2014
Forlag Den norske bokklubben
Utgivelsesår 2010
Format INNBUNDET
ISBN13 9788252575132
Språk Norsk
Sider 438
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den namnlause hovudpersonen er ei ung og nærmast naiv jente som tener for ei amerikansk rik dame under eit opphald i Monte Carlo. Her møter ho den rike og mystiske Maxim de Winter, og trass i ein aldersfoskjel på rundt 20 år blir dei forelska i einannan, gifter seg, og flytter attende til Manderley, det engelske godset til de Winter.
Den førre kona til de Winter, Rebecca, døde eit knapt år tidlegare, og hovudpersonen slit med å finne rolla si som frue på godset, og kjenner både på sjalusi og eit visst mindreverdskompleks i høve til den avlidne Rebecca. I tillegg er omstenda rundt Rebecca sitt dødsfall uklare.
Boka er tidvis godt skrive, åpningskapittelet er noko av det betre eg har lest. Men der er også sekvensar der forteljinga, og kanksje særleg dialogen, blir litt for platt og klisjeaktig. Den beste delen av skrivestilen er kanskje korleis du Maurier manar fram ei uhyggekjensle hjå lesaren sjølv der hendingane i seg sjølv ikkje treng å vere spesielt skræmande.
Det er lett å forstå at dette vart ein bestselgar då den kom ut rett før 2. verdskrigen. Eg vil ikkje ta på meg å vurdere om suksessen hadde vært like stor dersom den kom ut i dag, men eg kan stadfeste at boka absolutt er leseverdig.
Jeg følge plutselig at jeg skalv, som om en eller annen hadde åpnet døren bak meg, så det trakk. Jeg satt i Rebeccas stol, jeg lente meg mot Rebeccas puter, og hunden som hadde lagt hodet sitt på kneet mitt, hadde gjort det fordi den var vant til det fra gamle dager, når hun gav den sukker.
"All right, men ikke la det skje en gang til," sa jeg.
"Nei, frue," sa hun. Hun gikk ut av værelset og tok blomstene med seg. Jeg hadde ikke trodd det var så lett å være streng. Tro hvorfor jeg hadde syntes det var så vanskelig før?
Men før jeg fikk snakket ut, ble jeg avbrutt av fru Van Hopper.
"Hun er bortskjemt, hr. de Winter, det er det som er feilen. De fleste unge piker ville ofre begge sine øyne for å se Monte."
"Ville ikke det i høy grad virke mot hensikten?" sa han med et smil.
Det finnest mange bøker der tittelen berre er eit fornamn. Dette er dei eg har lest, eller har uleste i bokhylla, og der tittelnamnet er ein person i boka.
Det blei forresten vanskelegare enn eg trudde å trekke opp grensene for kva bøker som skal vere med. Candide og Iracema er t.d. ikkje spesielt vanlege namn, men det finnest folk som heiter det. Derfor tok eg med desse. Fvonk, derimot, er det truleg ingen som heiter, og boka fell utanfor lista.
Så har vi bøker som Max og Ulysses, begge er brukbart vanlege fornamn, men i dei respektive bøkene er titlane namna på eit rockeband og ein båt. Utanfor.
An-Magritt og Johannes var eg veldig i tvil om. Tittelen er vel strengt tatt Nattens Brød, og med namna som undertittel. Men på bokomslaga så er det namna som er dominerande. Tatt med under tvil.