We all leave one another. We die, we change — it’s mostly change — we outgrow our best friends; but even if I do leave you, I will have passed on to you something of myself; you will be a different person because of knowing me; it’s inescapable …

Mens hun humpet langs elven i båten med solen i ansiktet og vinden i håret, så Carson omkring seg på den vakre naturen som omga henne og innså hvorfor Blake hadde villet at hun skulle se dette. Han tilbød henne et vindu å se gjennom og virkelig se. Ikke gjennom en kameralinse, men med alle sanser. Å verdsette betydningen av det som var vilt. Og ved å gjøre det delte han med henne en helt grunnleggende del av seg selv.

Byen begynte å gå fra kontoret alt. Bare jeg hadde tusen ugjorte ting.

Herr Korrekt var bare en fjern skygge, og likevel var det denne skyggen jeg lengtet etter.

Vi er atten år, og vi kjeder oss nesten i hjel. Hun tente en sigarett, og inhalerte voldsomt. — Vi vil gjerne være med på livet, ikke sant? Drikke gin, sitte foran i store biler, kjøre opp foran store hoteller, kort sagt være med.

I ethvert menneskes liv fantes det noen fundamentale vendepunkt, øyeblikk da noe skjedde som kom til å forme dem for resten av livet.

La oss starte der alt både begynner og slutter: med penger. At personlig rikdom og makt går hånd i hånd, er gammel erfaring. Hva skjer når rikdommen kommer fra selskaper som for lengst er blitt flernasjonale og spredd over hele verden? Kapitalen er i dag internasjonal. Jo høyere oppe i den finansielle eliten man befinner seg, jo mer global makt har man. Hvilken enkeltperson, eller hvilke grupper av mennesker kan tenkes å sikte seg inn mot slike maktposisjoner? Hvilke midler bruker de? Står de i konkurranse eller kompaniskap med hverandre?

Han snudde seg mot heiene. «Før jeg dro, så jeg disse åsene eller fjellene eller hva det nå er, så dem hver dag i atten år. Og jeg får fremdeles en rar følelse når jeg ser på dem. Beina skjelver som om jeg skulle snuble i en av dem. Ble ikke lei meg da far min døde, men disse steinene får meg faen meg nesten til å grine.» Han så at jeg satt stille og lyttet. «Han døde for å fortsette å bo her, men han sa aldri hvorfor han ville det. Han sa aldri at det var fordi det var vakkert eller noe sånt, han sa at kunst var noe jævla tull, brydde seg aldri hvis muttern så fin ut. Jeg tror faen meg han hatet disse heiene. Proppet seg med pene landskap, men ble ikke mett. Men jeg skjønner hva han følte. Jeg har prøvd å komme meg ned fra dette fjellet, men jeg begynner å tro at det ikke fins noen vei ned.»

Det var en sykdom som tæret på alle, munn- og klovsyken, tok livet av klovdyra først, men så tok den livet av gårdene og gårdbrukerne tok livet av seg selv, så fulgte dyrskuene og auksjonene, og alle som hadde levebrødet sitt der. Bare de tilreisende var igjen, og de ville ikke se før jorda hadde falt til ro. Vi ble uten tvil hardere rammet enn de fleste, i Cumbria, men det var ikke riktig å si at vi var aleine om det. Å vite at det er en jævel i bunkeren ved sida av din, som det ennå er liv i, er da noe.

Jeg var i heiene – følte meg like liten som noe jeg kunne se i horisonten. Beitet var mer nedtråkket og fullt av søle enn for, og det var stille. Du tenker sikkert at det alltid er stille der folk drar for å slippe vekk fra alt. Men jeg har lært hva stillhet er. Det er å oppdage kimingen i ørene som du ikke visste var der Det er det du ikke hører. Kaier og kornkråker og kråker tier når det lukter rein død.

Romanens avslutning:

Efter krigen drog jeg tilbake til Europa. Det var visse vanskeligheter ved å få etablert min identitet igjen – for samtidig fantes det hundrevis av herremennesker i Tyskland som forsøkte å miste sin. Passet til de to Schwarz gav jeg til en russer som var flyktet over grensen. En ny bølge av emigranter hadde begynt å danne seg. Gud vet hva det i mellomtiden er blitt av ham! Jeg har aldri hørt mer til Schwarz. Jeg reiste til Osnabrück en gang også og spurte efter ham, selv om jeg hadde glemt hans virkelige navn. Men byen var ødelagt. Ingen visste noe om ham, og ingen interesserte seg for det. På veien tilbake til jernbanestasjonen trodde jeg at jeg kjente ham igjen. Jeg løp efter ham. Men det var en gift postsekretær, som fortalte meg at han het Jansen og hadde tre barn.

