Tenker du mye på foreldrene dine? Spør jeg seks. På Lorien, mener jeg. Ikke så mye lenger. Jeg kan ikke si deg hvordan de ser ut engang. Men jeg husker hvordan det føltes å vær nær dem, om du skjønner.

Han utstråler en holdning som sier: Det er slik jeg er, ta meg som jeg er eller la det være.

[…] så lenge vi har vært her, har vi vært så heldige å lære sannheten om skapelsen og hvor vi kommer fra, og hva vårt egentlige oppdrag er her på jorden. Og det står i bibelen alt sammen.

Slik Ruth så det, skulle Gud være en berikelse i samlivet deres. En dyp, felles tro de kunne dele.

Ein treng no ikkje til å vara så gammel for å gift seg, sa Marit ufortrødent. Ikkje om ein har møtt den ein vil ha.

Og så hadde hun et hevngjerrig hjerte. Hun var en av dem som aldri ga seg når det var noe hun ville ha. Hun var som et rovdyr; lå i skjul og ventet på det rette øyeblikket for å slå til.

Gud sto over alt og alle.

Sannheten er at det ikke finnes gode mennesker eller dårlige mennesker, sa han. Det er gjerningene som bærer godt eller ondt i seg. Det finnes gode gjerninger, og det finnes dårlige gjerninger. Mennesker er bare mennesker. Det er det de gjør, eller nekter å gjøre, som forbinder dem til godt og ondt.

Livet består av øyeblikk som vi ikke har kraft til å se, fordi vi er så opptatt av uro for fremtiden

Den forandring du vil se i verden, må du være selv. (Fugelli siterer M. Gandhi)

Alder er en grusom tyv. Akkurat når du begynner å få taket på livet, slår den bena under deg og krummer ryggen din.

Det hjelper ikke å tilgi hvis det du sier bare kommer fra munnen og ikke hjertet.

Skipet er tryggest når det ligger i havnen, men det er ikke det skip er bygd for.

Alle kamper i livet, også dem vi har tapt, har noe å lære oss.

Jeg elsker å se tv serier fordi da kan jeg leve meg inn i deres verden samtidig som jeg flykter fra min egen.

Jeg faller alltid for de jeg ikke kan få.

Vi bærer alle lukten av dødelighet, og vi kan ikke vaske den av.

Å tilgi er én ting, å glemme er noe annet. Jeg kunne ikke fremkalle hukommelsestap.

Så foldet hun minnene om ham sammen så forsiktig hun kunne; pakket dem inn i mange lag med følelser - glede, kjærlighet, forpliktelse - som hun ikke lenger hadde bruk for, og låste alt sammen igjen dypt inni seg.

Vi glemmer ikke, tenkte Mma Ramotswe. Vi har kanskje små hoder, men de er like fulle av minner som himmelen kan være full av svermende bier, tusenvis av minner, om lukter, steder, små ting som vi har opplevd og som kommer tilbake når vi minst venter det, så vi skal huske hvem vi er.