For samfunnet er styrt, planlagt og regulert. Det kommer vi ikke unna. Var det noe pandemien viste, var det at staten aldri hadde "trukket seg tilbake" i løpet av den nyliberale persioden. Staten var der hele tida, men hadde gått over til å styre på en annen måte, gjennom markedsmekanismer og de mange reguleringene og aktivitetene som må til for at de skal eksistere og fungere. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal styre, planlegge og regulree samfunnet, men hvordan vi skal gjøre det og hva vi ønsker å oppnå.
Vi kan velge å skape en bedre velferdsstat, menda kan vi ikke sløse med ressursene. Spesielt ikke de menneskelige.

Deler av de rikes kjøpekraft og samfunnsmakt må inndras for at vi skal kunne disponere mer av arbeidskraftressursen i demokratisk styrt offentlig sektor. Derfor skattlegger vi egentlig ikke de rike fordi vi trenger pengene deres, men fordi vi trenger at de ikke har de pengene.

Det er ikke penger som setter begrensninger for hva vi kan gjøre i offentlig regi, men isteden det som kalles "arbeidskraftressursen". Og jo mer av den som er bundet opp i privat sektor, jo mindre kan vi bruke i den offentlige. Det er mennesker som driver økonomien, ikke penger.

...kanskje er økonomien mer som et tre: Det er ikke de vakre blomstene og de øverste bladene vi er nødt til å vanne, men heller de store usynlige røttene. Ob bladene , de er viktig for å gjennomføre fotosyntesen, men når de vokser seg for store, kan de skygge for andre. Kanskje må treet til og med beskjæres for at det skal kunne bære frukt?

Keynes var en sitat maskin av de sjeldne. I en radiotale fra 1942 sa han at "alt vi faktisk kan gjøre, har vi fåd til". Det er en inniktsfull uttalelse, som peker mot at det ikke er penger som setter begrensninger for hva som er mulig. Begrenningene ligger isteden i den fysiske verden, teknologien og arbeidskraften vi har til rådighet. Penger er en sosial konstruksjon.

Skyene drev over himmelen, svelget månen og spyttet den ut igjen.

Mennesker skaper sine fremtider ved å argumentere, utfordre, stille
spørsmål og ved å tørre å si det som ikke kan sies, og ved ikke å bøye
knærne verken for gud eller mennesker. 7. Kilde: Salman Rushdie, In Good Faith, (London: Penguin Books, 1990).

Boken var betagende, eller rettere, den gav ham visshet. På sett og vis inneholdt den ingenting som var nytt for ham, men nettopp dette var en del av den tiltrekningskraften den øvet. Den sa det samme som han selv ville ha sagt, om han hadde kunnet ordne sine forvirrede tanker. Den var et produkt av et sinn som lignet hans eget, men som var uendelig meget sterkere, mer systematisk og mindre plaget av frykt. De beste bøker, tenkte han for seg selv, er de som forteller deg det du allerede vet.

"Normal er de inspirertes domene, Patchwork. Jeg vil heller leve og dø i ytterpunktene enn å eksistere på midten".

"Jeg skal holde fast ved ham til evig tid", sa Saint.
Norma smilte, som om hun visste at et barns evighet kom til kort.
Som om det ikke alltid kom til å være sånn.
Som om hun undervurderte barnebarnet sitt fullstendig.

Og over det hang korset fra en tynn lenke rundt halsen. Er kors Norma hadde gitt ham fordi hun sa det ville beskytte ham mot det vonde.
Han trodde ikke på Gud, bare på Saint og bestemoren hennes, og iblant på moren.

Det var ofte på kveldene at avtalene mellom forlagene ble inngått, over noen drinker. Alt det der er over nå. I gamle dager spiste alle pølser og helte i seg øl. I løpet av 2000-tallet ble barene byttet ut med sushi og presset appelsinsaft til fjorten euro glasset.

Å vite at vi er elsket, og ikke minst tro at vi er verdt kjærligheten, hjelper oss uendelig mye. Når vi stoler på vår egen verdi, har vi også en mestringstro, og det gjør oss sterkere i møte med nedturer av alle slag.

Hvis et barn ofte blir avvist følelsesmessig, kritisert, gjort til syndebukk, eller blir forlatt av en av foreldrene, kan det gi mye skamfølelse videre i livet. I tillegg lærer og kopierer vi mye av oppførselen til foreldrene våre, og skam kan lett gå i arv. I familier som er mer åpne, er det lettere å få hjelp til å ordne opp i ting som har gått skeis, enn i familier hvor det forventes at man ordner opp selv eller det aldri snakkes om det som er vanskelig.

Vissheten om at man kan ytre seg i offentligheten uten fare for straff eller ulike typer sanksjoner fra staten og det offentlige, eller fra samfunnet ellers i form av trusler, diskriminering eller non-plattforming, er en forutsetning for å kunne leve et liv som et autonomt menneske. Uten denne friheten til å ytre seg kan heller ikke samfunnets individer kritisere dem som er blitt gitt mulighet til å utøve makt, eller prøve sine forklaringer på fenomener i verden mot andres oppfatninger av samme fenomen.

...the intelligence community's very success fostered the illusion among most of the nation's leaders that covert operations could be a strategic and not just a tactical tool -that they could be used in place of real diplomacy to end the geographic, ethnic, religious, and national disputes in which Israel is mired...Indeed, in many respects the story of Israel's intelligence community as recounted in this book has been one of a long string of impressive tactical successes, but also disastrous strategic failures.

The pilot started to close the canopy. His base commander came running up to his plane and climbed the ladder to his cockpit. "Do you want to know who it is?" he asked the pilot and the navigator. Who they were going to kill, he meant.
"Get off my plane," the pilot said. "We don't want to know. It means nothing."
In a way, it didn't. The men who did the actual killing, who flew the missions and released the bombs, often knew the least. At altitude, all they could see were small targets idientified by the twelve numbers of the coordinates, and there was no need to look for anything more.

The policemen claimed they were obeying an order to shoot curfew breakers, but judge Bejamin Halevy, in one of Israel's most important judicial rulings, said that soldiers must not obey an order that is clearly illegal. "The distinguishing mark of a manifestly illegal order," Halevy wrote, "is that above such an order should fly, like a black flag, a warning saying: 'Prohibited!' Not merely formally illegal, not covered up or partly covered...but an illegality that stabs the eye and infuriates the heart, if the eye is not blind and the heart is not obtuse or corrupt."

[...] mange voksne har hatt omsorgspersoner som ikke har sett dem - ikke har anerkjent deres følelser. [...] det er svært viktig at den voksne velger å helbrede seg selv for følgene. Dette fordi voksne som har problemer med å ta seg selv på alvor, rett og slett ikke har forutsetninger for å kunne være tydelige overfor andre.

Når du sier til et barn som står oppe på bordet: "Jeg vil at du går ned på gulvet", så forteller du barnet hva du vil at det gjør. Det motsatte: "Ikke stå på bordet", vil kun fortelle barnet hva du ikke vil at barnet gjør, men ingenting om hva du vil. Barnet trenger å gjette seg til ditt ønske - hvis du da selv vet hva det er du ønsker.