«De kaller meg ulven» av Zeshan Shakar.

Den navnløse hovedpersonen vokser opp i Oslo med norsk mor og pakistansk far. Mora har en datter fra før, som flytter til faren grunnet hetsen hun blir utsatt for. Å mikse to kulturer er ikke enkelt, noe hovedpersonen stadig føler på. Han er for mørk til å være ekte nordmann, og for lys til å være pakistansk. At faren aldri lærte ham urdu, er heller ikke bra. Faren forsvarer seg med at han hadde en jobb å passe.
Som voksen, har han selv funnet kjærligheten og blitt far. Foreldrene er skilt. Moren har flyttet tilbake til Finnmark, og faren har kjøpt enveisbillett til Pakistan.

Lettlest og nok en god og interessant bok fra forfatteren. Boka fikk nettopp Bokhandlerprisen.

En rørende bok. Lavmælt og usentimal men forteller noe spesifikt om å tilbringe hele livet på bortebane (som Henning Kvitnes sang). Samtidig allmenn mennesklig klok. Anbefales🙂

Denne ble jeg litt skuffet av må jeg si. Zeshan skriver godt, og det er et interessant tema, men jeg synes det hele er litt flatt. Jeg satt lenge med en følelse av at boka ikke kom skikkelig i gang. Kanskje forventningene var for høye etter TUV og Gul BOK, sammen med alle de gode kritikeromtalene.
Jeg gleder meg likevel til neste bok!

Dette er en lettlest og lavmælt roman som rommer mye. Shakar er en formidabel formidler. Jeg gleder meg til neste bok!

Dette ble kjedelig og overfladisk; litt for mye kjedelige beskrivelser, oppramsinger og mimring over dagligdagse, uinteressante hendelser. Lite fengende og lite originalt. Rart at den har blitt såpass godt mottatt av kritikerne...

«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.
Han har ingen returbillett.
Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»

Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.

Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.

Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer. En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.

De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.

Omtale fra dette blogginnlegget

Helt ok bok, men vil ikke si at den var bemerkelsesverdig likevel.

I og for seg en god bok. Greia var bare at den fenget ikke slik hans tidligere bøker har gjort. Dvs for min del.

En god bok som fikk meg til å tenke: neeei, ikke slutt! Jeg vil vite mer!

Vet du hvor ubehagelig det kan være å ikke snakke samme språk som familien din?

De kaller meg ulven er en vakker og treffende skildring av hvordan det er å være annerledes. Om å vokse opp med foreldre fra forskjellige land. Om å ikke passe inn i mammas hjembygd. Om språkbarrierer med egen familie og om hverdagsrasisme. Om kjærlighet på tvers av kulturer og om urettferdighet. Om å bløffe med ræva kort.

De er så ulike. Mor, far, sønn, halvsøster.

Mor har allerede flyttet hjem til nord. Nå må også pappa flytte. Hjem.

Dette er de nominerte til Lytternes romanpris - de diskuteres denne uka i NRK radioappen - jeg har ikke lest noen enda, men syns alle ser spennende ut! hvor mange har du lest?

Lest I 2022. Del 2.

Bøker lest

Dette er liste for romaner og fiction. Lånt på bibliotek.