Skjulte tårer

Jeg ser dine skjulte tårer
hører ensomhetens skrik
fra ditt hjerte
Bak sorgens tunge slør
flakser sorte ravner
ved dødens rand
men i morgenrøden
seiler hvite duer
håpets budbringere
i himmelranden
der du orker litt mer
hver dag

Innerst inne

Et hjerte får ingen rynker
kjærligheten forblir ung
bak aldrende hud
grånende hår
Innerst inne i sjelen
renner livets sevje
med samme kraft
som i unge år
Innerst inne
i kjærlighetens rike
er vi begge unge

Man kan skifte jobb og flytte til en ny by, men ingenting forandres. Man sitter fast i den samme kroppen, har samme slagg i blodet, de samme minnene som kverner i hodet.

Han kjente alt for godt dette landets historie, jungelfolkenes tragedie. De ville alltid være taperne. De kunne aldri vinne en krig mot verdens mektigste konserner, mot Verdensbanken, mot den vestlige og østlige verdens hensynsløse jakt på kortsiktig profitt, mot deres higen etter stadig mer vekst, høyere levestandard og økt forbruk.

Ingen kan finne igjen
brukte netter.
Ingen kan la våre
samtaler samtale.
Alle vet hvor
kniven gled inn,
men ingen hvorfor.

Man må tenke på hva man har, ikke på hva man ikke har. Det er forslitt og naivt og enkelt, jeg vet det, men det er sant.

Å skrive er også å ikke snakke. Det er å være taus. Det er å skrike uten lyd.

Skriving er det ukjente. Før man skriver vet man ingenting om det man kommer til å skrive. Og det er man fullstendig klar over.

[...] Og nå kom en haug med andre lyster i marsjerende i hundretall. De kom til å trampe henne i hjel, alle disse tingene hun ville ha.

Jeg prøver å finne det skjønne som måtte finnes i enhver ting[...]

Fortiden banker i brystet mitt som et annet hjerte.

"Når man har ansvar for flere enn seg selv", sa han, "da bryter man ikke uten videre opp"

For det vi mennesker tror vi vet, betyr ingenting mot det vi trenger å tro for å døyve frykten og smerten.

Men vi kan aldri skilles helt fra hverandre, du og jeg. Du vokste inni meg og kom fra kroppen min, dine hjerteslag var avhengig av mine hjerteslag. Og da du ble født, trengte jeg deg like mye som du trengte meg.Det båndet kan aldri brytes, samme hva som skjer.

Frem til ganske nylig visste jeg ikke hva som var viktig. Jeg tror jeg var nødt til å miste det en stund for å kunne innse hvor mye jeg savnet det.

Hun så på ham, og et kort øyeblikk virket han nesten som en komplett fremmed. Hadde hun virkelig vært gift med ham i mer enn tjue år? Delt seng med ham? Fått barn med ham? Hvordan kunne hun ha delt så mye med ham uten å fortelle ham om de to store tapene hun hadde lidd: Først datteren og så si sjelevenn.

Men den største feilen vi kan gjøre når gjelder det gamle mennesker, er å glemme at de var unge en gang.

Det aller verst hadde skjedd, og jeg ble stadig overrasket over at livet gikk videre. At tilværelsen bare måtte innredes rundt det som hadde skjedd, mens livet gikk videre uten opphold. Mens trafikken forsatte kjøre forbi utenfor vinduet mitt. Mens Giselle forsatte med en annen, yngre danser i hovedrollen. Hjertet mitt sluttet ikke å slå, kroppen min glemte ikke å puste. I leiligheten, med alle gardinene trukket for mot det skarpe sommerlyset, forsatte jeg å leve.

Bestemor hadde alltid sagt at hvis man delte de gode øyeblikkene, ville de vare evig.

[...] Ikke glem at suksess ikke er alt.