Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I denne romanen trekkes fortelleren mot det umulige: den umulige kjærligheten, bøkene, mytene og tabuene. Det er også en bok om det å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen.
Omtale fra forlaget
Om livet, arbeidet og den store, umulige kjærligheten
Imot naturen er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen.
Vinner av Brageprisen og nominert til Bokhandlerprisen 2011.
"Imot naturen er en av årets sterkeste og mest originale utgivelser."Sindre Hovdenakk, VG
"Imot naturen blir rett og slett en kjærlighetshistorie som trekker leseren til seg med stor kraft og som taler rett til alle som har opplevd kjærlighetssorg eller lurer på hvordan det kjennes." Ingunn Økland, Aftenposten
"Det som gjør Espedal til en forfatter i elitedivisjonen er evnen han har til å lade det tilsynelatende hverdagslige med en særegen, språklig klang. Espedal utnytter det rike registeret som finnes av konnotasjoner i det litterære språket på samme måte som poeter gjør."Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
"... undertegnede beveges til bunns i denne åpenbaringen av en bok. Jeg kjenner ingen annen norsk forfatter som skriver så vakkert om sorg."Stein Roll, Adresseavisen
"Med sine siste utgivelser skriver Espedal poesi og selvbiografi sammen, i en unik, norsk prosa. Imot naturen er en distansert og nærgående skildring av et eldgammelt tema: umulig kjærlighet. Han skriver det i stykker og setter det sammen igjen, i lange, motgående bevegelser."Tom Egil Hverven, Klassekampen
"Ingen beskriver hverdagen ? alle livets små gjøremål ? med større følsomhet, ingen fletter inn eksistensielle spørsmål på en mer tilforlatelig måte, selv Knausgård må vike."Ellen Sofie Lauritzen, Dagsavisen
"Det er en kort fortelling, som likevel får med seg en mengde vesentlige valgsituasjoner og små dramaer i hovedpersonens liv. Sammenkjedingen av de ulike tidsplanene og hendelsene til en større bevegelse er imponerende utført. Overgangene fra den ene hendelsene til den andre ? ofte med betydelige sprang i tid, er usedvanlig smidige."Ane Farsethås, Morgenbladet
"Få norske romaner er fylt av en så praktfull prosa og så mange passasjer man får lyst til å sitere som Tomas Espedals."Kåre Bulie, Dagens Næringsliv
"Imot naturen står som ei av hovudbøkene i den norske bokhausten."Alf Kjetil Walgermo, Vårt Land
"Tomas Espedal er hovedpulsåren i norsk samtidslitteratur." Bjørn O. Mørch Larsen, Bergensavisen
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788205418271
EAN 9788205418271
Språk Bokmål
Sider 163
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Brageprisen Skjønnlitteratur 2011
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.
"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." (side 9)
Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...
På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?
"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)
Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...
"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds bøker!
"Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.
Det er nesten ingenting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)
Espedal klarer det kunststykke å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!
Tomas Espedal er en fantastisk forfatter! Han har et helt særeget språk som treffer meg i mitt innerste med voldsom kraft. Boka tar for seg dagligdagse ting, livshendelser enhver kan kjenne seg igjen i. Hans svært utleverende selvbiografiske stil gjør at man hele tiden lurer på om det man leser er fra virkeligheten. Skjedde virkelig dette? Var det virkelig slik? Sånn sett kan han minne om Knausgård, men likevel ikke. Jeg har lest et par av hans tidligere bøker, som jeg også har likt, men dette er det desidert beste jeg har lest av Espedal og den beste boka jeg har lest på lenge. Jeg anbefaler den på det aller varmeste!
Lest i et jafs i dag. Og et jafs av en bok er det!
