Men som lyn fra klar himmel smilte han til meg. Han møtte det uttrykksløse blikket mitt og smilte til det - for så bare å gå videre. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det. For hva var det han prøvde på? Gjøre dagen min bedre? Smile til en fremmed for å føle seg bedre? Leste han selvhjelpsbøker?

I det siste er det opptil fleire som har spurt meg om desse lange kommunestyra er eit teikn på at demokratiet fungerar. Og det er det sjølvsagt. Stort sett er vel dette det einaste teiknet vi har.

Det var rikelig med natur i tredveåra. Og aller mest naturleg var ugraset. Til tider var det så mykje av det at ein kunne ha lyst til å la det vekse.

[om 1930-åra] Jogging hadde ingen høyrt om. Såg vi ein vaksen mann som sprang forbi Gomyra på veg utover, så rekna vi med han skulle hente jordmora. Ein mann hadde mellom fem og ni springmarjsar i alderen mellom 25 og 40 år.

"Det må ha vært utrolig intenst i den perioden, hva?" Rolf trakk inn magen mens han snakket, men han gikk for langt. Beltet rundt vikingskjorten ramlet i bakken, og da Hanne Krogh bøyde seg ned og ga det tilbake til ham, kom hendene deres borti hverandre. Det sendte ilinger helt ned i lysken hans.
"Jo det var jo det, ja. Mye oppstyr, alle ville ha oss til å stille opp på alt mulig rart." Elisabeth Andreassen smilte til ham. "Men det var jo ikke slik som i dag. Med det råkjøret som Aleksander Rybak har vært igjennom, for eksempel."
Rolf nikket. "Jeg skjønner. Men det må ha vært et voldsomt press. Og i alt virvaret, da det kun var dere to alene, dere to mot resten av verden, slitne og ensomme etter talkshow på talkshow, på små hotellrom rundt om i hele Europa ..."
Hanne Krogh rettet på armbåndet sitt. "Jo da, men vi hadde jo folk rundt oss som ..."
Rolf avbrøt henne. "Ja, men det jeg lurer på er om dere, utslitte og sårbare om kvelden i de små hotellrommene, noensinne fant trøst i hverandre? Om du skjønner hva jeg mener?" Han så dem for seg, og lagret bildet i hodet til senere bruk. "For det ville være helt naturlig, i så fall. Ville vært rart om dere ikke gjorde det, egentlig."
Hanne Krogh nikket. "Klart vi gjorde det. Vi var jo gode venninner, og når en av oss var lei seg, trøstet vi hverandre selvfølgelig."
Rolf nikket ivrig. "Jo, jo, men det jeg mener er om dere ..."
"Heisann." Stavros kom inn fra siden. Han hadde fanget opp samtalen, og hoppet inn for å stoppe Rolf. "Lenge siden sist, Hanne!"

Delta aldri i en stirrekonkurranse med en død torsk, du taper hver gang. Det sa alltid moren min.

Kvinnen bak ham ristet sakte på hodet. "Permanent på øyenbryn? Aldri vært gjort før, så vidt jeg vet."
"Da kan jo du bli den første. Du kommer til å skape øyenbryn-historie. Eller permanent-historie." Stavros snudde seg mot damen i trommelen. Hun stirret på ham. "Ja, det er meg. Stavros Grindheim. Fra The Vikings."

Så hadde han forsøkt å få de andre i bandet med på å lage en YouTube-video, der de skulle "gjenerobre Irland" i vikingdrakter. Stavros mente at siden den internasjonale finalen skulle avvikles der, kunne en slik video skape blest hvis den var en smule provoserende. Så han kontaktet Norsk Interesseforening for Kortvokste for å spørre om noen av medlemmene kunne tenke seg å stille opp i en video der de skulle hugges ned av vikinger, ikledd grønne alvekostymer med små irske flagg i hånden. Siden de ikke hadde råd til å fly bandet og femten kortvokste til Irland, var planen å filme på Huk, der de skulle storme opp på stranden med sverdene hevet. Men responsen fra formannen i Norsk Interesseforening for Kortvokste var ikke oppmuntrende, og Stavros regnet nå med at stemmene fra Norges kortvokste i delfinalen var så godt som tapt.

Forrige gang de var på Sunndalsøra var det i storsalen på samfunnshuset. Men nå skal det foregå i kjelleren. Lokalet er ganske stort, men lavt og mørkt. Belysninga er bare noen røde lampetter langs veggene. Taket er støtta opp av en skog av mursøyler, svært så upraktisk når dansen går på det villeste. Men sunndalingene, som jo er å betrakte som byfolk, er vel vant til urbane forhold, å slå hode og skuldrer i betong i stedet for trær.

Rindalingene er noe for seg selv, og av ukjente årsaker har karene i bygda lagt seg til en litt egenarta kroppsføring når de skal utføre det de kaller dans: Godt utpå kvelden og godt nedi brennevinsflaska byr de opp sin utkårede. De tar et solid tak med begge forlabbene oppå skuldrene til dama, bøyer seg forover og setter ræva ut i nitti graders vinkel. Dermed klarer de på et mirakuløst vis å holde balansen, samtidig som de har fritt, om litt tåkete, utsyn nedover til herlighetene foran seg. Og til rytmene av Buck Owens' "I've - got - a - tiger by the tail", spretter - eller stabber - de rundt på dansegulvet med flasketuten pekende rett opp av baklomma. Som en armada av periskop under skvalpende sjøslag.

Trudvang er i festhumør, og folk strømmer til i et jevnt sig. Velkomstkomitéen er på plass utenfor inngangen. Den består av, sånn grovt regna, førti prosent flirende karer og seksti prosent brennevin.

Eg fekk høyre ei lengre historie om Eliseo og brukskunst i Brasil, og deretter vart eg nøydd til å sjå på samlinga hennar av pre-columbiansk kunst, på det Venezianske maleriet hennar frå det 18 århundret, og til slutt på lysestaken som stod på spisebordet. "Dette er Sheffield-plett, frå før det blei sølvplett" sa ho, som om eg skulle ha peiling på kva forskjelen skulle vere. Dette er problemet med å vere maestro, folk kjem heile tida med den slags prat. Ingen vil prate om fotball med ein maestro.

Dersom spørsmålet om likhet mellom romanfigurene og eventuelle, eksisterende personer, mot formodning, ikke skulle bli unnlatt reist, vil forfatteren allerede på denne måten besvare det ikke formodede spørsmål på en slik måte at mangelen på enhver umulig tvil om hvorvidt romanfigurene faktisk ikke kan benektes å være uten enhver likhet med virkelige personer, med en klar avvisning av det eventuelle fravær av diskresjon, fra spørsmålsstillerens side, et slikt spørsmål umuligvis kan oppfattes som bekreftelse av - og jeg håper med dette har gjort det helt klart for leseren at boken ikke bør leses uten ovenstående faktum i bakhodet. Dette gjelder samtlige kapitler.

I heisen på veg ned til utgangen hang det eit skilt. Dr. Haugsbø, "Open grunna sjukdom".

Om alt håp er ute, er det viktig å ikkje vere inne