2012
Omtale fra forlaget
Med stor omsorg gjør Helen klart gjesterommet for sin gamle venninne Nicola. Nicola kommer på besøk i tre uker for å følge en behandling hun tror skal kurere henne for kreften hun lenge har kjempet mot. Fra det øyeblikket Nicola vakler av flyet, avmagret og hes men likevel fortsatt slående, går Helen inn i rollen som sykesøster, sjelesørger, skytsengel og dommer. Sammen må de to kvinnene - en skeptisk, en urokkelig i sin tro på helbredelse - finne veien gjennom Nicolas bisarre terapi og sitt nære vennskap mot slutten som uunngåelig venter. Gjesterommet er en fortelling full av varme og humor, glede og sinne. Helen Garner skriver presist, men fullt av kjærlighet om hvordan det er å forholde seg til nære og kjære som skal dø, og om vennskap på både godt og vondt. Helen Garner (f. 1942) er en prisbelønt australsk forfatter og journalist. Hun har skrevet romaner, noveller, sakprosa og filmmanus, og har ofte brukt personlige erfaringer i det hun skriver. Da Gjesterommet utkom i 2008, var det Garners første roman på 15 år. Den vant flere litterære priser og er hittil utgitt i 20 land. Dette er hennes første bok på norsk.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788253034843
EAN 9788253034843
Språk Bokmål
Sider 175
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Helen gjør klart gjesterommet til sin venninne Nicola. Nicola har kreft i siste stadium og er oppgitt av legene. Hun kommer fra Sydney til Melbourne for å følge et alternativt behandlingsopplegg. Nicola er en overdådig, divaaktig, aristokratisk kvinne, som nekter plent for at alt håp er ute. Helen er den jordnære, praktiske og skeptiske. I tre uker bor Nicola på gjesterommet mens hun gjennomgår den ene hårreisende behandlingen etter den andre. Helen steller for henne, lager mat, skaffer smertestillende og holder på å forgå av frustrasjon over venninnen som ikke vil innse at slaget er tapt. Vi suges inn i frykten og sorgen, men også omsorgen og kjærligheten mellom venninnene. Først og fremst er Helen sinna. Hun er rasende på Nicola som klistrer på seg et smil selv når hun ikke kan sitte oppreist, på de alternative behandlerne og på Sykdommen og Døden. Det store sinnet gjennomsyrer Helen og gjør henne helt utslitt.
Boka er lavmælt, men intens. Det er tydelig for meg at forfatteren er et menneske som har levd et liv, som forteller noe ekte og sant. Dette er rått og desperat, fryktelig og rørende. Historien er faktisk basert på en hendelse i forfatterens liv, og det er derfor hun har valgt å gi hovedpersonen sitt eget navn. Hun vil vise de stygge følelsene vi kan få i møte med alvorlig sykdom og død. Dette er en liten bok som gjorde stort inntrykk på meg.
Jeg tror de fleste empatiske mennesker kan like denne boka, og alle som har mistet noen de var glad i til kreft eller annen sykdom vil finne ekstra mye å kjenne seg igjen i.
Hvis du følger med på nyhetene både her hjemme og i utlandet, kan du i de siste dagene ikke ha unngått å få med deg saken om det kinesiske selskapet Tiens Group og dets nokså fargerike sjef som tok halvparten av selskapets ansatte, rundt 6400, på en firedagers reise til Frankrike. På egen regning. Eieren, milliardæren Li Jinyuan, ble utropt til verdens beste sjef i aviser og nyhetssider i Storbritannia, USA, Norge, India og mange flere. Han fikk til og med audiens hos den franske utenriksministeren, og Guinness ga reisegruppen en plass i sin berømte bok. Et stort PR-kupp verdt mer enn de noen og tretti millionene Jinyuan skal ha punget ut med andre ord.
Det langt færre har fått med seg, det langt få vil få med seg, er at Tiens gruppen og Jinyuans imperium, er bygget på hva en god del kritikere har kalt triks og salg av tvilsomme remedier. Tiens er nemlig et multinasjonalt selskap, basert i Beijing, som er fundert på salg av det det selv påstår er naturmedisiner. Fra det ble startet av Jinyuan i 1995, har selskapet vokst til å bli en milliardbutikk med tilstedeværelse i over 100 land (ifølge selskapet selv).
Et av disse, er Uganda. Ifølge nettstedet Think Africa Press, kom Tiens først til det østafrikanske landet i 2003, og på de litt over ti årene som har gått siden det fikk fotfeste i landet, har det bare vokst, og vokst, og vokst. Nå har det over tretti salgspunkter i det fattige landet, hvorfra dets representanter bruker maskiner Think Africa har beskrevet som «radio fra 1970-årene» til å diagnostisere nyreproblemer, leverfeil, øyesykdom. «Alt», som et av selskapets representanter forteller reporteren fra Think Africa Press (du kan lese hele saken her). Ikke overraskende har naturmedisinselskapet remedier for alt dette.
