Disse unaturlig lyse dagene, de er bare på lån.

Høsten kom tidlig i år. Septembers første uker var dynket i regn og jaget av vind, men nå er det brått kommet noen lysende dager. Det er som om sommeren ønsker å ta et siste farvel.

Juletrefoten passet perfekt. Om kvelden pyntet hun treet med lys og kuler. Hun satte seg ved vinduet. Det var hvitt utenfor, det glitret overalt.

Men så, gradvis, ble det stillere. Og mørkere. Og enda stillere. Til stillheten fylte alle fordypninger i terrenget, og mørket kom krypende ut fra skogen.

Uansett hvor hun var, var det et sted hun ikke ønsket å være.

Jeg bor i et rekkehus med mange vinduer ut mot veien. Kanskje det hadde hjulpet å pusse noen av de vinduene. På den andre siden kan man ikke se ut for bare eviggrønt. Det var en våt sommer i fjor, det eviggrønne vokste som et helvete.

Det er ikke sant at man kan dele en sorg med andre, man kan bare slå dem sammen.

Og sammen med tristheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før.

Hjertet ble ei slegge.

Han samler tankene, plukker dem opp som tørre blader, en etter en.

Hun setter seg opp i senga, bruker et lite sekund på å komme til seg selv, inn i morgenen som ligger mørk rundt henne.

Så kom ordene, på rekke og rad, små kuler skutt ut av en revolver.

Det var noe som hadde kommet snikende denne sommeren, hun var ikke forberedt på det, men nå lå det der, det hadde suget seg fast, et insekt som smatter på søtt blod. Kjærligheten. Alt hun har lest om den, alt hun har forberedt seg på, sett for seg, og likevel. Skulle den dukke opp her, i en bakgård på Grünerløkka, i et mørkt portrom der det luktet søppel, der de pleide å fange rotter og mus?

En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt.

"Nok, Kristine.Nok, nok, nok," tenkte jeg mens jeg stappet munnen full av pute så jeg ikke skulle brøle liv i den gamle damen som sov i sengen ved siden av min - et skrukkete, blåhvitt ansikt med vibrerende øyelokk, et fredelig, lite smil og gjennomsiktige hender foldet over brystet.

Hun sa: De trenger et sammenbrudd. Nei, to. Ett for å lære noe om seg selv og ett for å komme til hektene.

Vann er det nok av. Hele svarte havet er fullt.

Du tegner solen på et ark og sier det vil ta for lang tid å tegne jorden, det er så langt mellom alle hus.

"I lay awake for hours and watched you sleep," he murmurs. "I might have loved you even then."

With his eyes wide and full of fear, he gently tugs my hand and places it on his chest over his heart - in the forbidden zone. His breathing quickens. His heart is beating a frantic, pounding tattoo beneath my fingers. He doesn't take his eyes off mine; his jaw is tense, his teeth clenched.