Ikke alle monstre ser ut som monstre. Det finnes slike som bærer sine monstre inne i seg.

Hvis man hadde boret hull i veggene og gulvene i huset, ville alle naboene ha kunnet strekke ut hendene og berøre hverandre, så nær levde de sine liv, og likevel visste de ingenting om hverandre.

Ikke slåss med uhyrer, for du kan selv bli et uhyre. Hvis du stirrer lenge nok ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen også inn i deg.

Hvis du hater den som hater, så risikerer du å bli som den du hater.

Ikke spark på dritt, for det skvetter.

En del mennesker faktisk bare er drittsekker, og at det faktisk bare er drittsekkens egen feil.

Vi trodde at hun kom til å redde ham, vi håpet alle sammen så inderlig at hun kom til å redde ham, for det ville ha vært som i et eventyr, og når man har levd så lenge i mørke, er det så inderlig vanskelig å ikke ville tro på eventyr.

Uten musikk kan det ikke finnes drømmer, og uten drømmer kan det ikke finnes eventyr, og uten eventyr kan det ikke finnes mot, og uten mot ville ingen orke å bære sorg.

Man må gjøre ting som er farlige, for ellers er man ikke et menneske, bare en liten lort.

Folk må få fortelle sine historier. Ellers kveles vi.

Elsa bestemmer seg for at selv om mennesker hun liker, har vært drittsekker før, må hun nok lære seg å fortsette å like dem tross alt. Man slipper veldig fort opp for mennesker hvis man må diskvalifisere alle som en gang har vært drittsekker.

Det er vanskelig å gi slipp på en man elsker. Det er vankselig å være nesten åtte år og lære å akseptere at før eller senere må man gjøre det med alle man elsker.

På slutten av alle eventyr er det alltid meningen at alle helter skal leve lykkelig alle sine dager. Og det blir jo problematisk, det blir jo, rent fortellerteknisk. For alle i eventyr som har levd sine dager til ende, etterlater seg andre som må leve sine dager uten dem.

Hvor skal ungdommen lære ærlighet, når alle de voksne, forbildene og idealene, er de som lyver mest ?.

Vet du hvordan det føles å aldri bli favorisert? sa hun i stedet. Hvordan det føles å alltid være midt på treet og aldri få spesiell oppmerksomhet? det er nesten som man ikke eksisterer. Du blir tatt for gitt. Blir aldri det naturlige midtpunktet, ingen gjør stas på deg. Og hele tiden blir en person som i ens egne øyne er jevnbyrdig - skjemt bort som om han skulle vært den utvalgte, født for å glede sine foreldre og menneskeheten i evig tid. Man står på sidelinjen og betrakter dette dag dag etter dag, uke etter uke, år etter år, og det gir seg aldri, beundringen vokser derimot , og med årene blir det nesten... nesten som en dyrkelse.

Vi lever i spesialistenes tidsalder, og det må vi betale for. Jeg vil definere en spesialist slik; et menneske som ikke lenger ser sannhetens skog for bare faktiske trær.

Jo mer man higer etter nytelse, jo mindre sjanse har man til å oppnå den. Det er med andre ord selve jakten på lykken som hindrer oppnåelsen.

Det var urealistisk å tro at jeg kunne bryte tvert med måten jeg hadde levd på i 19 år. Det ville komme tilbakeslag. Jeg hadde vært hatsk og innesluttet hele livet, og jeg kunne ikke bli kjærlig og nærværende over natta.

Å være lei av seg selv. Denne skapningen som er deg selv og som man ikke får ut av hodet. En klarer å få skapningen ut av hodet i perioder, men den kommer alltid tilbake og begynner på den samme gamle historien.

Hun sa at mobbingen hadde vært verst, den hadde fått henne til å føle seg som taper. Tilslutt får man nesten det samme synet på seg selv som mobberne har.