Sykehus er ofte ganske hvite. Gulhvite vegger, hvite frakker, hvitt sengetøy. Jeg hater hvitt sengetøy, og sover aldri i det hvis jeg kan unngå det, fordi det minner meg for mye om den hvite verdenen. Selv var jeg grå, fremtiden var svart, og sammen med alt det hvite ble det bare enda mer grått.

Jeg ønsket egentlig ikke å dø, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle makte å leve, så jeg prøvde å ta livet av meg.

Man fødes, man lever, man dør. Det er greit.

Før levde jeg mine dager som sau. Hver dag samlet alle gjeterne på avdelingen til felles utmarsj i flokk Og som gjetere flest bjeffet de kvasst hvis noen nølte med å gå ut døra. Det hendte jeg brekte litt, lavt, idet de drev meg igjennom gangene, men ingen spurte noengang om hvorfor - når man først er gal, kan man like gjerne breke.

Før levde jeg mine dager som sau. I samlet flokk drev de oss langs gangveiene rundt sykehuset, en langsom uensartet saueflokk av individer ingen tenkte på å se. For vi var blitt en flokk, og hele flokken skulle ut og gå, og hele flokken skulle lukkes inn igjen.

Før levde jeg mine dager som sau. Gjeterne klippet manken min og stusset klørne så jeg lettere skulle gli inn i flokken. Jeg tasset av gårde blant pent friserte esler, bjørner, ekorn og krokodiller Og lurte på hvorfor ingen ville se.

For jeg levde mine dager som sau mens alt i meg lengtet etter å jage over savannene. Og jeg lot meg drive fra kve til innhegning til fjøs når de sa at det var det som var best for en sau. Og jeg visste at det var feil. Og jeg visste at det ikke ville vare evig.

For jeg levde mine dager som sau. Men i morgen var jeg alltid en løve