2015
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Stig Sæterbakken gikk bort vinteren 2012, bare 46 år gammel. Der jeg tenker er det alltid mørkt er en samleutgave av hans «hemmelige» essaytrilogi, utgitt som boksingler på Flamme Forlag i tidsrommet april 2009–august 2011. «Ja. Nei. Ja» gir et paradoksalt forsvar for skilsmissen: Ikke fordi all verdens skilsmisseadvokater fortjener fetere gasje, men fordi det å gifte seg, for så å skille seg, er den meningsløse handling per se. Dessuten er det til barnas beste. «Umuligheten av å leve» er et bekjennelsesskrift om barnsligheten som forfatterens dominerende personlighetstrekk, om vanskene med å ta livet på alvor, og om den grunnleggende sorg som hefter ved tilværelsen, samme hvor godt man måtte ha det. «Det fryktinngydende» handler om det punkt i livet hvor man blir innhentet av sine sjokkerende feilskjær, sine gresselige dumheter, sine buksespjærende blundere – med en grenseløs skamfølelse til følge. Boka inneholder nyskrevne for- og etterord av John Erik Riley og Tom Egil Hverven.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788202387051
EAN 9788202387051
Språk Bokmål
Sider 77
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg elsker tittelen på denne boka. Jeg forstår ikke alle referansene til Handke og Kafka og de. Men jeg forstår mye av det han skriver om skilsmisse, angst, ensomhet, skam. Selvutleverende og interessante tekster. En bok jeg vil lese flere ganger.
[Har man først begynt er det umulig å slutte med å lese Sæterbakken]
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMennesket må være det eneste dyret som er i stand til å ville seg selv vondt.
Samtidig har ensomheten kanskje aldri stått så lavt i kurs som den gjør i vår tid. Å være ensom er forbundet med skam, ergo noe man gjør hva man kan for å unngå, eller, om den ikke er til å unngå, gjør hva man kan for å skjule. Folk ofrer armer og ben for et liv i travelhet eller for muligheten til å kunne gi inntrykk av et liv i travelhet: Bundet på hender og føtter, ser man for seg, oppnår man sin etterlengtede anerkjennelse, tildeles man en plass i fellesskapet, innsettes man i en større sammenheng, begunstiget derav, som en følge, men en verdi, som en høyere grad av mening. Det sosiale nettverket er vår tids subtile diktatur, et det er blitt så om å gjøre å være en del av, at angsten for ikke å være det har spredt seg som en sykdom. Sykdommen skyldes idealiseringen av høyfrekvent sosial omgang som primærkilden til et sunt og normalt liv. Det er denne forestillingen om sunnhet som gjør folk syke. Omgitt av venner og vernners venner og venners venners venner gjennomsyres man av en smerte det ikke finnes lindring for, fordi rundt en er størrelsen på det sosiale nettverket svaret på alle spørsmål. Som om der er blitt skapt en ny og pervertert form for ensomhet midt i det febrilske mylderet.
Den som kunne fått en dag eller to på å rydde opp i alt man har bak seg.
Hvor jeg skulle ønske styrkeforholdet hukommelse/glemsel var motsatt fordelt!
Ensomhet rommer en mulig frihet fra dette veldige meningstrykket. Å erkjenne og akseptere sin ensomhet, selv i selskap med sine aller nærmeste, selv i sine minst alenegående stunder, er en første avlastning og et skritt i riktig retning, den som i beste fall leder fram til en forsoning med et, sagt enkelt, meningsløst liv.
Der mine lykketreff av glede ryker ut med badevannet, oppbevares fadesene i et brannsikkert hvelv. Mine fineste stunder gnagd vellystig i stykker av tidens tann, mens munnfullene av nederlag forblir hele og ufordøyde, slik at jeg blir nødt til å svelge dem i meg gang etter gang.
Vi er en virvel av isolerte enkeltskjebner, ensomme, fortapte og innerst inne ikke-deltakende, fykende rundt i et sosialt solsystem tuftet på en strålende illusjon om fellesskap, om deltakelse, om ikke-isolasjon.
Og er det rart jeg har mine beste stunder når jeg er full? Som om det er noe ved selve livet jeg strever med å ta på alvor. Som om jeg fortsatt bare leker voksen når jeg er der ute.
Lenge trodde jeg at man, etter å ha vært barn en stund, ble voksen, at en vakker dag ville noen skru på et lys oppe i hodet mitt, og så ville det være gjort.
Et liv i skyggen er det beste utgangspunktet for å studere lyset.
Siden mange bokelskere til tider kan bli oppgitt over alle bøkene som stadig gjenstår å bli lest, så har jeg laget en liste over bøker som er både svært gode og korte.
Gi gjerne beskjed hvis dere vet om gode bøker som mangler på listen.
Siden mange bokelskere til tider kan bli oppgitt over alle bøkene som stadig gjenstår å bli lest, så har jeg laget en liste over bøker som er både svært gode og korte.
Gi gjerne beskjed hvis dere vet om gode bøker som mangler på listen.
"Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen."
Ønsker å kjøpe disse bøkene av Sitg Sæterbakken i 1. utgaver
Kan kontakte meg på: audunsem@msn.com