Romanens åpningsscene:

Jeg stirret på skipet. Det lå grelt opplyst på Tejo, et lite stykke fra kaien. Selv om jeg hadde vært en uke i Lissabon, hadde jeg ennå ikke ventet meg til det sorgløse lyset i denne byen. I de landene jeg kom fra, lå byene om natten svarte som kullgruber, og en lykt i mørket var farligere enn pesten i middelalderen. Jeg kom fra det tyvende århundres Europa.

Skipet var en passasjerdamper. Den lå og lastet. Jeg visste at den skulle gå neste kveld. I det harde lyset fra nakne elektriske pærer ble kjøtt, fisk, konserv­er, brød og grønnsaker stuet ombord. Arbeidere slepte på bagasje, og en kran svingte kasser og baller så lydløst opp som de var vektløse.

Skipet rustet seg til reisen, som om det var en ark fra syndflodens tid. Det var en ark. Hvert skip som forlot Europa i disse månedene i 1942, var en ark. Ararats berg var Amerika. Og flommen steg for hver dag. Den hadde forlengst oversvømmet Tyskland og Østerrike og stod høyt over Polen. Praha, Amsterdam, Bryssel, København, Oslo og Paris var allerede gått under i den. Italias byer luktet av den, og Spania var heller ikke noe sikkert land lenger.

Portugals kyster var blitt det siste tilfluktsstedet for flyktninger som satte større pris på rettferdighet, frihet og toleranse enn hjem og eksistens. Den som herfra ikke kunne nå det forjettede land, Amerika, var fortapt. Han måtte forblø i dette virvar av avslåtte inn- og utreisevisa, uopphørlige arbeids- og oppholdstillatelser, – i interneringsleirer, i byråkrati, ensomhet og den forferdende, vanlige likegyldighet for enkeltmenneskets skjebne, den som alltid følger i kjølvannet av krig, angst og nød. På denne tiden var mennesket ingenting lenger. Et gyldig pass var alt.

As he knocked at the door of Morse's office Sergeant Lewis, who had thoroughly enjoyed the police routine of the previous week, wondered just what was in store for him now. He had worked with the unpredictable inspector before and got on fairly well with him; but he had his reservations.

He'd worked with him before, and enjoyed it most of the time. Sometimes he seemed a very ordinary sort of fellow. The real trouble was that he always had to find a complex solution to everything, and Lewis had enough experience of police work to know that most criminal activity owed its origins to simple, cheap, and sordid motives, and that few of the criminals themselves had sufficiently intelligent or tortuous minds to devise the cunning stratagems that Morse was wont to attribute to them. In Morse's mind the simple facts of any case seemed somewhere along the line to get fitted out with hooks and eyes which rendered the possibility of infinite associations and combinations. What the great man couldn't do, for all his gifts, was put a couple of simple facts together and come up with something obvious.

«Se katten i vinduet! Og den intetanende, syngende fuglen. Som offeret jubler!»
«Katten vil aldri få tak i den. Den er sikker i sitt bur.»
Helen begynte å le. «Sikker i sitt bur,» gjentok hun. «Hvem vil være sikker i et bur?»

Kjærlighet er å gi hverandre nye muligheter.

Det vanligste og mest effektive argumenter mot å ha skyldfølelse på alvor har vært å anklage kirken og religionen for å påføre mennesker dårlig samvittighet.

Spoon River. Vil du da aldri forstå, at elskov, ja og kjærlighet til vin, kan gi sjelen, som tørster etter guddommelighet ekstatiske versjoner, og besøke de himmelske forgårder.

En kvinne kan på mange måter klare seg selv, mens en mann bare blir patetisk om han bor alene.

