Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka inneholder 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve. Novellene spenner over et stort register når det gjelder tid, stemning og stil. De fleste foregår i Oslo, på 60-tallet, 70-tallet og vår egen tid.I tittelnovellen er en gift mann på hemmelig tur til Paris, til hotellet der Oscar Wilde døde og der en skjebnesvanger scene nå utspiller seg.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2005
Format Innbundet
ISBN13 9788202244842
EAN 9788202244842
Serie Cappelens storbøker
Språk Bokmål
Sider 189
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En grei novellesamling fra Lars Saabye Christensen. Overlagt utroskap og utenomjordiske lyder i NRK's radiounderholdning var historiene som falt mest i smak. Dessverre hadde jeg større glede av Christensens briljering med språket enn historiene i seg selv. Dette oppfatter jeg som et svakhetstegn. Derfor en firer.
Det er vanligvis en ren nytelse å lese bøkene til Lars Saabye Christensen, men å høre fortellingen som lydbok var en stor skuffelse. Å lese inn en bok er en kunst, og gode opplesere formidler med en slik innlevelse at man blir dratt inn i fantasiens verden, slik som gjerne skjer når man sitter rundt leirbålet en sen sommerkveld og noen tar ordet for å fortelle en røverhistorie. Men slik er det ikke når Kim Haugen leser Oscar Wildes Heis. Stemmen er stort sett så monoton at dødsangst i en flystyrt høres omtrent ut som kjedsomhet i en drosjekø, og stemmeleiet er lagt slik at man får følelsen av at det er lesestund i barnehagen.
Gjennom 12 noveller har Lars Saabye Christensen tegnet noen høyst forskjellige stemningsrapporter av meget høy kvalitet. Selv liker jeg best novellene hans med barn i sentrum.
I novellen "Morderne" beskrives et skjørt og gryende vennskap mellom jeg-personen og Robert, hvis far senere skal vise seg å være en morder. Og i "Gaven" fortelles historien om gutten som er en mester i å skrive ønskelister. Felles for novellene om barn er gjerne et distansert forhold mellom foreldre og barn på Oslos vestkant.
I novellen "Hvilestedet" møter vi forfatteren som etter å ha vunnet en større litterær pris, får en gave i form av penger til en valgfri stol fra sitt forlag. Når han senere velger å kjøpe en billig stol fra IKEA, vekker dette stor bestyrtelse og vantro. Denne novellen er en liten skatt!
Ellers må jeg si at temaet flygel, som til en viss grad går igjen i Saabye Christensens forfatterskap, fascinerer meg - her i novellen "Hjelpemannen", og som ender med at flygelet styrter ned trappene under flytting og nærmest knuses til pinneved ...
Kim Haugen som oppleser fungerte meget, meget godt!
Han tenkte: tausheten er den feilfrie tale.
Ingen gikk lenger i land her og heller ingen kom over fjellet. Bare stillheten ble.
Hun reiste seg, ydmyket og rasende, den skumleste av alle menneskelige kjemier, for mellom raseriet og ydmykelsen ligger den korteste av alle lunter...
bakerst i den ene kladdeboken lagde jeg en liste over alle vennene mine. Øverst skrev jeg Robert. Jeg ble sittende en stund, stirret på kulepennen, og kom ikke lenger.
De andre guttene satt på altanen og vinket da de fikk øye på meg. De så ut akkurat som i fjor. Vi var guttene som ikke ble eldre. Vi vokste heller baklengs, vi ble yngre og yngre, helt til vi bare forsvant.
Kom kanskje ikke desserten etter fiskegratengen? Fikk jeg ikke lørdagsgodt først når uken var over og måtte jeg ikke ta karbad og vaske håret før jeg fikk se detektimen? Kom ikke helligdag og ferie etter eksamen og arbeid? Åjoda, slik var det, slik var tilværelsens lover. Eneste unntaket var døden, da fikk man nemlig premien først, nemlig livet, og etterpå tapte man så det suste, hvis man ikke trodde man kom til himmelen, men det kunne man jo uansett ikke vite noe særlig sikkert om, derfor var døden unntaket som bekreftet alle regler.
Hva ville for eksempel Dostojevskij gjort? Dette tenkte jeg på. Han ville sprengt en tunnel fra svømmebassenget til kjelleren og forsøkt å smyge flygelet inn derfra. Ibsen ville skrudd hele instrumentet fra hverandre, båret hver enkelt del ned i kjelleren og satt det sammen der. Hamsun hadde tatt pianotimer på Klaverakademiet i stedet og James Joyce ville i hvert fall gått seg en jævla lang tur først. Men Obstfelder, han hadde bare fortsatt å skrive om feil klode og Jan Erik Vold ville lest høyt for oss alle: flygel, gylfel, flyelg, ylgelf.
-Hvis noen fra Mars vil snakke med jorden, hvorfor har de valgt akkurat Det Spørs og Rolf Kirkvaag? spurte Edgar. Faren så på sønnen. -Fordi de har flest lyttere, sa han.
Fra denne dagen gikk han aldri gjennom Slottsparken mer. Han tok en annen vei, en omvei, slik alle de andre borgerne også gjorde, for å slippe å se sine skadeskutte barn, han gikk rundt parken, med andre ord rundt seg selv, og dette innebar at han kom fire minutter senere hjem, far var ikke lenger i rute, han hadde sporet av.
Åkeren var blå og himmelen grønn. Andor var lykkelig. ...
Og endelig hørte han den, jordens musikk,
som om han bare var et barn og lå med øret mot
den fuktige bakken.
Da vaktene gikk den siste runden, så de denne gamle mannen
som fremdeles satt på benken, i Arles-salen, lutende,
smilende, og en av dem gikk bort til ham, bøyde seg ned
og sa på et språk Andor ikke kunne, men likevel ville forstått:
-De må gå nå. Det er stengt her.