"22. juli er vårt sår. Såret banker, klør, gror, men åpnes. Tiltalte har kastet en forbannelse over Norge, gitt oss uendelige muligheter til å såre. Debatter om innvandring, kritikken av politiet, av AUF-ledelsen og psykiatrien røper et såret folk. Blodet banker mot såret. Det åpnes, verk kommer ut.
Et håp. La oss vente noen sekunder før vi smeller til, før vi håner en motstander eller tungpustet går inn i nettdebatten. Vente, puste ut og tenke: Hva skriver jeg nå? Kritiserer jeg redelig? Eller sårer jeg? Sårer jeg fordi jeg selv er såret? Pust, tenk. Ondskap skal ikke forstås, den skal unngås. Pust, tenk."

Jeg har et konkret forhold til det å skrive. Journalistikk er et håndverk, og i verktøykassen har vi tre essensielle “verktøy”. Kan jeg se for meg noe? Føler jeg noe? Forstår jeg noe? Se, føle og forstå. Kort sagt: En person handler (vi ser for oss noe), reagerer på noe dramatisk (skaper følelser, tanker) og hva dette sier noe om (forståelse/overbygning).
Jeg vil snakke mest om følelser. Følelser verker under 22. juli-saken. Men hvorfor være så opptatt av følelser? Følelser er føleri, veikt, ullent, privat, ukeblad, feminint. Mens hard news, tall og fakta? Rasjonalitet er hardt, smart, tydelig, maskulint. Slik har mange tenkt. Men det er jo bare vås fra folk som later som de har peiling. Selv noe så potensielt intellektuelt som et “eureka”, en erkjennelse av kunnskap, skaper en følelse. En rusfylt aha-opplevelse.
Følelsene er menneskets grunnmur. De er det fellesmenneskelige. Gjennom følelser tar vi verden inn og handler i den. Gjennom følelser forstår vi andre. Det er noe av årsaken til at jeg leter etter følelser. I meg selv og i andre. Jeg leter etter glede. Sorg. Frykt. Håp. Redsel. Samhold. Ensomhet. Savn. Jeg leter etter bilder som uttrykker følelsene. Det er ikke med intellektet vi forstår at angrepene på Utøya eller regjeringskvartalet var grusomt. Fornuften vet at det var forferdelig, men griper oss ikke. Men følelsene forteller det til kroppen og gjør deg kald eller stum eller rasende eller får deg til å grine. Følelsene skaper et 1:1-forhold mellom journalisten og leseren. Føler jeg noe i retten, noterer jeg det (F.eks: blir kvalm. HERREGUD FOR EN IDIOT! Vil bare grine. ENDELIG HÅP! klarer ikke mer. Er utmattet.) Når jeg etterpå leser notatene, prøver jeg å frembringe den følelsen. Ser, føler eller forstår jeg noe, vil leseren kunne se, føle og forstå det samme.