På et punkt i livet blir den familien du skaper viktigere enn den familien du ble født inn i.

Det oppleves krenkende at enkelte mener min legning definerer hvem jeg er, og ikke minst min verdi. Som om jeg plutselig skulle bli en annen dersom jeg valgte å være sammen med Per i stedet for Anja? Ville mitt forhold til Per gjøre meg normal?

En mors kjærlighet er ikke avhengig av biologi.

Hva om vi tenker selv i større grad? frigjør oss fra en del tillærte sannheter. Selvfølgelig sitter mange besteforeldre, foreldre, lærer og andre inne med erfaringer og kunnskap som absolutt bør føres videre i generasjoner. Men det er viktig å være klar over at de ikke har fasiten på alt bare fordi de har levd en stund.

Hvem har fasiten på hva som er en god mor? jeg har det ikke. Instinktivt føles det likevel som jeg vet hva den lille gutten vår trenger mest av alt. Kjærlighet og trygghet. Det kan vi gi ham. Ubegrenset.

Gro er biologisk tilknyttet Mio. Det er ikke jeg. Disse tankene har jeg forsøkt å bearbeide før og under graviditeten, men det er noe helt annet å stå i det på denne måten. Jeg har blitt kjent med Mio og føler en kjærlighet til ham som er sterkere enn noe annet jeg har opplevd.

Det gode ved å få gi liv til et barn overskygger totalt den smertefulle delen av det. Ingen fødselshistorier er lik, så det er ikke noe poeng i å bruke mye energi på å forsvare eller forklare utsagnet. Jeg kan kun si at jeg hadde gjort det igjen.

I byen ser jeg deg overalt, i vindusglass i butikkene og i speil og i jakker og kropper og ansikter, selv om jeg ikke vet om noen som ligner på deg, ingen her har krøller som deg og ingen har hender som dine[...]

Det er rart, hvordan en by kan knyttes så sterkt til et menneske, hvordan et navn, en lyd,et bilde kan bringe frem det viktigste i henne, hente henne fra ingensteds og plassere henne foran ham. De sier Bergen og hun er her, han leser en an anmeldelse av platen til Phoenix og han ser henne danse foran ham i stuen[...]

Når de sjeldne forlater oss, blir tomrommet så uendelig stort...

Det er et tøft liv å erkjenne og leve med sine begrensninger, med daglige utfordringer, med praktiske problemer, med å forholde seg til hjelpeapparatet, med å erkjenne på ensomheten og finne sin egen plattform for ens eget liv.

Det er avgjørende for meg at jeg har akseptert det som skjedde, den erkjennelsen er viktig for å komme videre. Hadde jeg ikke klart å erkjenne fakta slik de ble, så hadde jeg ikke klart å glede meg over det livet jeg lever nå. Erkjenner du virkeligheten, så klarer du nedturene bedre.

Mange små og hverdagslige ting kan virke som selvfølgeligheter. Men de er ikke det. Tenk på det når du holder kjæresten i handa, løfter barna eller barnebarna dine mot himmelen, klemmer dem godt, kaster deg på sykkelen og suser ned til brygga med fiskestanga bakpå, besøker familien når det skal feires bursdag, smører matpakka hver morgen og ikke minst kler av og på deg selv.

Jeg kjente min fars boksamling som min egen bukselomme. og jeg gikk rett til det stedet hvor jeg visste at akkurat den boken jeg hadde lyst til å lese, befant seg. Etter den lille runden løp jeg andpusten inn på rommet mitt, som er det samme som det jeg sover i nå, mens jeg trykket min fangst mot brystet. Jeg kastet meg under dynen med den samme lykkelige følelse som en elsker som omsider har fått sin kvinne med i sengen.

For ordet fanger aldri virkeligheten. Ordet tilnærmer seg virkeligheten. Det er alltid en distanse, et halvdunkelt, spenningsmettet rom bak språket, og i dette rommet eksisterer diktningen. Og livet.

Man trenger ikke fortelle folk alt. Å holde noe for seg selv, er ikke det samme som å ljuge.

Det snakkes om skogens stillhet, men liv oppstår og leves der inne, og hvordan kan liv finne sted uten bevegelse, uten lyd ?.

Det har gått noen år siden skaden, og jeg tenker ikke lenger så mye på det som skjedde. Men det hender jo tankene sveiper innom. Samtidig tenker jeg at jeg har lært utrolig mye av mitt nye liv. Jeg drømmer noen ganger om hvordan ting kunne ha vært. Det er ingen tvil om at det noen ganger er tungt å leve med mine begrensninger der jeg ligger i senga og ikke kan røre meg. Men jeg må tvinge meg til å tenke på det som er positivt. De gangene jeg er deppa, går det stort sett fort over. Da tenker jeg: Jeg gleder meg til... jeg gleder meg til... Det handler om få tankene inn på et annet spor. Jeg er ikke bitter - egentlig aldri vært særlig bitter. Det som skjedde i Kristiansand, var maks uflaks. Ingen har skyld. Det hjelper verken med bitterhet eller andre negative tanker. Jeg er, etter forholdene, godt fornøyd med det livet jeg har. Som jeg pleier å si: jeg har det bra, men er bare litt slapp i armer og bein. Men jeg er ikke helt fornøyd før jeg oppe og går. Inntil jeg går, må jeg forsette å ha troen - og trene. Sånn er situasjonen NÅ. Så må jeg gjøre det beste ut av dette. Vi får se om et år hvor jeg STÅR da...

Du må ikke glæmme å lytte til hjertet ditt ka som enn skjer.

Kjærlighet måtte gå begge veier. Fina måtte skjønne det? Ingen kunne tvinges til å elske en annen. Det var ikke kjærlighet, men eiertrang.