Det dirret en streng av evig ensomhet igjennem meg. Fra noe glemt til noe uoppnådd.

Jeg vet ikke hva dette nittende århundre vil bringe oss; dårlig begynte det, og verre og verre blir det. Restaura­sjonens skygge hviler over Europa, alle reformatorene er slått, enten det var jakobinere eller bonapartister, nok engang har eneveldet og jesuittene seiret. Ungdommens idealer, vårt attende århundres store forhåpninger, er bare aske.

Jeg betror tankene mine til denne boken, noen annen måte å uttrykke dem på kjenner jeg ikke. Jeg har alltid vært avbalansert, uten plutselige innskytelser eller fikse idéer, familiefar, adelsmann, vel opplyst og lovlydig. Politiske utskeielser har aldri gjort særlig inntrykk på meg, og vil aldri gjøre det, håper jeg. Men likevel er jeg dødsens trist.

Før var det annerledes, da hadde jeg Cosimo. Jeg pleide å si til meg selv: Det kommer nok han til å ta seg av! Og jeg tenkte bare på å leve. At det nå er blitt andre tider, skjønner jeg – ikke fordi østerikerne og russerne kom til oss eller fordi vi ble til­sluttet Piemonte, eller at det ble utskrevet nye skatter, men av det sørgelige faktum at når jeg åpner vinduet får jeg aldri se ham sitte der oppe i treet mer. Nå når han ikke er her mer, synes jeg at det er så mange ting jeg burde tenke på: filosofi, politikk, historie, jeg studerer nyhetene i avisene og leser bøker, og bryter min hjerne, men det han ville ha sagt står ingen steder. Det han ville var noe annet, hans mål var noe som favnet alt, og det kunne han ikke si med ord, men bare ved å leve slik som han gjorde. Bare ved å være seg selv så hensynsløst helt ut i sin død kunne han gi alle mennesker noe.

Alt det som var årsaken til den franske revolusjonen fantes jo hos oss også, i rikt monn. Men dette var ikke Frankrike, og revolusjonen kom ikke. Vi lever i et land hvor der er årsaker nok, men hvor en aldri ser virkninger.

«Dette er ikke deres, for dette er ikke bakken, det er bare hvis jeg setter foten på bakken at du kan si jeg trenger meg inn til dere. Men ikke her oppe, her går jeg overalt, hvor jeg har lyst ...»
«Så det er du som eier det der oppe ...»
«Ja visst! Alt dette er min personlige eiendom —» og han løftet armen og gjorde en ubestemt bevegelse ut over grenene og løvet som skygget for solen og himmelen. «Her oppe i trærne eier jeg alt! Si at de kan bare komme og ta meg hvis de greier det!»

Life, after all, was a secret with the self. The more one gave out, the less there remained for the center – that center which she coveted for herself and recognized instantly in others. Fruits had it, the very heart of, say, a cherry, where the true worth and flavor lay. Some of course were flawed or hollow in there. Many, in fact.

(Baba)

For the first time she felt some intimation of the enormity of his buried hatred for her, for women, for human follies.

These were the only times I found marriage at all pleasing — when I was handing out his money.

(Baba)

She knew danger as she had never known it; the danger of being out in the world alone.

Åpningssetning:

Not long ago Kate Brady and I were having a few gloomy gin fizzes up London, bemoaning the fact that nothing would ever improve, that we'd die the way were were – enough to eat, married, dissatisfied.

Det vi ikke sa til hverandre, kan vi aldri mer si, men for meg har det vært nok å vite at du i alle år fantes i den andre enden av disse milene med jernbanespor, mens du med armene i kors tviholdt i frakken min. For meg er det der du er. Du venter og går ikke din vei.

Sult er noe gement, den bryr seg ikke om god oppdragelse og heller ikke om andres følelser.

Det jeg kjenner, er redsel. Redsel for det skitne, for fattigdommen, for nøden, redsel for å være en bedrager, en som har levd et liv som ikke var hans, en som har tatt et etternavn som ikke tilhørte ham.

Her oppe i nord er julen annerledes: De har ikke julekrybber som hos oss, de har juletre med lys på og fargerike kuler som henger ned fra greinene, akkurat som spekepølsene under takbjelkene. De sier at julenissen skal komme og legge gaver til oss under det. Hjemme hos meg har denne nissefaren aldri vist seg, kanskje fordi han ikke fant noe juletre. Rivo sier at det ikke er mulig, at han drar til alle barn, at han har hvitt skjegg og røde klær, så da tenker jeg at han bare kommer til kommunistenes barn.

..dette er barna våre: Rivo, som er ti år gammel, Luzio som blir sju, og Nario som ikke er et år engang.

.....

Han sier at hvis han roper på alle barna sine samtidig, så blir det Rivo-Luzio-Nario, ordet for revolusjonær!

Før jeg sovner, tar jeg skoene av eg og slenger dem under setet, i all hemmelighet. Hva skal de tjene til? Barføtt var jeg før jeg dro, og barføtt skal jeg vende tilbake.

"I was thinking that a life is just the history of what we give our attention to," said Patrick."The rest is packaging."

All the nicest men were in books. The strange, complex, romantic men. The ones I admired most. I knew no one like that, except Mr. Gentleman.

We all leave one another. We die, we change — it’s mostly change — we outgrow our best friends; but even if I do leave you, I will have passed on to you something of myself; you will be a different person because of knowing me; it’s inescapable …

Mens hun humpet langs elven i båten med solen i ansiktet og vinden i håret, så Carson omkring seg på den vakre naturen som omga henne og innså hvorfor Blake hadde villet at hun skulle se dette. Han tilbød henne et vindu å se gjennom og virkelig se. Ikke gjennom en kameralinse, men med alle sanser. Å verdsette betydningen av det som var vilt. Og ved å gjøre det delte han med henne en helt grunnleggende del av seg selv.

Byen begynte å gå fra kontoret alt. Bare jeg hadde tusen ugjorte ting.