Hva tenker du når du husker, når du plutselig skjønner. At han du har ledd med, åpnet deg opp for, han du har delt de fineste stundene med, som du har stolt på, og satt så pris på, og som du har trodd bare ville deg godt, når du skjønner at dette mennesket ikke lenger er det mennesket, men et monster som har prøvd å ta livet ditt , som har tatt livet av en felles venn.
Hva tenker du når du innser at dette faktisk har skjedd? Når det som var godt ble ondt? Når alt du trodde var sant, ble falskt?

Da tenker du at alt du har er deg selv.
At du ikke lenger kan stole på noen.

Man blir ikke glup når det ikke er tid til å tenke. Hjernen gjør snarveier slik at man handler automatisk.

Jeg hadde vært her fire ganger nå, det samme tomme ansiktet, den samme skammen etterpå, men nå falt jeg bare ned på knærne. Jeg kjente ikke snøen, ikke kulda, bare nærværet. Vi var her alle, samlet om grava og endelig myknet ansiktet mitt opp, jeg kjente tårene varmt nedover kinnet.

Hvert år den samme begynnelsen, den samme slutten: En fargesprakende himmel, refleksjoner av gult og grønt og rødt i hvite fjellsider. Tanken på at sånn skal det være for alltid, her skal jeg stå sammen med ungene mine og peke ut i vinternatta, fortelle at sånn var det også da jeg var liten, at uansett hva de ville oppleve i livet, så tviler jeg på at noe er vakrere enn dette, Hemsedal på nyttårsaften.

Du har to valg, fortalte han meg - skyve vekk og fortrenge, eller erkjenne og integrere hendelsen i livet ditt. Bare det siste virket å være forenlig med et godt liv, men aller først måtte jeg konfrontere frykten min.

En godt trent kropp som så svekkes, trenes raskere opp igjen enn en kropp som aldri har vært trent.

Rettstoksikologen forklarte at cannabis kan utløse psykotiske symptomer hos både friske og sårbare personer og at intensiteten og varigheten av psykosen spenner fra lette symptomer som varer minutter til timer, til mer alvorlige episoder over flere dager til over en uke. I tillegg påpekte hun i rapporten sin at cannabis kunne utløse en underliggende schizofreni og gjøre den sterkere og mer langvarig.

Hvis man er skjerpet, men ikke nervøs, er det ikke uheldig at man av og til kan tenke på hva som kan skje. Folk har for lite bekymringer. Sånn som med terrorrisiko, det er et større problem at folk ikke er skjerpet lenge nok. Det er anstrengende å hele tiden være på tå hev, særlig når hver dag går uten hendelser - de fleste dager blir en bekreftelse på at det ikke skjer noe og vi blir sløve og uoppmerksomme.

Og er det ikke det alt egentlig handler om, beholde kontrollen eller få den tilbake? En balanse, holde pilene samlet, som gjør at en gutt begynner å røyke hasj for å føle på ro, at en annen trener seg stor og sterk, en oldemor skrur av nyhetene når de blir for voldsomme, et samfunn ønsker å beholde en psykotisk drapsmann in under et tvangsregime og at vi alle sammen skyver vekk tanken på hvor lite kontroll vi egentlig har, og mest av alt over livet selv, hvor raskt det plutselig kan forandre seg, og døden inntreffe.

Før var søvnen alltid tom. En livbøye i enden av dagen jeg kunne strekke meg mot, som reddet meg fra motgang og furtenhet, kjærlighetssorg og sinne, som ga meg hvile og nye krefter. Men i koma var søvnen et skrekkammer som spant og vokste i tid og rom. Sansene mine var like sylskarpe som i våken tilstand: Jeg visste hva som skjedde - husket de ulike scenarioene jeg ble kastet inn i.