2012
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatterne oppholdt seg på Utvika camping 22. juli 2011. De forteller her om hvordan de med fare for sitt eget liv reddet flyktende ungdommer opp i sin egen båt og også hjalp politiets beredskapstropp da deres gummibåt holdt på å forlise.
Omtale fra forlaget
Heltene fra Utvika camping.
Bjørn Juvet var en av de første ut i båt da skuddene falt på Utøya. Kona Aase Margrethe sto på land og tok imot sjokkskadde ungdommer. Dette er deres historie.
«Skal du skyte meg? Skal du drepe meg?» spurte den første AUF-jenta Bjørn reddet opp fra vannet. Situasjonen var kaotisk, hvem kunne man stole på? Ekteparet Juvet reagerte instinktivt. Uten tanke for egen sikkerhet kjørte Bjørn utallige turer ut for å hente nye ofre, mens Aase Margrethe brakte dem i sikkerhet på land. Bjørn reddet også politiets beredskapstropp fra å forlise med en overlesset gummibåt. Redningsaksjonen kunne gått enda verre uten de frivillige hjelperne fra campingen.
I dag tenker Bjørn ofte på dem han ikke fikk reddet. Heldigvis møter ekteparet Tonje, Kavitiraa og annen AUF-ungdom, som er evig takknemlige for deres heltemot.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788205427204
EAN 9788205427204
Omtalt sted Utøya
Omtalt person Bjørn Juvet Aase Margrethe Juvet
Språk Bokmål
Sider 153
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En helt konkret og personlig historie om terrortimene 22.juli 2011 og tida etter. Ekteparet Juvet skriver kronologisk hva som skjedde, og synsvinkelen veksler dem imellom. Vi får både være med i båten som frakter de skrekkslagne ungdommene og stå på kaia og ta imot dem. Språket er enkelt og rett på sak, og jeg kom inn i historien på en veldig reell måte. Ikke minst er de åpne nok til å skrive om posttraumatisk stress som oppstod og om hjelpen de etterhvert tok imot. Det er viktig at slike historier også kommer offentligheten for øret på denne måten, ikke bare i korte, tabloide overkrifter.
Dette ekteparet er noen av heltene fra dramaet, selv om de selv synes det høres litt pompøst ut. Jeg takker dem både for innsatsen de gjorde da, og ikke minst at de deler historien sin nå i ettertid. Måtte tida dempe stresset og skyldfølelsen de bærer på.
Sammen var vi et team på Utvika Camping den kvelden. Det var mange armer, mange til å trøste og mange som rensket campingvognene sine for teppe, dyner og varme klær. Etter hvert ble vi også mange som kunne kjøre ungdommene til Sundvollen Hotel og Ringerike sykehus. Alt dette uten at noen var trent til det, eller kjente hverandre på forhånd. Det bare skjedde. Vi tok forskjellige roller ut fra hva vi hadde å bidra med. Og da var faktisk ingen rolle for liten. Ta barnepasserne for eksempel. Uten dem hadde det vært færre båter på fjorden i den første fasen, og da ville ikke så mange overlevd.
Jeg ser inn i de største, mest skrekkslagne øynene jeg har sett. De er helt tomme, det er som å se inn i to svarte hull. -Bjørn
Jeg skjønner at oppgaven er håpløs. Det er umulig å hjelpe alle. Noen må jeg la ligge igjen. -Bjørn
Samtidig tror jeg vi mennesker er i stand til å ta fram urkrefter i oss når vi havner i absurde situasjoner. Krefter vi ikke aner at vi har, men som er der når krisen rammer. For livet må gå videre. Uansett hvor vondt og vanskelig det er.
For 14 år siden var det vi som ga ham livet, på Fredag kveld var det du som ga ham livet på nytt.
Sissel Kyrkjebø synger <<Til ungdommen>>, en sang som symboliserer hvor sterke disse ungdommene er til tross for det grusomme de har vært med på. Susanne Sundfør framfører <<Mitt lille land>>. Det er nydelige sanger som på hver sin måte forteller noe sterkt midt i alt det triste.
Så skriker han. Skrik som er så fylt av smerte, panikk, og sorg over tapet av en nær venn at det ikke er til å fatte.
Det er lett å forstå at ungdommene er traumatiserte.
Jeg observerer samholdet og omsorgen, og merker at tårene presser på. Jeg vet ikke om de kjenner hverandre fra før, men det er åpenbart sterkt bånd som knyttes
Det er jammen rart at en så grusom hendelse kan føre noe godt med seg. Godt at vi mennesker kan knytte nye vennskapsbånd på tross av slike absurde hendelser. Hadde det ikke vært for 22 juli og det som skjedde, så ville vi aldri truffet disse fantastiske menneskene.
Ei foreløpig liste over hva jeg har lest i 2012. Det er ikke så mye å skryte av foreløpig. Men lista vil bli oppdatert fortløpende.