Jeg skal innrømme at jeg har hatt en viss motstand mot Espedal. Mest fordi jeg forsøkte å lese "gå. eller kunsten..." og fikk dårlig smak i munnen av de første ti sidene. Fordi jeg opplevde nedtegnelsene som kunstige. Det var en avstand, en distansering, romantisering og litt selvtilfredshet over måten å behandle det hele på. Og denne farsotten av "Espedal-disiplene" gjorde ikke motstanden mindre.
Derfor var det med forundring jeg ble grepet av denne bokens ærlige og nøkterne sanselighet. Den evner å gå inn i de vanskeligste og mest fundamentale begivenheter uten å bli klisjefylt,men likevel behandler det med fortrolighet, og respekt.
(Ps: den litt problematiske begynnelsen gjør hele boken sterkere, når tematikken/opplevelsen dras sammen mot slutten)
Nydelig om det forgjengelige; om hvor godt det er å elske noen og en påminnelse om hvor forferdelig det er når de ikke lenger er her.
Tomas Espedal holdt på å gi seg som forfatter etter å ha lest en av bøkene til Peter Handke; han var så misunnelig. Hadde jeg vært forfatter hadde jeg vært misunnelig på Tomas Espedal. Men jeg er ikke forfatter; bare en bokleser som er stum av beundring hver gang jeg leser en bok som Tomas Espedal har skrevet. Link til et innlegg på bloggen min Tones bokmerke
Troverdig om kjærlighet.
Overalt i huset finnes hun, overalt i huset er hun borte
Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag.
Og det er noe i lykken som gjør at man glemmer. Et søtaktig, hvitt stoff som spres rundt i kroppen med blodet og trenger inn i alle kroppens organer og pumpes ut i hendene og fingrene, ut i beina og pikken, opp i ansiktet og inn i øynene, ut i ørene, inn i nesen, inn i munnen og tungen, ut i huden. Det er noe i lykken som gjør at alt blir nytt, at fortiden forsvinner, man blir uoppmerksom og mister konsentrasjonen; jeg glemte hvor vanskelig kjærligheten er.
Romanen min ble antatt og vant en pris; jeg reiste til Oslo for å ta imot pengene, og fra en telefonautomat ved Nationaltheateret ringte jeg til Agnete for å fortelle henne at vi ikke lenger var fattige, og så fortalte hun at hun var gravid. I løpet av et øyeblikk hadde jeg alt, penger, kjæreste, et barn. Jeg ble stående ved telefonautomaten midt i Oslo og kjente hvordan byen forsvant; jeg ble løftet opp og lettet fra bakken og svevde i løse luften, over hovedstaden, over hustakene og Oslofjorden, over vannene og skogene, fjellene og viddene, dalene og elvene, før jeg mistet høyde og landet på Danmarksplass i Bergen.
Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun.
Ole Roberts kone, Marit, hun sier: Han elsker å være alene så lenge jeg er hjemme.
Det bor et langt kjærlighetsforhold i denne enkle konstateringen, en helt særegen skjønnhet i dette utsagnet, det bor en stor kjærlighetshistorie i denne hverdagssituajonen: han elsker å være alene så lenge hun er hjemme
Min situasjon er den verst tenkelige av alle; jeg elsker henne, og hun er ikke her.
Hun var svært vakker, og ikke på den vanlige måten, det var noe stygt og vanskelig i ansiktet hennes som gjorde at det var spesielt vakkert
Alt som er ute, er i forandring, men inne kan vi bevare tingene slik de har vært; møblene, lampene, rommene.
Inne kan vi holde fast i tiden, eller klamre oss fast til den; inne er vi fremdeles lykkelige og uten alder.
Bøker jeg har lest av forskjellige grunner i år. Alle hjerter gleder seg! :)
Bøker jeg ønsker å konsumere i nær fremtid. En liste produsert av meg selv og primært for meg selv.
Her en samling favorittbøker gjennom tidene - alt fra Fifty shades til Dostojevskij. Alt av litteratur som har gitt meg god underholdning er på denne listen! Mener personlig - etter å ha lest en del, at det enkle kan være svært bra.