Over hagemuren ser man lysene fra Jerusalem, med minaretene og klokketårnene til kirkene som nå skilles av denne hellig brøden av en mur, ynkelig og stygg, skapt av menneskenes håpløse usselhet og mangel på troskap. Likevel, tross krenkelsen fra denne stridens mur, mister ikke det vansirete Jerusalem motet. Byen er fremdeles der, klemt inn mellom de milde slettene og den nådeløse Judea-ørkenen, den finner kraften til å overleve i sitt evige kall, som verken tidligere konger eller dagens kvakksalvere har oppfylt. Selv om den er grundig lei av misbruket hos den ene siden og lidelsene hos den andre, beholder den fortsatt troen – i kveld mer enn noesinne.

• Enhver jøde i Palestina er litt araber, og ingen araber i Israel kan late som om han ikke er litt jøde.

La bølgenes larm overdøve det som herjer inne i deg

• Man må alltid se på havet. Det er et speil som ikke kan lyve. Det er slik jeg lærte å ikke vende blikket mot fortiden. Før, når jeg kastet et blikk over skulderen, møtte jeg alltid mine sorger og spøkelser slik de var. De hindret meg i å få sansen for livet igjen, hvis du skjønner hva jeg mener? De ødela mine muligheter til å gjenoppstå fra asken...

Den som ser mot havet, vender ryggen til verdens ulykker. På et eller annet vis godtar man sin skjebne.

Den som hevder at det finnes en større symfoni enn det som puster liv i deg, han lyver. Da er han ute etter det vakreste du har: muligheten til å nyte hvert sekund av livet. Hvis du har som rettesnor at din verste fiende er han som prøver å så hat i hjertet ditt, da kjenner du allerede halve lykken. Resten trenger du bare å strekke ut hånden for å plukke. Og husk dette: Det finnes ingenting, absolutt ingenting som er mer verdt enn livet ditt. Og ditt liv er ikke mer verdt enn andres.

Selv om vi venter oss det verste, blir vi alltid overrasket. Og hvis vi skulle komme i skade for å synke til bunns, så er det bare oss selv det kommer an på om vi skal bli der eller komme oss opp til overflaten igjen. Mellom varme og kulde er det bare ett skritt. Det er viktig å vite hvor det bærer av sted. Det er lett å gli. Et for hastig skritt og man faller nesegrus i grøften. Men er det verdens ende? Jeg tror ikke det. Men for å komme ovenpå igjen må man godta situasjonen.

En fundamentalist drømmer om et unikt, udelelig brorskap som strekker seg fra Indonesia til Marokko, som, dersom det ikke kan omvende Vesten til islam, skal kue eller ødelegge den...

Men jeg vil leve mitt liv uten å være nødt til å misbruke andres. Jeg tror ikke på profetutsagn som setter lidelse høyere enn sunn fornuft. Jeg kom naken til denne verden, jeg vil forlate den like naken; det jeg eier, tilhører ikke meg. Det gjør heller ikke andre menneskers liv. All menneskelig ulykke stammer fra den misforståelsen: Det Gud låner deg, må du kunne gi tilbake. Ingenting her på jorden er egentlig ditt. Hverken fedrelandet du snakker om, eller graven der du vil bli til støv blant annet støv.