Og her er naturlig nøkkelordet i en salgsprosess der Kinas fem tusen lange sivilisasjon og kunnskap om menneskekroppen og naturen, brukes til å snakke nedsettende om moderne medisiner med alle sine bivirkninger. I et land som Uganda, der helsevesenet ikke strekker til og mange er for fattige eller for frustrerte til å bruke det, er Tiens produkter som magiske eliksirer som kurer det meste; har du av en eller annen grunn blitt utsatt for stråling? Ingen fare, Tiens produkter renser det ut av kroppen din. Har du diabetes? Nei, det har du ikke etter å ha tatt Tiens mirakelmedisin. Slanking, peptisk magesår, behov for økt nivå av hvite blodcelle, god mental helse, kreft, HIV, svulst. Nevn det og Tiens har en kur for det.
Før du får vondt av de stakkars uganderne, så bør du fordøye dette: selskapets to største og mest lojale kundegrupper befinner seg i Russland og i Tyskland. En kan kanskje forklare russernes entusiasme for det kinesiske selskapets produkter med landets rykte for å være et hjem for eksentrikere som vet å leve livet på kanten, men det er mer interessant å undre seg over hva som har gjort flere titusener av tyskere så store tilhengere av Tiens’ mirakelprodukter.
Helen Garners kritikerroste «Gjesterommet» handler ikke om Tiens’ produkter, men det tar opp menneskene som er målgruppen for selskap som dette. Mennesker som, uansett hvor alvorlig syke de er, klamrer seg enda sterkere til de tvilsomme behandlingsmetodene og preparatene selskap som Tiens og klinikker som markedsfører seg som «alternativmedisininstitusjon» selger.
I romanen heter offeret Nicole. Hun er venninnen til Helen, fortelleren, og kommer til Melbourne der fortelleren bor for å gå gjennom en tre uker lang alternativ behandling som skal kurere henne for kreften som langsomt og pinefullt spiser henne innefra. Helen tror ikke at behandlingen vil fungere og mener at venninnen heller bør sette sin lit til moderne medisin. Men hun kvier seg lenge for å legge ord på skepsisen sin. I stedet rer hun senga på gjesterommet og åpner hjemmet sitt for venninnen. Hun er også der når venninnen trenger skyss og iler til når smerteriene får Nicole til å ynke seg høylytt og svette som hun befant seg midt i ørkenen.
Til slutt klarer Helen ikke å holde kjeft og hun og Nicole krangler. Men jo mer Helen insisterer på at Nicole bør søke hjelp hos andre som ikke er sjarlataner, jo sterkere klamrer Nicole seg til håpet om at smertehelvetet hun lever under, er bare kroppens signal om at behandlingen fungerer. Det er ikke en holdning Helen har noe til overs for, og snart må hun spørre seg hva vitsen er med å prøve å hjelpe noen som villig går toget i møte.
«Gjesterommet» er tross det dystre temaet en sommerbok. Det handler om vennskap, om tro og håp, om toleranse og om døden og hvordan vi velger å møte den.
Boka skal ha blitt inspirert av en virkelig opplevelse. Det er ikke vanskelig å se. Boka dirrer av et sinne og raseri som likevel aldri blir selvrettferdig. Helen får en skikkelig utblåsning, og det blir med den. Og godt er det. Det motsatte ville gjort boka til en prekenbok, og det ville ikke noen vært tjent med.
Anbefales varmt.
Tittel: Gjesterommet
Utgitt: 2012
Forlag: Pax forlag
Sider: 175
Terningkast: 5
Nicola har kreft, og skal besøke venninna Helen for å følge ei alternativ behandling for kreften ho kjemper mot. I løpet av det tre veker lange oppholdet hos Helen får vi følge korleis kampen mot kreft påverkar alle rundt ein, ikkje berre ein sjølv. Korleis frustrasjon og sinne følger hand i hand med at ein klamrar seg til det siste halmstrået av håp.
Kreften blir altoppslukande, men samtidig fører besøket til nokre ærlege, fine stunder mellom Helen og Nicola. Dette er ei sterk historie, og eg trur dei fleste som har opplevd å vere pårørande i ein slik situasjon kan kjenne seg igjen i sinnet og frustrasjonen Helen og dei andre pårørande kjenner. Samtidig er dei er så inderleg glade i Nicola og vil berre det beste for henne. Eg trur det viktigaste denne boka prøvar å peike på er nettopp det at sjukdommen ikkje må bli altoppslukande. Ein må huske å leve også. Gå på kino, ete middag ute. Få fokuset vekk frå det fæle.
Ved å bryte øyekontakten satte hun meg fri, slik man er fri til å grave opp sannheter når man er ute og kjører en lang tur om natten.
Rommet innenfor var malt i en underlig gulfarge; fargen av kontrollert panikk.
Like før daggry, mens jeg lå søvnløs i sengen min, eksploderte en merkelig liten storm like over huset. Den felte tjue regndråper og fløy videre med det samme. Gaten lå stille. Luften var frisk og kjølig. Noe gikk på tå over løvmulden utenfor, med et jevnt åndedrett, og gjorde et opphold der, under det åpne vinduet mitt, for å pusse seg.
Her er en oversikt over bøker jeg har lest, de ligger kronologisk etter lesedato. Jeg prøver å gi terningkast til hver bok jeg har lest, det er en helt subjektiv vurdering!