2016
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Lippestad registrerer med stigende uro hvordan vi, i velstående, velutdannede og vellykkede Norge, definerer stadig trangere rammer for normalitet. I denne boken lar han oss møte noen av dem som har sterke historier om det å tilhøre «de uønskede», og han forteller om egne erfaringer som far til en datter med alvorlig sykdom. Gjennom samtaler med andre som har kjent på kroppen hvordan samfunnet reagerer på barn som er annerledes, gjennom sitt møte med Desmond Tutu og sine besøk i en syrisk flyktningeleir i Libanon utfordrer han verdisyn og holdninger som er utbredt i dagens Norge. Rammen om Lippestads møter med andre som har stått overfor krevende etiske valg, er hans egen opplevelse av å miste sin eldste datter så altfor tidlig. Geir Lippestad har gjennom mange år engasjert seg for dem som så altfor lett faller på siden av storsamfunnet. Han har gjort det som advokat, som engasjert samfunnsborger og som far.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788203294501
EAN 9788203294501
Genre Personlige beretninger
Språk Bokmål
Sider 174
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket[...] jeg kan ikke la være å tenke på at fødsel og død er egentlig to veldig like opplevelser. Et liv kommer til den verden. Et liv forlater den. Ved inngangen til livets ytterpunkter, fødsel og død, kommer vi til det ukjente. Babyen som kommer ut av mors trygge liv, vet like lite om hva som venter, som den døende.
Snart oppdaget jeg at det var ikke henne, men vi voksne som eide det største problemet: vi målte utviklingen hennes ut i fra våre egne oppfatninger av hva livet skal være.
Men så begynte jeg igjen å se på Rebekka. Hun var annerledes, ingen tvil om det. Hun trengte hjelp til det meste og hadde heller ikke utviklet et språk så vi kunne snakke ordentlig med henne. Likevel var hun så blid og glad det aller meste av tiden. Da begynte jeg å tenke at når hun har det bra og lever sitt liv med glede, når hun selv møter sine utfordringer på en positiv måte, skal jeg da være den første negative hindringen hun støter på? Skal jeg ødelegge de dagene hun har fått tilmålt, fordi jeg styres av min egen forventning om hva et menneskeverdig liv skal være?