«Hva heter du nå?» spurte Helen.
«Josef Schwarz.»
Hun tenkte seg om et øyeblikk.
«Heter jeg også Schwarz nå da?»
Jeg måtte smile. «Nei, Helen. Det er bare et tilfeldig navn. Den mannen jeg fikk det av, hadde også arvet det. En fjern, avdød Josef Schwarz lever som den evige jøde videre i meg allerede i tredje generasjon. En fremmed, død, åndelig ane.»
«Du kjenner ham ikke?»
«Nei.»
«Føler du deg anderledes efter at du fikk et annet navn?»
«Ja,» sa jeg. «Fordi det hører et stykke papir til det. Et pass. Et pass!»
«Selv om det er falskt?»
Jeg lo. Det var et spørsmål fra en annen verden. Det var opp til den politimannen som kontrollerte passet å avgjøre hvor falskt eller hvor ekte det var.

Romanens åpningsscene:

Jeg stirret på skipet. Det lå grelt opplyst på Tejo, et lite stykke fra kaien. Selv om jeg hadde vært en uke i Lissabon, hadde jeg ennå ikke ventet meg til det sorgløse lyset i denne byen. I de landene jeg kom fra, lå byene om natten svarte som kullgruber, og en lykt i mørket var farligere enn pesten i middelalderen. Jeg kom fra det tyvende århundres Europa.

Skipet var en passasjerdamper. Den lå og lastet. Jeg visste at den skulle gå neste kveld. I det harde lyset fra nakne elektriske pærer ble kjøtt, fisk, konserv­er, brød og grønnsaker stuet ombord. Arbeidere slepte på bagasje, og en kran svingte kasser og baller så lydløst opp som de var vektløse.

Skipet rustet seg til reisen, som om det var en ark fra syndflodens tid. Det var en ark. Hvert skip som forlot Europa i disse månedene i 1942, var en ark. Ararats berg var Amerika. Og flommen steg for hver dag. Den hadde forlengst oversvømmet Tyskland og Østerrike og stod høyt over Polen. Praha, Amsterdam, Bryssel, København, Oslo og Paris var allerede gått under i den. Italias byer luktet av den, og Spania var heller ikke noe sikkert land lenger.

Portugals kyster var blitt det siste tilfluktsstedet for flyktninger som satte større pris på rettferdighet, frihet og toleranse enn hjem og eksistens. Den som herfra ikke kunne nå det forjettede land, Amerika, var fortapt. Han måtte forblø i dette virvar av avslåtte inn- og utreisevisa, uopphørlige arbeids- og oppholdstillatelser, – i interneringsleirer, i byråkrati, ensomhet og den forferdende, vanlige likegyldighet for enkeltmenneskets skjebne, den som alltid følger i kjølvannet av krig, angst og nød. På denne tiden var mennesket ingenting lenger. Et gyldig pass var alt.

As he knocked at the door of Morse's office Sergeant Lewis, who had thoroughly enjoyed the police routine of the previous week, wondered just what was in store for him now. He had worked with the unpredictable inspector before and got on fairly well with him; but he had his reservations.

He'd worked with him before, and enjoyed it most of the time. Sometimes he seemed a very ordinary sort of fellow. The real trouble was that he always had to find a complex solution to everything, and Lewis had enough experience of police work to know that most criminal activity owed its origins to simple, cheap, and sordid motives, and that few of the criminals themselves had sufficiently intelligent or tortuous minds to devise the cunning stratagems that Morse was wont to attribute to them. In Morse's mind the simple facts of any case seemed somewhere along the line to get fitted out with hooks and eyes which rendered the possibility of infinite associations and combinations. What the great man couldn't do, for all his gifts, was put a couple of simple facts together and come up with something obvious.

«Se katten i vinduet! Og den intetanende, syngende fuglen. Som offeret jubler!»
«Katten vil aldri få tak i den. Den er sikker i sitt bur.»
Helen begynte å le. «Sikker i sitt bur,» gjentok hun. «Hvem vil være sikker i et bur?»

Kjærlighet er å gi hverandre nye muligheter.

Det vanligste og mest effektive argumenter mot å ha skyldfølelse på alvor har vært å anklage kirken og religionen for å påføre mennesker dårlig samvittighet.

Spoon River. Vil du da aldri forstå, at elskov, ja og kjærlighet til vin, kan gi sjelen, som tørster etter guddommelighet ekstatiske versjoner, og besøke de himmelske forgårder.

En kvinne kan på mange måter klare seg selv, mens en mann bare blir patetisk om han bor alene.