Krig er vanskelig og det første som dør er sannheten, sies det. De "frie valg" skrumper inn og beslutninger må ofte tas på tynt grunnlag. Tilgjengelig dokumentasjon for ettertiden kan være mangelfull og preget av både sikkerhets problematikk og datidens tankesett og talemåte.
Tror derfor man skal være litt varsom med å trekke for bastante konklusjoner eller dømme kvinner og menn for datidens handlinger basert på nåtidens normer, moral og kunnskap.

En skal ikke ha lest mange kapittel før det synes klart at denne "varsomheten" ikke er noe M.M har brydd seg særlig om.
Motstandsmenn, politimestere, kirkeledelsen, flere kjente personer fra hjemmefronten og ikke minst eksilregjeringen får alle sine uttalelser, handlinger og valg, veiet og dømt av M.M.
Hennes "bevisførsel" bygger for en stor del på antagelser og tolkninger av gamle intervjuer og dokumenter. Og indisiene blir fort til bevis i denne boka. Er det tvil om hva som faktisk ble sagt, virker det for meg som hun ofte velger det som "passer" hennes agenda, heller enn å la spørsmålet stå ubesvart.
Ordvalgene sier også mye om hennes "sympatier":
• Man "lefler" med høyre siden…,
• Takket være "kommunistenes store innsats"….. osv.
Etter hvert synes jeg hennes "konklusjoner" blir såpass spekulative og tendensiøse at de i liten grad blir egnet til å bevise at hjemmefronten ganske så bevisst unnlot å informere jødene om Nazistenes planer om deportering.
De mest sentrale i hjemmefronten visste sikkert mer enn folk flest, men hva skulle de gjøre egentlig?
Avbryte sine egne operasjoner slik at det for okkupasjonsmakten ble "fritt frem"?
Hjemmefrontens oppgave var jo, slik jeg forstår det, satt opp med to hovedmål:
• Aktivt motarbeide nazistenes og deres sympatisører's okkupasjons apparat.
• Redde de som ble avslørt med å rømme til Sverige, slik at ikke deler av motstands apparatet ble blåst under press og tortur.
M.M nevner som et eksempel på hvor antijødiske motstandsbevegelsen var, en situasjon hvor en gruppe sabotører og motstandsfolk pluss to jøder, var satt opp på en fluktrute til Sverige.
I siste liten ankom to motstandsfolk til, og jødene måtte vike plassen. (De ble riktignok reddet ut et par dager senere)
Dette mener M.M beviste hvor dårlig behandling jødene fikk.
Jeg mener at under de rådende omstendigheter var dette helt rett.
Etter hvert ble det satt opp fluktruter også for sivilbefolkningen, hvor en stor del jøder selvfølgelig fikk plass. Her kom kostnader inn i bildet og de som flyktet ble bedt om å bidra etter evne. M.M feil siterer her (bevisst?) en kilde og skriver i forbindelse med en flukt av noen jøder at "jeg fikk betalt"…, slik at leseren får inntrykk av at betalingen gikk til egen berikelse, hvilket hun ønsker å bevise.
Mens det som var fakta var at "vi fikk betalt"…, noe som bare bekrefter at organisasjonen som drev denne flyktning ruta fikk betaling slik de oppfordret til, for derved å kunne hjelpe flere.
Trass i slike mer eller mindre bevisste feil og tendensiøse stil har boka likevel en viss historisk interesse. Det er bare så synd at nøytraliteten glipper og man ender opp med å tvile på det meste av det som forsøkes bevist. Selv om noe av det sikkert medfører riktighet.
Jeg strekker meg til en 3 er.

I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.

Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.

"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.

Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!

Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.

Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.

Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.

På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.

Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.

Nytt og kontroversielt om jødedeportasjonene

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jeg har selvsagt ingen mulighet til å vurdere om det Marte Michelet skriver er riktig. Jeg kan bare konstatere at hun skriver nøkternt og veldokumentert med hele 60 sider med referanselister og personregister. Iblant brister nøkternheten, og indignasjonen kommer tydelig fram både i beskrivelsen av fremtredende nordmenns jødesyn og historieskrivernes bevisste unnlatelse av å fortelle hva som egentlig hendte høsten 1942. Og hvis bare noe av det er riktig, ligger det mye sprengstoff begravd, og hvis det meste skulle stemme vil det være ganske skandaløst.

Skjønnlitteratur og sakprosa.

Prinsessen får gave fra bokbransjen H. K. H. prinsesse Ingrid Alexandra fylte 18. år 21.01.22 «Bokbransjen har gått sammen om å gi prinsessen en dannelsesgave. Og hva er vel mer dannende enn en bokpakke? I et videointervju i regi av NRK svarer prinsessen på spørsmål fra andre ungdommer. En av ungdommene spør hva prinsessens nyttårsforsetter er. Prinsessen svarer: Å lese mer bok og være mer aktiv. Bokpakken består av et utvalg av de siste års vinnere av Brageprisen, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, Bokhandelens sakprosapris, Vesaasprisen, Rosettaprisen, Bastianprisen, Uprisen, Årets tegneserie og Arbeiderlitteraturprisen» (bok365.no, 21.01.22)