Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken er en brevveksling mellom den amerikanske forfatterinnen Helen Hanff og hennes favorittantikvar i London 1950-70. En formell innledning avløses av intime og sjarmerende kjærlighetsbrev mellom den bokelskende amerikaneren og antikvaren Frank Doel. Boken representerer dessuten et viktig historisk dokument om engelsk etterkrigstid.
Omtale fra forlaget
84 CHARING CROSS ROAD
Det hele startet med en uskyldig forespørsel om en sjelden antikvarisk bok fra den frekke, overlegne New Yorkforfatterinnen Helene Hanff til et lite, men tradisjonsrikt antikvariat i London rett etter annen verdenskrig. Etter hvert som brev og bøker krysset Atlanteren, ble et strengt formelt forhold mellom en bokelskende amerikanerinne og den etter hvert ikke fullt så britisk korrekte Frank Doel i antikvariatet.Boken kom ut i Amerika i 1970 og ble umiddelbart en internasjonal suksess. Boken er oversatt til en rekke språk og dramatisert for teateret. Som film er den vist over hele verden med stor suksess - også i Norge.
Forlag Bokvennen
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788274881075
EAN 9788274881075
Språk Bokmål
Sider 103
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
84 Charing Cross Road er en brevveksling basert på autentiske brev fra tidlig etterkrigstid mellom en amerikansk forfatter, og en liten antikvariat i London. Det er en vidunderlig bok med stor og dyp hjertevarme som strømmer frem og tilbake mellom brevene. Utgangspunktet er kjærligheten til gamle bøker som butikkansatte og forfatteren har felles, men snart utvider kjærligheten seg til også å gjeldene de involverte personene. På den ene siden finner vi den fattige forfatteren som så sjenerøst øser ut av sin lille kapital ved å sende skinke, egg og hermetikk til det lille antikvariatet ene og alene fordi hun har hørt at det er rasjoneringer i England. På den andre siden finner vi det gode samholdet blant de ansatte som fordeler gavene mellom seg, og sender sin takknemlighet tilbake til giveren. Jeg så filmen før jeg leste boken, og ble dypt grepet over fremstillingen. Siden har jeg lest boken igjen og igjen, og gitt den i julegave til flere. I dag da mennesker knapt skriver brev til hverandre lenger, er det en fryd å lese og å se hvor langvarig korrespondansen ble, og hvor mange som ble involvert i den. Det er sjelden man møter på en slik ekte hjertevarme mellom mennesker i bøker fra virkeligheten.
Denne hadde jeg nok for høye forventinger til. Småkoselig bok med brevvekslinger mellom et antikvariat i London og en dame i New York. Les gjerne mer i bloggen min HER
Boken er i utgangspunktet korrespondansen mellom den amerikanske forfatteren, og en antikvarisk bokhandel i London. Det blir etterhvert et stort antall bøker som krysser Atlanterhavet. Da Helene skjønner at det fremdeles er rasjoner på mat i England, sender hun pakker med mat til både jul og påske for å glede sine venner i bokhandelen. For det meste er det Frank Doel som skriver, men også de andre skriver brev til Helene i ny og ne for å takke for mat, og ikke minst for å invitere henne til England.
Brevene strekker seg over perioden 1949-1969.
Søt feelgood.
Vi hadde en fin sommer med flere turister enn vanlig, blant annet horder av ungdommer som valfartet til Carnaby Street. Vi følger det hele på trygg avstand, men jeg må innrømme at jeg liker Beatles ganske godt. Hvis bare fansen kunne la være å hyle sånn.
Du lar meg sitte her og skrive lange notater i margen i biblioteksbøker som ikke er mine. En vakker dag finner de ut at det var jeg som gjorde det og inndrar lånekortet mitt.
Jeg elsker gamle bøker som faller opp på forrige eiers favorittside. Den dagen Hazlitt kom hit, åpnet den seg ved "Jeg hater å lese nye bøker" og jeg ropte "Kamerat" til hvem det nå var som eide den før meg.
,så jeg tok turen til folkebiblioteket hvor de lar deg rote rundt i hyllene og ta med hva som helst hjem...
Jeg går og legger meg og kommer til å ha fryktelige mareritt om gigantiske monstre i akademiske kapper som holder frem lange, blodige slakterkniver med merkelappene Utdrag, Utvalg, Stykke og Forkortet.
Hvordan kan det ha seg at folk som aldri ville drømme om å stjele noe annet synes det er helt i sin orden å stjele bøker?
Jeg kastet nettopp ut en bok noen hadde gitt meg, det var en eller annen slubberts beretning om hvordan det var å leve på Oliver Cromwells tid - rent bortsett fra at slubberten ikke LEVDE på Oliver Cromwells tid, så hvordan i helvete kunne han vite hvordan det var?