Paradoksalt nok en nydelig skrevet kortroman om sammenbrudd i en "lys" familie, der særlig fortelleren, den elleveårige Ellen, reagerer sterkt på familiens problemer. Boka er på under hundre sider, men intenst og konsist skrevet i en bevisshetstrømstil. Som i Bostrøm Knausgårds forrige roman har hovedpersonen et sjeldent sterkt forhold til Gud. Det gir henne både følelse av makt og skyldfølelse. Når hun reagerer på farens død ved å slutte å snakke og skrive, bidrar det rimeligvis til å forsterke kommunikasjonsproblemene, men også til å styrke Ellens innsikt i morens og brorens situasjon. Anbefales!

En kort, men veldig kompakt historie om den unge jenta som som bestemmer seg for ikke å snakke.

Særlig åpningen synes jeg er veldig sterk. Man kommer under huden på jenta som måler sin styrke gjennom å ikke si noe og moren som glatter over og har som mantra "vi er en lys familie". Det er som et lite kammerspill, der kreftene blir målt mot hverandre innad i den lille familien, som på hver sin måte har sine demoner å bekjempe.

Denne boka tok helt innersvingen på meg!

Boström Knausgård skriver kort og knapt, men med masse dybde og innhold. Intens fortelling fortalt av jenta på 11 år som slutter å snakke etter at pappaen dør. Hun har bedt til Gud om at han måtte dø, og opplever at ordene hennes har stor makt. Den lille familien, mamma, storebroren og jenta har ulike måter å håndtere farens død og ikke minst minnene om et vanskelig liv med en syk og alkoholisert mann. Moren som holder på at de er en lys familie, i samsvar med hennes eget lyse sinn, broren som stenger seg fysisk inne på rommet og opptrer truende overfor lillesøsteren, og jenta som altså hårdnakket slutter å kommunisere. Forfatteren har et vakkert språk, og evner å formidle det vanskelige i å være i verden på en god måte. Under hundre sider og fort lest, men den gjør inntrykk.

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glade i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder mennesker sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Velkommen til Amerika

Moren i familien, forteller alle at de er en lys familie, men sannheten er at den er på randen av katastrofe. Faren er uberegnelig, broren har spikret igjen døren til rommet sitt, og tisser på flaske. Jenta, som er bokens forteller, har sluttet å prate. Moren prøver å få alt til å virke normalt, men da faren i familien dør, vet jenta at det er hennes skyld.

Mørk, underfundig, og fascinerende, med godt språk.

Dette er en bok skrevet i telegramstil. Hele boka er skrevet under ett, knapt uten et avsnitt. Forfatteren veksler mellom nåtid og fortid, og det er slitsomt å lese en bok som i den ene setningen beskriver nåtid, den forrige fortid og den neste fantasi. Boka minner om en middels god skolestil, med et godt forsøk på å beskrive en jente med selektiv mutisme, men dessverre ble denne boka bare slitsom å lese, og det eneste positive jeg kan si om den at den var kort, så man slipper å bruke så mye tid på den.

Bøker som er lest i 2019.