Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanen er delt inn i to deler, 1968 og 1995. I første del forteller Ellie om episoder fra oppveksten i Essex og Cornwall, om det nære vennskapet med broren Joe og den eksentriske venninnen Jenny Penny. Andre del foregår i London og New York og tar for seg Ellies voksenliv.
Omtale fra forlaget
WHEN GOD WAS A RABBIT is an incredibly exciting debut from an extraordinary new voice in fiction. Spanning four decades, from 1968 onwards, this is the story of a fabulous but flawed family and the slew of ordinary and extraordinary incidents that shape their everyday lives. It is a story about childhood and growing up, loss of innocence, eccentricity, familial ties and friendships, love and life. Stripped down to its bare bones, it's about the unbreakable bond between a brother and sister.
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9780755379293
EAN 9780755379293
Omtalt tid 1960-1969 1990-1999
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Elly bur saman med ei ustrukturert mor, ein noko fråverande far og storebror Joe. Elly opplever noko ekkelt, noko ho nesten ikkje skjønar. Stor vert derfor gleda når ho på julekvelden får kaninen gud av Joe. Med gud kan ho snakke om alt, og han er så snill og trufast, kan endåtil svare henne.
Elly får ei venninne, Jenny Penny. Ho vert den einaste og beste venninna hennar. Så når far får mange pengar, og dei reiser til Cornwall for å starte eit pensjonat, er Elly alt anna enn glad. Ho gjer alt ho kan for å halde kontakten med Jenny...
I del to er Elly vaksen, og møter både menneske og hendingar som skal prege henne i ulik grad.
Twin Towers 9/11 i New York får store konsekvensar for både henne og dei andre i familien. Kjærleik og omtanke vert viktigare enn alt!
Eg veit ikkje kor boka har hamna i mine hyller, og forventningane var så som så, men dette var ei bok som gav meg mykje!
Ein oppvekstroman som eg ville skulle vare lenge, lenge - og ei katastrofe som sette spor.
Fortener mange lesarar!
Hverdagen var som en tåke, et duggete vindu som hun ikke viste noen interesse for å tørke av.
Far trodde det var en kreftsvulst, ikke fordi mor var spesielt genetisk disponert for noe slikt, men fordi han lette etter noe som kunne ødelegge det gode i livet hans. Han hadde begynt å tro at det var en grense for alt som var godt og at selv et glass som en gang var halvfullt, plutselig kunne bli halvtomt.
-Er det noe du gjerne vil snakke om? spurte hun lavt, og grep hånden min. (Hun hadde begynt på en bok om barnepsykologi fra Amerika. Den oppfordret alle til å snakke om følelsene sine. Den fikk oss til å ville lukke oss som østers.)
A new decade dawned, and my parents would eventually have guests who returned to them year after year, and who would all be a bit like us – a collage of the useful and impractical, the heady and the mundane.
It often occurred to me that normal people never stayed with us, or if they did it was certainly for no longer than the one eye-opening night.
Frykten min var like taus som cellene som formerte seg i henne. Mor var vakker. Hun hadde nydelige hender som hevet samtalen når hun snakket, og hadde hun vært døv, ville tegnspråket hennes vært like elegant som en poet som deklamerte dikt. Jeg så på øynene hennes: blå, blå, blå; akkurat som mine. Jeg sang fargen i hodet til den flommet over bevisstheten min som havvann.
Ginger har krympet foran øynene mine, en kort stund stanset hun på det som noen år tidligere ville ha begeistret henne og gitt henne det hun ville hakalt en "figur", før hun stupte med hodet først mot en skjelettlignende tilstand som er for svak til å tåle noe som helst annet enn søvn.
Jeg skrev der. Skrev spalten min og skrev om De fortapte. Jeg skrev om blomstene som lå ved alle brannstasjoner, tre, fire, fem buketter i høyden, og om lysene som aldri ble slokket, bønner som brant i desperasjon, for det var fortsatt ikke gått lang tid og man kunne aldri vite, men selvfølgelig visste de aller fleste. Folk visste, der de lå alene om natten, at dette var begynnelsen, den vonde begynnelsen på det som skulle bli deres nåtid, deres fremtid, deres minner. Jeg skrev om plutselige omfavnelser i butikkene, om de daglige begravelsene for brannfolk og politimenn, begravelser som stanset menneskestrømmen i gatene med bølger av honnør og tårer. Jeg skrev om den tapte byprofilen der jeg satt på yndlingsbenken vår ved promenaden langs Brooklyn Bridge, stedet vi gikk til for å tenke, der vi forsøkte å forestille oss hvordan livet kom til å være om tre, fem, ti år. Men først og fremst skrev jeg om HAM - min bror, vår venn, som nå hadde vært savnet i ti dager. Og jeg skrev om hva jeg hadde mistet den morgenen. Vitnet til min sjel, min barndoms skygge, da drømmene var små og oppnåelige for alle. Da godterier kostet en tiøring og gud var en kanin.
Bøker jeg håper å lese når jeg endelig blir ferdig med eksamen og har sommerferie. En fin blanding av bøker jeg har ventet på, krim, og sofa-reising via diverse sjangre (krim, fakta, romaner, guidebøker, etc).