2012
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Pracon overlevde Anders Behring Breiviks angrep på Utøya 22. juli 2011. Han forteller her hvordan han opplevde sitt første opphold på Utøya, hvordan han overlevde ved å spille død og om hvordan han har forholdt seg til begravelser, minneseremonier og fengslingsmøtet.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788202372484
EAN 9788202372484
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted Utøya
Omtalt person Adrian Pracon
Språk Bokmål
Sider 173
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vannet rakk meg omtrent til livet da jeg så ham komme ut bak buskene. Det var to veier ut på odden, om man ikke skulle gå rett gjennom krattet. Den hadde jeg selv tatt, over steinene ute ved vannkanten på øyas sørside. Den andre var en sti som om ned fra Skolestua og buet seg ut gjennom en åpning i løvverket på østsiden av odden.
Det var fra denne stien at han kom gående. Rolig og kontrollert stilte han seg på et utspring knappe sju meter fra hvor jeg stod. Blikket hans var som låst på de som svømte der ute. Jeg krøket meg sammen og ble stående halvt vendt mot ham, halvt mot vennene i vannet. T-skjorta klistret seg til brystet. Han hevet noe som liknet et automatvåpen og la kinnet inntil. Der ute kunne man se omrisset av et titalls hoder i vannskorpa. Så fyrte han av. Det var et smell ulikt noe annet jeg har hørt. Et metallisk ”klank”, etterfulgt av en dyp og rungende bass. Ute i fjorden reiste det seg en hvit søyle seg før den la seg ut som regn over vannet. Ikke i nærheten. Han siktet og fyrte igjen. Denne gangen traff skuddene et helt annet sted. Slik han stod plassert, helt nede ved vannskorpa må det ha vært vanskelig for ham å sikte. En millimeter for høyt og kula traff ti meter for langt. En millimeter for lavt og kula gikk ti meter for kort. Han fyrte av et nytt skudd. Bom igjen.
Dette var ikke en mann som skjøt for å skape frykt. Han skjøt for å drepe. Mine kamerater der ute svømte for livet. Mens jeg stod så stille jeg kunne i vannet, fikk jeg en følelse av ha sett ham før. Var det i en Nazi-film? Buksene var på militært vis brettet oppi støvlene. Håret var sirlig gredd bakover. Blikket steinhardt.
Etter et par skudd senket han våpenet og ropte: ”Jeg skal drepe dere alle!”
Det kom ut av ingenting. Fra å virke likegyldig og rolig, vippet han plutselig ut av balanse. Han nølte litt, nesten selvbevisst, før han skrek igjen, denne gangen så høyt at stemmen sprakk.
”Dere skal dø!”
Man beskytter ingen ved å prøve å kontrollere historien om Utøya. Men ved å åpne den opp og vise den i alle sinenyanser kan vi gjøre den til allemannseie. Først da vil vi som fellesskap kunne lære av det som skjedde. Og jenta i vannet, og alle de 76 andre som Anders Behring Breivik drepte den 22. juli, vil ikke ha dødd forgjeves.
Jeg har aldri trodd på et liv etter døden. Men det er noe med de stedene der folk har mistet livet. Det forandrer seg liksom for alltid. Som om de døde har lagt igjen sine avtrykk der.
Og da baugporten gikk opp og Hovedhuset,fotballbanen og brygga sakte,men sikkert kom til syne, føltes det ikke lenger som øya fra marerittene, men den jeg hadde kommet til for første gang noen uker siden.
Det er sånn jeg husker denne første kvelden på Utøya, da området sakte, men sikkert fylte seg opp med nye fargerike halvkuler. Det var en forventningslykke som satte alt annet i skyggen.
<<Dette skal bli tidens Utøya-leir !>> utbrøt Eskil. Og det var ingen som tvilte på at han mente det. Da han gikk av scenen, var det til takfast klapping og høylytt jubel. Jeg glemmer ikke synet som møtte meg da jeg snudde meg mot bakken. Alle hadde reist seg og ga ham stående applaus. Så mange dedikerte mennesker samlet på et sted. Det var dette som var Utøya.
<<Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet>>. Og mens han talte, vokste blomsterhavet utenfor. Vi hadde blitt utsatt for det verste angrepet på det norske fellesskapet siden krigen og fellesskapet slo tilbake. Ikke med hat og rasri, men med en tilsynelatende endeløs strøm av sympati. Den nådde ikke minst fram til meg på Ringerike sykehus. På lørdagen og utover søndagen rant det inn tekstmeldinger. På facebook fikk jeg venneforespørsler fra hele verden og det gikk knapt et kvarter uten at en ny teddybjørn eller kattunge ble postet på veggen min. For en som akkurat hadde vært gjennom sitt livs verste mareritt, var denne oppmerksomheten som en eneste lang gruppeklem.
Kronprinsparet var kledd i sort fra topp til tå. Mette – Marit i en enkel kjole og Haakon i dress. Hun ga meg en lang og varm klem. Haakon tok hånden min med begge hender og klemt den lenge. Så satte de seg ned ved siden av Svein på senga hans. […]De må ha sittet der i en halvtime. Da de gikk, takket de hjertelig for seg. Svein og jeg vekslet blikk. For en imponerende holdning de hadde. Så mye godhet de visste. I tiden de hadde tilbrakt på rommet mitt hadde jeg følt meg så viktig. Mer enn noen andre hadde de gitt meg denne følelsen, av at etter den 22. Juli var det ingen vanlige regler som gjaldt lenger.
(fra side 127,128,129)
Ei foreløpig liste over hva jeg har lest i 2012. Det er ikke så mye å skryte av foreløpig. Men lista vil bli oppdatert fortløpende.