2014
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatterens tolvte bok på norsk, og hans hovedverk hittil. Denne beretningen om en jurist og forfatter inntar en særstilling i forfatterskapet. Historien er i det ytre udramatisk: nedskriften om et eneboerliv i en av Paris' landlige forsteder. Men et indre drama gjennomspilles: forholdet til en fraskilt hustru, til en sønn, til en håndfull mennesker som har stått eneboer-fortelleren nær.
Omtale fra forlaget
Forfatterens tolvte bok på norsk, og hans hovedverk hittil. Denne beretningen om en jurist og forfatter inntar en særstilling i forfatterskapet. Historien er i det ytre udramatisk: nedskriften om et eneboerliv i en av Paris' landlige forsteder. Men et indre drama gjennomspilles: forholdet til en fraskilt hustru, til en sønn, til en håndfull mennesker som har stått eneboer-fortelleren nær.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1996
Format Innbundet
ISBN13 9788205238480
EAN 9788205238480
Språk Bokmål
Sider 420
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Seks bokelskere har sitert fra verket, ingen har skrevet noen omtale. Det er lett å forstå. Boka er full av gullkorn, observasjoner, refleksjoner og spennende tankesprang. Men den har ingen story, ingen egentlig fortelling. Det er forfatterens uttalte ambisjon å ikke ha det. Livet har som regel ikke det, synes han å tenke. Jeg gleder meg stort over språket. Men kan ikke unngå å kjede meg over mangelen på episk innhold. Så etter hvert leser jeg nærmet på trass, gleder meg ikke lenger over de mange innfallene. Jeg må nok innrømme at jeg elsker episk drive mer enn finurlig språk og fortellerteknikk.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg har alltid vært bevisst, det har vært et problem, det har alltid hindret meg i å leve i nuet. Plutselig blir jeg pinlig klar over et eller annet, og jeg får åndenød, mister pusten, midt i en setning, midt i livet, midt i gleden.
Jeg spør ikke lenger "Hvem er jeg?", men "Hva er det viktigste for meg?"
Faktisk følte jeg meg aldri så nær verden som når jeg var ribbet for alt, for alle. "Det var til pass til meg!" tenkte jeg ved slike anledninger.
Når du reiser, skal du handle slik at intet av det du gjør, skjemmer sporene du efterlater.
Om sangeren måtte reise på landjorden, så skulle det skje med buss, ikke bare fordi det var det han var vant til fra sin tid på turnéer. I Platons "Kritias" sies det at deprimerte mennesker bør sendes ut på en sjøreise for å få livslysten igjen, helst på opprørt hav: da blir atomene i kroppen rystet godt sammen og kan finne en riktigere orden seg imellom. Slik, og enda bedre virkning kunne en lang tur med buss ha, helst på svingete fjellveier.
Uvilkårlig fulgte jeg etter ham, jeg diltet ikke egentlig i hælene på ham, men jeg ville ikke for noen pris tape ham av syne.