Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Stor novellesamling fra Lars Saabye Christensen. 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve! Du trenger ikke reise langt for å finne et univers. Og du trenger ikke lese en hel roman for å besøke det. Noen ganger kan en god novelle være nok. Novellene i Lars Saabye Christensens nye samling spenner over et vidt register når det gjelder tid, stemning og stil. De fleste foregår i Oslo, forfatterens Oslo, et umiskjennelig univers der leseren blir plassert fra første stund. Det er både 60-tall, 70-tall og vår egen tid. Det er høy temperatur og mye humør. Barn er hovedpersoner i flere av novellene - midt i opplevelser de siden alltid skal komme til å huske. I tittelnovellen er en gift mann på hemmelig tur til Paris, til hotellet der Oscar Wilde døde og der en skjebnesvanger scene nå utspiller seg. Nytt i denne samlingen er flere samtidsfortellinger, der vi aner en skarpere og mer åpenhjertig forfatter, for eksempel i en politisk kommentar om kristendom og islam, og i en skildring av den suksess-rike forfatterens rolle. Ellers blant annet: et flygel som ramler ned en trapp, en morder som kommer hjem, et fly som er like ved å styrte, en heis som stanser mellom to etasjer. Med andre ord: 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve. Les en av novellene fra boken [pdf] Finnes også som lydbok Anmeldelser "Lars Saabye Christensens fjerde novellesamling er helt på høyde med hans beste arbeider." Terje Stemland, Aftenposten "Ingen norsk forfatter beveger seg mer ubesværet mellom de litterære formater enn Lars Saabye Christensen. " Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad "Det føles meningsløst å skulle si noe nytt om Lars Saabye Christensen. Derfor er det fint at han gjør det selv." Kjell-Richard von Wachenfeldt, Vårt land "Lavmælt, men stor novellekunst" Anne Lise Johnsen, Fredrikstad Blad "Nye noveller fra en mesterhånd"... "Språket lever, ofte smiler det også. Mye handler om sannhet og løgn." Gunhild Ramm Reistad, Drammens Tidende
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2005
Format Innbundet
ISBN13 9788202244842
EAN 9788202244842
Serie Cappelens storbøker
Språk Bokmål
Sider 189
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En grei novellesamling fra Lars Saabye Christensen. Overlagt utroskap og utenomjordiske lyder i NRK's radiounderholdning var historiene som falt mest i smak. Dessverre hadde jeg større glede av Christensens briljering med språket enn historiene i seg selv. Dette oppfatter jeg som et svakhetstegn. Derfor en firer.
Det er vanligvis en ren nytelse å lese bøkene til Lars Saabye Christensen, men å høre fortellingen som lydbok var en stor skuffelse. Å lese inn en bok er en kunst, og gode opplesere formidler med en slik innlevelse at man blir dratt inn i fantasiens verden, slik som gjerne skjer når man sitter rundt leirbålet en sen sommerkveld og noen tar ordet for å fortelle en røverhistorie. Men slik er det ikke når Kim Haugen leser Oscar Wildes Heis. Stemmen er stort sett så monoton at dødsangst i en flystyrt høres omtrent ut som kjedsomhet i en drosjekø, og stemmeleiet er lagt slik at man får følelsen av at det er lesestund i barnehagen.
Gjennom 12 noveller har Lars Saabye Christensen tegnet noen høyst forskjellige stemningsrapporter av meget høy kvalitet. Selv liker jeg best novellene hans med barn i sentrum.
I novellen "Morderne" beskrives et skjørt og gryende vennskap mellom jeg-personen og Robert, hvis far senere skal vise seg å være en morder. Og i "Gaven" fortelles historien om gutten som er en mester i å skrive ønskelister. Felles for novellene om barn er gjerne et distansert forhold mellom foreldre og barn på Oslos vestkant.
I novellen "Hvilestedet" møter vi forfatteren som etter å ha vunnet en større litterær pris, får en gave i form av penger til en valgfri stol fra sitt forlag. Når han senere velger å kjøpe en billig stol fra IKEA, vekker dette stor bestyrtelse og vantro. Denne novellen er en liten skatt!
Ellers må jeg si at temaet flygel, som til en viss grad går igjen i Saabye Christensens forfatterskap, fascinerer meg - her i novellen "Hjelpemannen", og som ender med at flygelet styrter ned trappene under flytting og nærmest knuses til pinneved ...
Kim Haugen som oppleser fungerte meget, meget godt!
Han tenkte: tausheten er den feilfrie tale.
Ingen gikk lenger i land her og heller ingen kom over fjellet. Bare stillheten ble.
Hun reiste seg, ydmyket og rasende, den skumleste av alle menneskelige kjemier, for mellom raseriet og ydmykelsen ligger den korteste av alle lunter...
bakerst i den ene kladdeboken lagde jeg en liste over alle vennene mine. Øverst skrev jeg Robert. Jeg ble sittende en stund, stirret på kulepennen, og kom ikke lenger.
De andre guttene satt på altanen og vinket da de fikk øye på meg. De så ut akkurat som i fjor. Vi var guttene som ikke ble eldre. Vi vokste heller baklengs, vi ble yngre og yngre, helt til vi bare forsvant.
Kom kanskje ikke desserten etter fiskegratengen? Fikk jeg ikke lørdagsgodt først når uken var over og måtte jeg ikke ta karbad og vaske håret før jeg fikk se detektimen? Kom ikke helligdag og ferie etter eksamen og arbeid? Åjoda, slik var det, slik var tilværelsens lover. Eneste unntaket var døden, da fikk man nemlig premien først, nemlig livet, og etterpå tapte man så det suste, hvis man ikke trodde man kom til himmelen, men det kunne man jo uansett ikke vite noe særlig sikkert om, derfor var døden unntaket som bekreftet alle regler.
Hva ville for eksempel Dostojevskij gjort? Dette tenkte jeg på. Han ville sprengt en tunnel fra svømmebassenget til kjelleren og forsøkt å smyge flygelet inn derfra. Ibsen ville skrudd hele instrumentet fra hverandre, båret hver enkelt del ned i kjelleren og satt det sammen der. Hamsun hadde tatt pianotimer på Klaverakademiet i stedet og James Joyce ville i hvert fall gått seg en jævla lang tur først. Men Obstfelder, han hadde bare fortsatt å skrive om feil klode og Jan Erik Vold ville lest høyt for oss alle: flygel, gylfel, flyelg, ylgelf.
-Hvis noen fra Mars vil snakke med jorden, hvorfor har de valgt akkurat Det Spørs og Rolf Kirkvaag? spurte Edgar. Faren så på sønnen. -Fordi de har flest lyttere, sa han.
Fra denne dagen gikk han aldri gjennom Slottsparken mer. Han tok en annen vei, en omvei, slik alle de andre borgerne også gjorde, for å slippe å se sine skadeskutte barn, han gikk rundt parken, med andre ord rundt seg selv, og dette innebar at han kom fire minutter senere hjem, far var ikke lenger i rute, han hadde sporet av.
Åkeren var blå og himmelen grønn. Andor var lykkelig. ...
Og endelig hørte han den, jordens musikk,
som om han bare var et barn og lå med øret mot
den fuktige bakken.
Da vaktene gikk den siste runden, så de denne gamle mannen
som fremdeles satt på benken, i Arles-salen, lutende,
smilende, og en av dem gikk bort til ham, bøyde seg ned
og sa på et språk Andor ikke kunne, men likevel ville forstått:
-De må gå nå. Det er stengt her.