Jeg tror vi alle er født med ulike talenter og har fått utdelt ulike gaver, men at det er opp til hver og en av oss å utvikle disse. Vi kan velge å være eller ikke å være.

Det som var riktig i går, trenger ikke være det riktige en uke senere. Vi vokser i takt med årene som går og utvikler oss som mennesker hver eneste dag.

Livet er ikke en rett vei, men består av mange humper og omveier. Veien blir til mens vi går, og vi må tilpasse oss ulike utfordringer som vi møter på vår vei.

Valget av profilendring gjør meg godt på flere måter. Jeg får lande mer i meg selv igjen og kjenner at jeg blir elsket for den jeg er.

Jeg oppdaget at jeg hadde svært lav selvfølelse og at jeg egentlig ikke likte den personen jeg var blitt. Jeg så plutselig ingen mening i å ha et kjent navn som sto for overfladiske verdier og usunne holdninger. Årene hadde gått så fort og hele veien hadde jeg løpt for ikke å kjenne etter i frykt for å møte sannhetens ansikt i speilet. Plutselig var jeg blitt Norges svar på det unaturlige, det overfladiske, og jeg hadde gitt usunne verdier et ansikt. Det føltes så uendelig smertefullt. Det var jo alt annet enn det jeg egentlig innerst sto for.

Jeg ville snu, trekke meg, si at jeg angret og vise andre sider ved meg selv som ikke hadde noe med utseendet å gjøre. Kunne jeg virkelig snu? Orket jeg å stå opp for meg selv og si at jeg angret og vise andre sider ved meg selv som ikke hadde noe med utseendet å gjøre. Kunne jeg virkelig å snu? Orket jeg å stå opp for meg selv og si at jeg hadde endret meg, blitt mer voksen og ikke ville mer?

Og vet du hva? Jeg hater det, sa han. Hater at noen føler seg bedre som menneske enn andre. Og raselære, om å dele opp folk, at noen er verdifull og noen ikke så verdifull.

Alt trer frem som i sakte film, og jeg ser en blondine med kunstige store bryster, kunstige lange negler og pålimt blondt extension hår med et omreisende modellteam som står for sånn cirka ingenting. Hvem i all verden er Helene Rask, og hvilke verdier lå det egentlig i alle fanbrevene, invitasjonene fra menn og sene netter på rød løper, når en jente på 12 år drømmer om å gjøre det samme? Hun skal ikke ha dårlige forbilder som oss. Hun skal leke med venner, synge på skolen, være liten, glad og lett og drømme om å bli sykepleier, lege eller frisør.

Jeg gjennomgikk flere brystoperasjoner - de kunne ikke bli store nok. Speilbildet jeg så av meg selv, stemte ikke med virkeligheten. Jeg følte enten at protesene hadde feil form, var for små eller store. Jeg gråt meg til den ene operasjonen etter den andre. Når jeg betraktet meg selv, så jeg alt annet enn det jeg ønsket å være, og all oppmerksomheten som jeg fikk, ble som en besettelse jeg ikke kunne leve uten. Det å operere og fikse på utseendeet ga meg et rush jeg ikke greide å legge fra meg. Jeg var det perfekte byttet for en kynisk industri uten hjerte eller barmhjertighet.

Vår korte jordisk avskjed vil en dag være som intet mot fryden av evigheten sammen.

Hun prøvde å unngå rommet til James. Bøkene, pc - en og høytalerne hans sto og ventet på han skulle komme hjem igjen, men andre gjenstander tjente i større grad til å påminne henne om at sønnen hennes var blitt voksen og hadde gått videre i livet: et elektrisk togsett som fortsatt lå spredd utover gulvet, men som han ikke hadde lekt med på et halvt tiår, og en diger kosedinosaur som var stappet inn under sengen. Før eller siden ville hun bli nødt til å gi bort disse tingene som hørte barndommen til.

Man må være fattig for å vite hvor deilig det er å kunne gi!

Det er ikke så lett å gjenkjenne godhet når verden har vært vond lenge.

Det er mye man kan "vite", og alt behøver ikke være sant.

Av og til våkner du om morran, og mer vet du ikke om hva som skal skje. Det er lettere å bare følge vindretningen - det er altfor vanskelig å streve mot strømmen. Men det er forskjell på å godta og å overgi seg.

Fra tid til annen. når slitne turister kommer til torget og tar et glass på uteserveringen, legger jeg merke til at noen av dem sitter og leser bøkene mine. Det kommer alltid som et sjokk å oppdage at det jeg har skrevet, lever sitt eget liv, uten meg, på alle mulige språk. Det er en underlig følelse.

Når jeg hører deg fortelle, føles det som om jeg er der. Det er det som er så magisk med forfattere.

Det er fem år siden. Jeg kan snakke om det nå. Snakke om det uten å få frysninger. Jeg kan til og med skrive navnet hennes: Victoria. Victoria. Victoria. Victoria. Skrive navnet hennes uten å få vondt i magen. Uten å få lyst til å gjemme meg. Lyst å drepe henne. Lyst til å gråte. Lyst til å dø. Det er mye, fem år. Mye på papiret. Fem almanakker. Fem somre. Fem vintre. En presidentperiode. Men i livet, i det virkelige livet, det som løper av sted, renner forbi, går sin gang uten at du merker det, der er fem år lite. Det er som i går. Jeg husker alt. Jeg husker hvert øyeblikk. Hver detalj. Hele livet vil jeg huske Victoria.

Ingen ser verden på samme måte, sies det. Noen ser det store som lite og ubetydelig. Andre, derimot, ser store ting i det lille, og i en liten gatestubb ser de hele verden.

SANG

Noen
synger
meg

i skytoner
og trærnes
harmonier

en dag vil
hjerterytmen
stanse

men sangen
vil fortsette
å lovprise deg

i elveleiet
flytende
vannmelodier

over ruinene
i nattens intervall -
klingende.