"Mamma, liker du å være på kjøkkenet?" Du spurte henne om det en gang, men det var akkurat som om hun ikke forstod hva du snakket om. "Liker du å være på kjøkkenet? Liker du å lage mat og koke ris?" Mamma stirret på deg. "Det handler ikke om å like eller mislike kjøkkenet. Jeg laget mat fordi jeg måtte. Jeg måtte være på kjøkkenet sånn at dere skulle få mat og kunne gå på skolen. Man kan da ikke bare gjøre det man har lyst til? Noen ting må man gjøre enten man liker det eller ikke." Mamma så på deg med et uttrykk som sa: Hva slags spørsmål er det? Hun mumlet. "Hvis man bare gjør det man liker, hvem skal da gjøre tingene ingen liker?"

I moderne psykologi gjenkjenner vi også dette forholdet mellom Deg og deg. Det er ofte snakk om å forholde seg til sitt indre barn - den delen av deg som kanskje ble såret som barn og som nå trenger din varme, forståelse og omsorg for å bli trygg igjen. Igjen er det et større Jeg som forholder seg til en annen, mindre del av deg som trenger at du gjør det. Mange vanlige uttrykk peker også på dette indre forholdet: "Jeg mot meg", "mine indre demoner", "styggen på ryggen" og så videre. I selvutvikling og alternative spirituelle retninger hører vi ofte at det står om forholdet mellom Din høyere bevissthet og ditt ego. Du har en klok del som intuitivt vet hva som er sant, godt og klokt, hva som er i tråd med "ditt høyere selv", mens en mindre del som drar i en annen retning, som kun tenker kortsiktig, strategisk og er opptatt av å sikre egne fordeler.

Det samme gjelder i helt vanlige hverdagssituasjoner der du må skynde deg til bussen, prøver å rekke butikken før den stenger, eller få alle ut av huset om morgenen. Helt normale situasjoner av hverdagsstress som ikke er til å unngå i et moderne liv. Men ettersom disse situasjonene i tillegg utløser stresshormoner, rask pust og høy puls, trenger hjernen å vite om de er farlige eller ikke. Det er ikke adrenalinet i seg selv som er farlig, men at hjernen tolker det som en farlig situasjon og dermed vil beskytte deg fra den. I et uregulert system kan det balle på seg og begrense deg veldig.

Om det i dag er akseptert at en person kan bli utbrent, ser det ut til å være mindre vanlig å akseptere at samfunn kan lide av noe lignende. Hvis byrden ved å arbeide for lav lønn i et isolerende samfunn som mangler et overordnet mål, kan tenkes å ha en virkning på mennesker, hvorfor skulle den ikke også kunne ha en virkning på samfunnet som helhet? Eller for å si det på en annen måte: Hvis veldig mange mennesker i et samfunn lider av en form for utmattelse, kunne det ikke da være slik at det samfunnet de lever i, er blitt utmattet?

'We’d better try to look like detectives, Lewis.’

'Can girls help to mend engines?' Peter asked doubtfully.
'Of course they can. Girls are just as clever as boys, and don't you forget it! How would you like to be an engine-driver, Phil?'

"How is it out there?" he asked. "You know what I mean without … without everything."
"Without everything" I answered. "Yes, that’s about it. Without everything, but not entirely. And how is it here? With everything except the one thing that counts?"
"Not so good," he said. "Not so good, Josef. But shiny on the surface."

I have not broken your heart — you have broken it; and in breaking it, you have broken mine.

Koma heim,
gå borti der,
bøyge greiner,
- og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

[Tarjei Vesaas]

Stein [Versto] hadde tekster, og den fyrste eg fekk, var "Orda du gav meg".

Orda du gav meg var vinter og snø
Sommar og blomar min vin og mitt brød
Orda eg fekk vil alltid stå
Dette er songen eg fester dei på

Du stod ein dag på trappa og smilte til meg
Mitt rom vart bustad for dine steg
Slik fekk eg orda av rørsle og ro
Orda er alt eg kan halde kring no

Lønnefrøene treffer ruta i vinden som - nei, ikke som annet, som lønnefrø som treffer vindusglass.

-Søsteren min er gal, sier jeg til sjåføren.
-Jaha, sier han. - Det var jo synd.