Det eneste som hjalp mot mareritt var å ligge i senga og i våken tilstand tenke gjennom hver eneste ting som muligens kunne bli til et mareritt når man sovnet.

En gang var Mille virkelig, en gang så hun på Simen og lo. En gang het hun Mille, men så forsvant hun i tåka. Spadene var virkelige. Syklene var virkelige. Gropen hun lå i var virkelig. Men Mille var ikke virkelig. Mille var et slør av natt og frost som av og til gled gjennom ham og dro gleden hans med seg. Simen hadde ikke glemt henne. Han tenkte på henne når han ikke fikk sove eller når høsten nærmet seg og lufta luktet av krutt og vått og vissent løv, men det var lenge siden han hadde tenkt på henne nå.

Simon nikket sakte mens han peilet dybden i sin sjel, lot loddet synke gjennom det mørke, uuttalte, det han visste uten å kunne beskrive det og fant at han traff bunnen tidligere enn han hadde ventet. Innsikten var der, men han hadde ikke hatt de rette instrumentene til å finne den. Han tilhørte havet. Også han tilhørte havet. Kanskje hadde han gjort det lenge.

Om natta drømmer jeg at pappa står på bunnen av havet og venter på meg. Jeg kan ikke svømme. Har hatt vannskrekk så lenge jeg kan huske. Men i drømmen kan jeg svømme helt ned til ham. Stå ved siden av ham. Kjenne den dype havstrømmen vugge oss fram og tilbake. Det er mørkt. Det er bare så vidt jeg ser noe. Men jeg kjenner ham. Jeg kjenner fingrene hans som fletter seg inn i mine, og skjeggstubbene mot kinnet mitt. Han prøver å si noe, men stemmer blir til bobler. Sprekker, når de treffer overflaten.

Det kjedelige med å bli gammel er at alt allerede har skjedd. Man er gjennomspilt som et gammelt piano.

Men noen ganger blir jeg allikevel redd, spesielt når han kommer fort inn gjennom døra eller når jeg sitter med ryggen til og han plutselig snakker. Og stemmen hans kommer fra dypet bak stiger av ribbein der det bor skygger som jeg ikke engang tør tenke på.

Det er så stille i huset at jeg kan høre strømmen suse i ledningene.

Jeg skriver at i dag fikk jeg en notisbok av faren min, og at den var gul. Jeg skriver at han begynner å få lilla lepper og grå hud. Jeg skriver at neglene hans er som skjell, men at hendene hans er som eikerøtter. Det er mye å skrive om ham. Jeg kan bare fortsette og fortsette, for nå kommer ordene løpende som hundevalper for å bli skrevet.

Men jeg har åpnet en kran for tanker, og spørsmålene mine renner på. Det er derfor jeg ikke får sove heller. Tankene går gjennom meg og prater i gangene, snakker i munnen på hverandre, spør om de dummeste ting som ingen har svar på, selv ikke faren min som veit alt og enda litt til. Jeg skulle ønske jeg kunne skylle tankene mine ned i vasken, la dem sirkle seg ned mot sluket og så forsvinne ned bak vannlåsen, ned dit hvor ingenting noensinne kommer tilbake fra.

Forskarar har funne ut at sorgtårer har ei noko anna kjemisk samansetting enn andre typar tårer, for eksempel tårer som kjem av rusk i agua.

• Når vi flyr, håpar eg eigentlig alltid at det berre vil styrta. Med oss begge i.
• Det er vanskelig å liksom håpa på sjølvmord.
• Det er alltid lov å håpa.

Farvel, Runar, tenkte ho. Hald ut, no skal eg hente hjelp til deg. Ho drog hendelen attover, såg sjarken bakke ut frå svaberget, vrei på rattet og drog hendelen fram der det sto "fast", faster than fast! Og ho og sjarken stod ut mot opent hav.

God natt til alle som har låst seg inne på badet og ikke vil ut.

Hvis du ser noen ute på sjøen om natten, så er det sorgen og sorgens sønn som er ute og ror. Nå kan dere snart trekke årene inn. For til og med sorgen må sove.

Spiseforstyrrelser er en utagering av psykisk liv. Det er en utagering som viser en konkretisk måte å oppleve seg selv og livet på. Det konkrete og kroppen blir helt sentralt. Følelser av lykke og ulykke og suksess og nederlag knyttes til konkrete opplevelser av kropp og mat.

Man er alltid seg selv, og det forandrer seg ikke, og man forandrer seg alltid, og med det kan man ingenting gjøre.

Firfislegutt hvor er du, roper jeg. Det er ingen som svarer. Det er ingen som svarer. Det finnes ikke en lyd i hele verden utenom min stemme som roper. Og stemmen blir sånn hul som den alltid blir når man roper ute ved hytta. Det er fjellene og vannet som gjør at det blir sånn, sa pappa en gang jeg spurte. Fjellene og vannet. Fjellene. Vannet. Den røde prammen. Jeg vil ro, roper jeg. Jeg vil ha vafler, jeg vil ha saft, jeg er sulten, roper jeg. Hvor er badedrakta mi, roper jeg. Jeg roper og skriker. Jeg skriker og skriker. Men det er bare fjellene og vannet som hører. Det er ingen som svarer.

Ute på veien finner jeg det enklest bare å rygge videre.Gatene er tomme, og trafikklysa blinker gult og lunkent. Himmelen er skjoldete og forslått. Fattern sitter stille og hikster, mens jeg ryggen inn i framtida, inn i alt det som ligger og venter på oss der framme.

Jeg løp og spydde om hverandre til knærne skalv og himmelen var lys som vaniljesaus.

Merkelig nok hatet Hellføkkfamilien trønderne nesten mer intenst enn de som bodde lenger sør. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, men hvis de fikk tak i trøndere, spiste de dem til frokost.