Og i fortellingen om deg, Sebastian, finnes det ingen leende mann bak ensomheten. Fortellingen min er bedre. Du hadde gått i vann til livet, du hadde kasta verdens største stein, du hadde gitt meg en ring som aldri ville ryke, og jeg hadde så lyst til å tilgi deg alt.

Og jeg har tenkt så mange ganger, om igjen og om igjen, at det kanskje var her, akkurat her, at jeg lot den siste muligheten glippe. At om jeg bare hadde sagt noe annet, gjort noe annet, nettopp her i dette forskrudde, avsondra øyeblikket, så kunne, ville, skulle andre øyeblikk fått en sjanse. En bedre sjanse. Jeg tror kanskje det, og det er til å hate for, hvordan man på bare en impuls, kan blåse ut alt.

Jeg håpa du ikke ville komme hjem, for første gang noen sinne hadde jeg det sånn. Jeg ville utsette ansiktet ditt, skyve deg vekk. Jeg måtte ha tid, måtte puste, være apatisk en stund, gispe fra meg. Og for første gang siden du hadde satt ring på fingeren min, så jeg hvor stygg den var. At fingeren min virkelig var deformert, at ringen din faktisk var inni meg. Jeg kunne ikke bare ta den av meg, kunne ikke bare ta den ut.

Dine røde, tåresprengte øyne lagde nye gater inni leiligheten vår. Drukningsstier, så vanskelig å gå i. Og din stemme, dine rop og dine spørsmål. Det var for tungt for meg.

Og jeg så på moren din, så plutselig hvor stor hun var, hvor stor hun hadde vært. Jeg tenkte på alt hun hadde tålt og alt hun hadde fått til, at hun var et menneske som levde til tross for og ikke på grunn av.

Dette var det verste, sa hun, og hun gjentok det. Hvordan hun selv ikke kunne kjenne egen redsel, eller gjenkjenne den, eller påkalle den. Men dette, synet av sønnen som så, det var det verste.

Herregud, mennesket er ikke annet enn en mislykket avart, sa du. Det er jo langt fra alle som fortjener kjærlighet. Mange av oss er ikke bare mislykket heller, men motbydelige, onde og dumme, rett og slett forferdelige skapninger. Noen av oss fortjener ikke være her en gang.

Det er jo sant, fortsatte du, og øynene dine var enorme. Det er jo galskap å si at alle mennesker er likeverdige, vi er jo ikke det. Og ved å skulle respektere alle like mye, respekterer man i grunnen ingen, og ved å skulle verdsette alle bare for et såkalt menneskeverd, verdsetter man hverken ingen eller ingenting. Nei, for man må gjøre seg fortjent til kjærligheten, sånn er det bare. Og hvis man elsker, så skal man elske kun av selviske årsaker, noe annet har ingenting med kjærlighet å gjøre.

Hvorfor er alltid det verste spørsmålet.

Det er sant, du var min beste tid.

Sånn er det med naturen, den er langsom og develende, ikke som oss. Oss kamuflasjekledde mennesker med våre nedsprøyta lokkemidler og liksom-forevigende apparater. Naturen har det annerledes, naturen vil det annerledes.

Og du likte det, at jeg var redd for deg. Du kunne til og med le mens jeg trygla. Du trivdes der, helt på kanten av engestelsen min, som den fryktløse. Herregud, sa du, tenk på havet. Vet du hvor farlig havet er? Havet som vi skal over er ikke noe pent maleri, er ingen langstrakt horisont av soloppgang og solnedgang. Vet du hva havet er? Vil du vite det, du som skal ut å seile, at havet er en bunn, at havet er en hudløs, blodtynn overlate, og at alt i mellom denne evige bunnen og denne skorpeløse overflata er et dragsug. Jeg tror ikke du vet det, men du sier du vil seile? Du så på meg med store, kvikke øyne. Skjønner du ikke hvor svart det er der ute? Forstår du ikke hva uvær er? Du vet ikke hva svart betyr en gang du.

Hvor lang tid trenger vi? Vi lurte på det, hvor lang tid det tok å komme seg til livet.

Hun er født og lever rett og slett i feil tid. Det moderne samfunnet har overrumplet henne fullstendig.

Det som står igjen er at en jente er blitt torturert og drept fordi noen har sett henne gi et kjærtegn, et kyss til en person, for noen måneder siden, et eller annet sted i Napoli. Jeg skjønner ikke at det er mulig.

«Det er merkelig, jeg tenker stadig på min stakkars hustru, men jeg klarer ikke å tenke på henne lenge ad gangen.» «Ofte, men lite ad gangen, som gode, gamle Swann» var blitt et av yndlingsuttrykkene til min bestefar som benyttet det ved de mest forskjelligartede anledninger.

While reading Marx and Trotsky, I imagined myself as the avant-garde of the people. But really I was finding my way into a world of people of privilege, into their kind of temporality, their modes of subjectivation: the world of people who had the leisure time available for reading Marx and Trotsky. I was fascinated by Sartre’s writings about the working class, but I was repulsed by the working class in which I was immersed, by the working class environment that limited my horizons. To be interested in Marx or Sartre was my way of getting out of this world, out of my parents’ world, all the while of course imagining that I was more clear sighted than they were about their own lives.

Men blodet, blodet lyver ikke. Blodet har sin egen kime, blodet har sin egen trang og det er derfor jeg kan lage din historie til min. Det er derfor jeg kan legge meg om kvelden og vente til du kommer. For jeg har deg i blodet. Du, jeg skulle ønske du visste det. Jeg har deg i frykten og fryktløsheten, jeg har deg i den skylda du har planta. I hendene, og i øynene, og i munnen. Og du, jeg har din ring, en arret hudfold over fingeren, din tråd som rakner innover. Den kommer stadig lenger inn i blodbanen, den har sin egen krets, sin egen retning, og noen ganger kan jeg til og med kjenne den, at den beveger seg, som et lite stikk dette hugget, dette fallet i din krypende fremkommelighet. Jeg vet ikke hvilken innside du nærer av, hvilken åre du sklir igjennom eller når du er fremme. Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.

Vi går mot et paradigme skifte, sa du. Og moren min så på deg og sa ingenting imot. Om hundre år når alle store sivilisasjoner er lagt i ruiner, da vil det gå opp for oss, proklamerte du, at de grådige idiotene som hittil har styrt ikke har gjort noe annet enn å stange i landegrenser og runke i bankene og da, når alle innser dette, da kommer filosofene og kunstnere på banen, da blir det deres tur til å regjere. Akkurat som i det gamle Hellas, sa du, mens du blafra i din egen flamme. Bare vent, så kommer det hele tilbake.

Og dette er alt jeg husker av begynnelsen. Boble. Det finnes ikke noe deg og meg.