Siden det går år mellom hver gang de to søskene møtes, ble de sittende oppe nesten en hel natt. Det var så mye å snakke om, så mye å minnes.

Julie stanser i døren til Morens kjøkken, overveldes av følelsen av å være hjemme.

Ja, du skjønne det vel alt, Julie. Vi har mist ho Synna. Ennå i dag, ved minnet, er smerten i henne. Like umulig å fatte nå som den gang det skjedde.

Julie står på dekk og ser hjembygda komme mot seg. Et syn hun alltid bærer med seg, som hun ennå kan tenke på som hjemme når hun går på Storvik og drømmer om dette stedet, men som blir mer fremmed for hver gang hun kommer hit. Bygda, fjellene, de kjente gårdene og hjemmene, så nært, men likevel så fjernt

Skjemme oss ut, sier han, og nå er hans stemme like kald som farens. Æ e så forbanna lei av å hør det. Det e visst det viktigast av alt i verden, det. Du må ikkje skjem dæ ut for bygden, hermer han. Æ e så inn i helvete lei av at den her fordømte bygda skal styr livet vår.

Æ har vel kanskje flira litt, æ som alle anner tå alle pompøse ord som har vorre sagt på talerstolan rundt omkring på slik en dag. Men i dag, i dag visst æ plutselig ka det betyr å ha et land der du høre te. Som e ditt. Og æ tør å si det.

Hun hadde ikke ventet barnet før ved månedsskiftet. Så har hun vel misregnet tiden. Det også har hendt før. Men like ny hver eneste gang er spenningen som risler gjennom henne. Forventningen, uroen for at noe skal gå galt, for smertene, men mest av alt for at det er over. Den tette forbindelsen mellom henne og barnet som brytes når navlestrengen klippes. Som står for henne som de underligste og mest vemodsfylte øyeblikk som livet har å gi henne.

Hun vet jo hvor de ligger slike. I andre graver, sammen med kistene av fremmede, eller kanskje ved kirkegårdsmuren. Utslettes skal de, disse barna, de dødtfødte, de ukristnete, utslettes fra minnet, fra alt. Akkurat som det er her i gården, barnet nevnes ikke, det har aldri eksistert. Men for henne var det levende, en del som ble revet ut av hennes liv, det levde i henne og i drømmene hennes. Hun orker ikke tenke på at hun aldri skal ha en grav å gå til

Hun hadde nesten glemt det, denne sære lykkefølelsen det gir å bære på et nytt liv, likevel er det så gjenkjennelig, kan ikke sammenlignes med noe annet. Denne nærheten mellom henne og barnet mens det ennå er bare hennes, en fullkommen del av henne, hun og barnet, prisgitt av hverandre.

Alle barn i en søskenflokk har den samme rett til kjærlighet og oppmerksomhet.

Det er en grunn til at ting skjer. Hvis det er meningen at vi skal møte seks eller fem eller hvem det måtte være, så kommer vi til å gjøre det.

Å være forelsket er veldig underlig. Tankene dine glir ustanselig mot den andre personen, uansett hva du holder på med. Du kan strekke deg etter et glass i skapet eller pusse tennene eller høre noen fortelle en historie, og så begynner tankene bare å gli mot ansiktet hennes, håret hennes, hvordan hun lukter, eller du lurer på hva hun vil ha på seg og hva hun vil si neste gang dere møtes. Og på toppen av den konstante drømmetilstanden du befinner deg i, føles det ut som om magen din er koblet til en kraftig strikk, og den hopper og spretter i timevis til den omsider kiler seg fast ved siden av hjertet ditt.

Mist aldri troen på deg selv, mist aldri håpet, og husk, selv når denne verdenen gir deg det verste den har og deretter snur ryggen til, er det ennå alltid håp.

Kan du tenke deg om hver kveld var som denne, å kunne leve livet uten å måtte bekymre seg for hva eller hvem som kanskje ligger på lur, uten alltid å måtte kikke seg over skulderen for å se om noen følger etter? Ville det ikke være fantastisk å kunne glemme hva som kikker over horisonten, bare en gang?.

Det er bursdagen din, John, det er ikke meningsløst. Hver bursdag en av oss er så heldig å oppleve, er grunn til feiring[…]

Det jeg synes er pussig, er at det jeg husker best av Henri nå som han er borte, er det jeg pleide å hate. Som når vi reiste fra sted og kjørte i time etter time etter time på motorveien, på vei til et eller annet sted jeg aldri hadde hørt om, når det eneste jeg ville, var å bare komme meg ut av bilen. Nå er det samtalene vi hadde på de turene jeg husker best. Eller da vi begynt å trene i Ohio, og han fikk meg til å gjøre det samme om og om og om igjen…Jeg hatet det bare så intenst, om du skjønner. Men nå kan jeg ikke tenke tilbake på noe av det uten å smile.

Noen ganger glemmer jeg at det skjedde. Og andre ganger er det det eneste jeg klarer å tenke på i flere dager, svarer hun.

Jeg er sikker på at bruksmåtene vil vise seg når tiden er inne, forsikrer seks meg. Man må sove på slik ting. Det er som regel når du har sluttet helt å tenke på dem at svarene endelig kommer.

Jeg vet det er dumt, men jeg føler på en måte at jeg holder Henri i live ved ikke å lese brevet han etterlot seg. Når skrinet først er åpnet, og når brevet først er lest, vil han ikke ha noe mer å si meg, ikke noe mer å lære meg- og da blir han bare et minne.

Hvis du noen gang stifter bekjentskap med en mann som prøver å drukne sine sorger, så vennligst informere ham om at sorgene hans kan svømme.