Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken inneholder brev hvor Schiller opererer med tre menneskelige grunndrifter: den passivt mottagende stoffdriften, den aktivt omdannende formdriften og den estetiske lekedriften.
Omtale fra forlaget
Friedrich Schiller (1759-1805) er fremfor alt dikteren: poeten, dramatikeren, Goethes venn og likeverdige. Men Schiller var også filosof, og med de Estetiske brev skrev han i 1795 sitt filosofiske hovedverk. I brevene opererer Schiller med tre menneskelige grunn-«drifter»: den passivt mottagende «stoffdrift», den aktivt omdannende «formdrift», og formidlende mellom dem den estetiske «lekedriften». Det lekende, estetiske menneske er harmonisk i den forstand at det verken er utlevert til stoffdriftens eller formdriftens ensidige tvang. Det estetiske menneske er fritt. I dets felt er det intet skille mellom følelse og intellekt, mellom kreativ og kognitiv virksomhet. Solums Smale Serie: I denne serien presenterer Solum Forlag arbeider innenfor genrene kortprosa og essayistikk som behandler sentrale estetiske og etiske problemstillinger.
Forlag Solum
Utgivelsesår 2001
Format Heftet
ISBN13 9788256012855
EAN 9788256012855
Serie Solums smale serie (14)
Språk Bokmål
Sider 128
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg vil nødig ha arbeidet for et annet århundre enn det jeg lever i. Man er like meget borger av sin tid som av sin stat.
Når altså fornuften bringer sin moralske enhet inn i det fysiske samfunn, må den ikke øve vold mot naturens mangfold.
Hva er mennesket før skjønnheten lokker den frie lyst ut av det og den rolige form demper det ville liv? Evig og alltid underlagt de samme hensikter, evig vekslende i sine tanker, selvisk uten å være seg selv, ubundet uten å være fri, slave uten å tjene noen regel. I denne periode er verden bare skjebne for mennesket, [...]
Fornuftens lover er preget inn i mennesket gjennom en ubestikkelig bevissthet, naturens lov gjennom en uutryddelig følelse. Derfor er det bestandig tegn på mangelfull dannelse når den moralske karakter bare kan hevde seg ved å ofre den naturlige.
Mennesket kan imidlertid være i strid med seg selv på to måter: enten som den primitive hvor følelsene hersker over prinsippene; eller som hos barbaren hvor prinsippene ødelegger følelsene.
Det nyttige er det tidens store idol som alle krefter treller under og som alle talenter hylder. Kunstens åndelige fortjenester veier ikke på denne grove vekt, men forsvinner fra århundrets larmende marked når oppmuntringen blir borte.
Mine ideer har jeg hentet mer fra selvfordypelse enn fra lesning og rik verdenserfaring og de vil således ikke fornekte sin opprinnelse. Men de i hvert fall ikke beheftet med den feil å være sekteriske og får heller falle på sin egen svakhet enn å bli holdt oppe av andres autoritet.
Hvis man altså skal regne med menneskets moralske som et naturlig utbytte, må denne adferd være natur. Mennesket må da allerede gjennom sine drifter ledes til en handlemåte som bare kan være et resultat av en moralske karakter.