Hadde han en flokk? Kanskje han bare streifet hvileløst etter bytte og parring, en ensom vandrer som allerede har gått videre.

Jeg var så trøtt, men turte ikke sove, enda broren min kjørte så forsiktig at man skulle tro han fraktet et donorhjerte.

Det kommer til å gå over. Alt går over. Mens man venter, kan man gå i skogen og kjenne vekten av månen. Sette en fot foran en annen. Være våken. Holde seg tørr. Tenke enkle tanker.

De som mener at Europa er for verden, har aldri forklart hvorfor dette skal være en enveisprosess - hvorfor europeere som drar ut til andre steder i verden, er kolonialisme, mens det er både rett og rimelig at resten av verden kommer til Europa. De har heller aldri sagt at migrasjonsstrømmen har noe annet formål enn å gjøre Europa til et sted som tilhører verden, mens andre land er hjemsteder for folk som bor der. De har også lyktes bare i den grad de har løyet for folket og skjult sine hensikter. Hadde Vest-Europas ledere sagt til folket i 1950-årene eller på noe senere tidspunkt at formålet med migrasjonen var en fundamental endring av Europa, der kontinentet skulle gjøres til hjem for hele verden, ville Europas folk trolig ha reist seg og felt disse regjeringene

She pulled up outside it and looked out of the window. A postman was loading sacks of mail into the back of his van. It was like stepping into an episode of Postman Pat; she half-expected a black-and-white cat to appear, wending between her ankles as she made her way inside.

Og da ler hun som en neve småmynter ned en steintrapp. En fri latter, uten forbehold og uten adressat, tappet direkte fra gledens rene kilde.

Whiteboard, derimot, bærer sitt navn med rette. Det er nærmest optisk hvitt og lagd av et mystisk, romfartsaktig materiale – plast eller metall, eller kanskje begge deler, en tynn plasthinne støpt over en aluminiumsplate? Ikke godt å si. Det leveres med tusjpenner i ulike bredder, svarte, røde og blå. Så langt høres det kanskje ikke så avansert ut, men mirakelet ligger i det at tavlen kan strykes helt ren. Altså helt ren. Det medfølger en hard, flat fiberaktig spesialsvamp som er hundre prosent effektiv. Ikke engang en ullen skyggestrek etterlater den seg. Ett kontant drag med svampen, og vips – alt er borte. Alt er tilgitt og glemt.

I hovedstaden snør det som sagt mest i overgangene – det er noe med kystklimaet. I dag faller regnet, men temperaturen faller også, og i morgen våkner byen til urørte tretti centimeter som innleder en ny, lang kuldeperiode. Januar er ikke vinterens siste akt. Tsjekhovs rifle henger fortsatt på veggen.

Det er kanskje også for mye forlangt at Filip skulle komme til sans og samling, riste av seg kjærlighetssorg og frustrasjon, ta på seg egnet fottøy og gå ut i dagslys for å forsøke å finne nedslagsstedet for flaskeskårene. Ikke har han lest Tsjekhov heller, og vet ikke at det geværet som henges på veggen i første akt, må avfyres i løpet av stykket.

Som jeg nå skjønner menneskenes drøm om en Gud! I tusener av år har de vandret ensomme gjennom slike netter, og skulle de ikke da skape ham, den veldige og gode far som fulgte hvert skritt og hver tanke, og som bare lot dem pines forat freden skulle bli saligere og hvilen drømmeløs og evig når han tok dem til seg?
Fordi jeg skjønner at menneskene har trengt ham og trenger ham, kan jeg ikke tro. Fordi han måtte være den lyse drømmen gjennom alt vondt, svinner min egen drøm, og jeg vil ikke folde hendene mer.

Jeg har lest at før toget kom, var det ikke særlig behov for klokker for folk flest. Ikke før man måtte rekke et tog, hadde det vært noen grunn til å ha en tid som gjaldt for hele landet. Før det holdt det å gå ut fra årstidene og været. Nå er det på tide å t opp potetene. Nå er bringebærene modne. Alt som trengtes.

Men været, akkurat som menneskene, bare er, og det blir feil å ha innvendinger mot det. Den som møter være med aksept får mye gratis.

Psykiateren hadde fått spørsmål om når verdens problematikk med utmattelse begynte. "Da glødelampen kom", hadde hun svart, for fra og med det øyeblikket kunne man jobbe også når det var mørkt. Før det hadde verden kommet med en tydelig oppfordring. Når det er lyst, da skal dere arbeide. Da er det mørkt, da skal dere hvile.

….det kunne godt seiast at ho hadde vore den einaste kvinna i livet mitt, ikkje at ho røynleg hadde vore det, sjølvsagt ikkje, berre i tanken min hadde ho vore det, aldri anna, og for alt eg visste var det òg kanskje best slik, at det vart varande slik, for det vart noko heilt anna når ho var røynleg til stades, som no i båten min, tenkjer eg………

…men støtt før eg siglde til Bjørgvin pla eg då alltid stussa skjegget, og då pla eg òg alltid klyppa håret mitt, og frisyren, om det no så kunne kallast, var enkel og grei, eg strauk alltid håret bakover og klypte det av bak i nakken best eg klarde, fyrst rett over, og så freista eg skrå det litt, fyrst på den eine sida og så på den andre, den som åleine var fekk klara seg best han kunne, for eg kunne då ikkje gå på bygda og spørja om einkvan ville klyppa håret mitt, eller kanskje be om at einkvan berre skulle stå bak meg og seia til meg korleis eg skulle klyppa, nei då var det både enklast og best å gjera det sjølv endå om det nok då kunne henda at det vart noko stuttare på eine sida enn på hi, slik fekk det då heller berre vera, det var ikkje så viktig, sett framanfrå såg det jo slett ikkje så verst ut, og det var då det viktigaste, korleis eg såg ut bakanfrå var mindre viktig, ……..

Noen ganger har jeg følelsen av at min brors historie er historien om et Sår som ble kastet ut i verden og åpnet igjen og igjen

Jeg så tårer presse seg fram i øynene hans allerede, raseri-tårer, tårer som skyldtes knust entusiasme, ingen andre tårer ligner på dem

Var denne stillheten nettopp beviset på at noe foregikk inni ham?
Var den forutsetningen for at broren min langsomt og tålmodig kunne bygge opp en storm inni seg, den stormen som en dag skulle blåse ham mot stupet?

Zionist methods have not only dispossessed the Palestinians of their own land; they have also attemted to deprive Palestinians of their voice and their knowledge of their own history.

Broren min har alltid hatt denne tendensen til å ønske seg alt, han har aldri klart å drømme annet enn stort, han har aldri hatt de små drømmene som folk flest snakker om i det daglige, skaffe seg et hus, kjøpe en bil for å kjøre søndagsturer, nei, han har aldri kunnet drømme om noe annet enn stråleglans, og jeg tror det var dimensjonene på drømmene hans, og misforholdet mellom disse dimensjonene og fraværet av muligheter - den kummerlige tilværelsen, fattigdommen, Nord-Frankrike, skjebnen hans - jeg tror det var alle disse motsetningene som gjorde ham ulykkelig.
Broren min ble syk av drømmene sine.