Paradisets enger er en bok om håp og skuffelser, lengsler og tapte illusjoner. På bare vel to hundre små sider bretter John Steinbeck ut et vidt persongalleri. Vi møter innbyggerne i den californiske dalen Paradisets enger og deres daglige strev. Gjennom de tilsynelatende hverdagslige historiene gir Steinbeck oss innblikk i livets store spørsmål – hvem er jeg, kjærligheten, ensomheten, forholdet mellom generasjonene, vår verdighet og normaliteten krav.

Historiene er rørende og tankevekkende. Mrs. Helene von Deventer og hennes syke datter Hilda, outsideren Junius og hans aparte sønn Robbie, lærerinnen Miss Molly Morgan, så søt, naiv og velmenende, Bert Munroes angst, Pat Humberts hjerteskjærende ensomhet, for å nevne noen; alle strever de for å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. Blir rystet i sitt innerste. Med enkle grep lar forfatteren oss komme under huden på dem, føle med dem, og sitre i spenning over deres skjebne.

Tittelen Paradisets enger henspiller på den fruktbare jorden, forholdene som ligger så godt til rette for å skape seg et godt liv. Og så går det likevel så sørgelig galt. Eller gjør det egenlig det… «Ikke alle får sine ønsker oppfylt», som det står på bokens vaskeseddel. Men likevel etterlates vi/leseren i undring; kunne det ha gått annerledes... hvilken vending tar nå livet deres etter "katastrofen" ...

Jeg setter stor pris på Steinbecks presise og levende språk (får sagt så mye med så få ord), alvoret og den lune humoren. Paradisets enger er en av hans tidlige bøker (utkom i 1932), og vi øyner allerede en vinner av Alfred Nobels litteraturpris. Jeg vakler mellom terningkast 5 og 6, legger listen høyt og gir en 5-er.

Femordsomtale: Eit knippe med underfundige forteljingar

Litt lengre omtale:
Boka er ei samling korte forteljingar om folk og lagnadar i dalen Las Pasturas del Cielo, eller på norsk Himmelrikets enger, stort sett frå tidleg 1900-tal. Forteljingane har form som noveller, men hovudpersonen i ei forteljing kan ha ei birolle i ei eller fleire av dei andre forteljingane. Der er også personar som har berre biroller i fleire forteljingar. Når novellene heng så tett saman som dette er eg usikker på om ein skal kalle boka for ei novellesamling eller om ein skal kalle den for ein roman. Men det spelar for så vidt ingen rolle, boka er strålande å lese uansett.

Historiene som blir lagde fram har fleire fellestrekk. Steinbeck skisserer effektivt opp menneskelagnadar med få setningar og eksempel på hendingar, dei fleste har eit mål dei ynskjer å oppnå, og som regel endar historia på ein litt annan måte enn det hovudpersonen ynskjer. Nøkkelen til novellene ser ut for å kome i slutten av den første (som er kapittel 2), der ein hittil uheldig mann har flytta inn i eit hus der folk meiner det kviler ein forbannelse, men opplever at lukka snur til det betre. I samtale med kjøpmannen:

"Mens jeg sto her, kom jeg plutselig til å tenke på at de to forbannelsene kanskje vil slåss om makten, og så kverker de hverandre. Det er visst alt gjort, for jeg er helt sikker på at de er borte.
De andre lo sammen med ham, og T.B. Allen slo i disken.
- Den er god, sa han, - men her er en som er bedre. Kanskje din og farmens forbannelse har paret seg og har krøpet ned i et jordrottehull som et par klapperslanger. Før vi vet ordet av det, vrimler det kanskje av småforbannelser over hele dalen."

Der er ein del humor i forteljingane, og Steinbeck nyttar også ein del ironi. Likevel er historiene først og fremst mollstemte. Men ein blir ikkje trist av å lese dei, for trass i skildringa av diverse uheldige lagnadar så skin også forfattaren sin kjærleik til landskapet og folket som bur der igjennom. Alt i alt er dette ei av Steinbeck-bøkene eg har lest hittil som eg liker best.

Viktige og knallgode verk av John Steinbeck, i kronologisk rekkefølge.

Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.