Historien om de dramatiske forandringene som Norge står midt oppe i må fortelles nå, fordi konsekvensene av dem er så usikre og refleksjonene om dem er så historieløse. Spesielt i omskiftelige tider er det slik at uten kunnskap om fortiden er man dømt til å misforstå samtiden. Det blir nødvendig å kjenne historien opp gjennom hundreårene, men også samtidens historie, ja, ikke minst samtidens historie, siden den alltid i større eller mindre grad overmanner dem som lever i den.

Islam fikk fotfeste i Norge i løpet av et par tiår da nesten ingen brydde seg om islam eller hvilken rolle religionen kunne spille i et moderne samfunn. Da den organiserte innvandringen til Norge begynte i slutten av 1960-årene, var de pakistanske fremmedarbeiderne først og fremst oppsatt på å tjene penger, og tenkte mer på hvordan de kunne gi sine barn bedre muligheter til utdanning enn på skriftsteder i Koranen. Mange av innvandrerne i de første årene oppfattet dessuten oppholdet i Europa som midlertidig, og det var derfor også naturlig med et mer tydelig skille mellom religion og hverdagsliv, hvor islam var noe man først og fremst praktiserte i opprinnelseslandet.

De første pakistanerne som kom til Norge smuglet seg selv inn i landet som turister, uten at noen hadde invitert dem. På slutten av 1968, dette ikoniske året, kom det helt uventet en pakistansk buss med 9-10 personer over grensen fra Sverige. Etter sigende hadde den kjørt hele veien fra Karachi, millionbyen i Pakistan ved Indiahavet. Turistene ba om å få bli her og arbeide på tross av at statens fremmedlov slo fast at det var ulovlig å krysse grensen som turist med mål om å søke arbeid. Frem til begynnelsen av 1970-tallet kom det rundt 1000 pakistanere til Norge. Våren og sommeren 1971 fikk pakistanske menn på turistvisum, som ifølge avisene "drev gatelangs i Oslo" på jakt etter arbeid, bred omtale i pressen.

Kultur er hvordan ulike grupper mennesker forstår, fortolker og anvender bestemte perspektiver, og hvordan de gjør det på måter som skiller dem fra andre grupper, og søker å overføre det fra en generasjon til en annen.

Kairo-erklæringen ble vedtatt 5. august 1990, og lanserte eksplisitt sharia som et universelt begrunnet alternativ til FNs menneskerettighetserklæring. Erklæringen avviste prinsipielt og konsekvent idéen om alle individers like rettigheter overfor staten, fordi troende muslimer måtte stå i en særstilling i forhold til alle ikke-troende, også i forhold til alle kristne – ikke bare overfor Allah, men også overfor den islamske staten. Bondevik-regjeringen kjente uten tvil til erklæringen, men den ble behandlet som om den ikke fantes eller kunne tas alvorlig. Den ble visket ut av historien til tross for at det var et historisk faktum alle kjente til.

"Fortiden er et fremmed land", skrev historieteoretikeren David Lowenthal for å understreke hvordan det som var, blir ugjenkallelig fortid.

"Erna Solberg ber om shariaråd" slo Drammens Tidende opp 16.11.2003. Erna Solberg sa at islam var en av få verdensreligioner som åpner for skilsmisse, men at det var "vanskelig å få aksept for at staten griper inn og godkjenner en skilsmisse". Hun formulerte seg slik: "Religiøse mennesker trenger religiøs aksept." Det var en slik aksept hun mente det hun kalte et shariaråd, kunne være med på å gi…VG 25.5.2003: Kommunaldepartementet ville utrede mulighetene for å få etablert et religiøst shariaråd som hadde "myndighet til å utstede skilsmisser i Norge".

Men samtiden er også et fremmed land. Den er på ingen måte direkte tilgjengelig. Maktrelasjoner, dominerende tenkemåter, og observatørens situering og fordommer, vil alltid påvirke hva som blir sett, og hvordan det blir sett. Det krever derfor omfattende forskning og datainnhenting for å kartlegge noe mer og annet enn det direkte observerbare og derfor i bunn og grunn tilfeldige.