasjoner i dette systemet. Bare de såkalte «fem store» humanitære organisasjonene i Norge får nå fem millioner kroner hvert år i overføringer fra staten til å drive bistand og etter hvert også milliardbeløp for å drive med integrering og flyktningmottak.

Rett etter andre verdenskrig var det knapt ti internasjonale NGO-er, mens det i 2016, litt avhengig av kriterier, var godt over 60 000.

Det er så mange stoppesteder
på vei mot
fullstendig utviskelse

Da hun kom hjem
teipet hun opp en motivasjonstavle
over kjøkkenbenken
med sitater og bilder av smilende mennesker
"Du er lykkelig" sto det
"Alle har det bra"
"Du er frisk"
Men siden hver enkelt bokstav
var klipt ut av aviser
og ukeblader
var det til forveksling likt
et krav om løsepenger

Det er vanskelig å finne
et mer misvisende navn
på et sted
der folk kjemper
for å ikke kveles
til døde
enn
"Glitre"

Ikke glem at jeg bak min vennlige fasade, bak min nølen og tålmodighet, hadde enerens kraft og gjennomslagsevne. For å bli en ener er det ikke bare kunnskaper det handler om, men ærgjerrighet. Og merk deg eń ting: Ærgjerrigheten må være større enn kunnskapene. Hvis det er omvendt, blir du en toer. En god toer, men en toer.

[Jeg] så det igjen for meg, det jeg har tenkt på så lenge: Vi to, Jo og jeg, sammen her i hytta, han fordypet i en av artiklene han skriver på, jeg opptatt av forskningsarbeidet. At vi et øyeblikk ser opp, og i blikkene som veksles, tilgir oss selv og valgene vi har tatt.

Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett og slett større enn det foruroligende ved avstanden mellom denne halvøya og menneskene i de skrint bebodde fjordene omkring.
Himmelen i sør demrer i gult og rødt. Sola er på vei tilbake, gradvis vil kveldene blir lengre og morgenene lysere, inntil døgnet smelter sammen i slutten av april. Tanken løfter meg. Jeg skal utfolde meg, formelig springe ut, i og sammen med naturen omkring.

Her ender verden. Herfra er det ingenting. Et endeløst hav, kant i kant mot klipper og fjell, to ytterligheter i en uopphørlig brytning i stille vær som i storm. Et lett snødrev fyller lufta, visker ut randen som skiller jorda fra himmelen.

Jeg kan selvsagt ha boret meg inn i et vanvidd utløst av ren ensomhet og de ensidige observasjonene. Jeg kan dessuten ha blitt forrykt av skyldfølelsen overfor Lina, lengselen etter henne og Jo, men også gal av frustrasjonen over Jos nøling og tvil. Bekymringen for sjøfuglbestandene kan også ha gjort sitt; jeg ser trusler utspinne seg over alt. Og kanskje kan det hele tilskrives mitt forhold til S, en konstant underliggende redsel for hans påfunn og manipulerende spill. Den minst tenkelige årsaken tør jeg knapt vurdere. Uhyggen på stedet her. Er den virkelig og konkret?

Nå kommer jeg. Nå skal du stilles til ansvar for det du har gjort.

Når begynner en reise?
Er det når beslutningen tas? Er det ved de første pakkede koffertene? Er det når hjemmet forlates?
En reise har mange begynnelser; de oppleves alltid som markante brudd. Men bare én gang begynner reisen på riktig. Når landet bak glir bort i det tynne røksløret.

Fra en situasjon der staten hadde hatt mer enn nok med seg selv i hundrevis av år, driver den norske stat nå, ved slutten av det internasjonale gjennombrudd, utviklingsarbeid i mer enn 100 land. I samme periode bevilget staten godt over 100 milliarder til politikerfeltets virksomhet i Norge, mot null kroner i resten av det moderne Norges historie.
…
Så sterkt sto utviklingshjelpens retorikk at selv de stadig flere krigene som Norge deltar i, ble begrunnet med at de var en kamp for de universelle menneskerettighetene og landenes utvikling.

History, history which we German (and Austrians) have repeatedly mucked up, as Grass says, is a clogged toilet. We flush and flush, but the shit keeps coming up.

Penger til bistand og kjøp av våpen på Raufoss tas fra den samme Nansen-pakken som Norad presenterer som en samlet hjelpepakke på sin hjemmeside. Det besynderlige - og interessante - er at slike sivile-militære samarbeid ikke har fått noen betydning for hvordan bistanden omtales.