Inspirert av det korte innlegget bokelskere har lagt ut på Facebook begynte jeg å tenke på min håndbagasje da jeg reise til og fra Asia for noen år siden. Reisen var på godt over ett døgn og jeg var usikker på om det var mulig å få tak i bøker på mellomlandingene. De fleste er sikkert enige om at flyreiser ikke er det mest spennende, for meg hadde det vært krise om jeg gikk tom for lesestoff i løpet av den første timen. Livredd for å gå tom pakket jeg sekken full av bøker, det veide jo litt, men det beste var selvfølgelig uttrykket flyplasskontrollørene hadde da de åpnet sekken. Tror ikke han var en bokelsker!

Nå begynner sikkert ferietiden for mange og når man først har kommet fram er det stort sett mulig å kjøpe bøker, men hva med selve reisen? Hvordan har dere løst det når dere skal ut å fly, tar dere med en ekstra bok eller satser dere på at det holder?

Jeg tror jeg alltid har likt å lese. Husker ikke noe annet. Leste Vaino Linnea som 12 åring, da var alle barnebøkene lest ut. Og de store norske klassikerene:)
Jeg kjenner meg tilfreds og lykkelig når jeg sitter med bok, og jeg savner det hvis jeg ikke får lest på noen dager.
Men hvorfor jeg er bokelsker: opplevelsen? At jeg kan komme meg bort, oppleve ting jeg aldri egentlig kommer til å oppleve, leve et helt annet liv, eventyr og utfordring, lærdom og berikelse.

Jeg synes det er langt værre at Den Norske Bokdatabasen har begått denne feilen, enn at en bokelsker både legger merke til det, og informerer andre om det. Forresten, når vi er inne på det, synes jeg det aller værste er godt voksne mennesker som ikke bare generaliserer, men som bruker generalisering som argument i en hver diskusjon. Om du synes det er unødvendig å henge seg opp i feilen, hvorfor tar du deg da tid til å henge deg opp i innlegget?

Jeg tenker denne tråden var ment for spesielt interesserte. Og, dersom du kan både lese og forstå betydningen av rimelig grunnleggende ord i det norske språk, legger du kanskje merke til at det er brukere av forumet som har satt pris på informasjonen? Både jeg (kvinne, 22 år) og min samboer ( mann, 25 år) betrakter dette som relevant informasjon. Så det er ikke bare "litt eldre kvinner" som henger seg opp i slike ting.

Denne helga skal jeg komme skikkelig i gang med The Cuckoo's Calling av Robert Galbraith aka JK Rowling. Jeg leser veldig lite krim, men når det er selveste favorittforfatteren min så kan jeg ikke annet enn å lese den. Kanskje jeg blir en krimlesende bokelsker jeg også..

Innimellom slaga blir det nok også lytting til Veien til Jerusalem av Jan Guillou, og lest av Jan Grønli, dette er første bok i Arn serien. Nå har folk snakket om at jeg bare må lese denne serien i årevis. Så nå lånte jeg endelig de tre lydbøkene på biblioteket. Tror det blir noen omveier på veien til og fra jobb fremover for å få hørt litt ekstra.
Ha en fantastisk lesehelg alle sammen :)

Hei alle sammen. Fikk i daget brev fra en annen bokelsker. Og først nå ser jeg at jeg har greid å tillegge dette verket som jeg har sitert en rekke ganger, at jeg har prestert å gi denne boken, John Steinbeck's debut som romanforfatter feil i tittelen. Så ikke rart at Sissel ble noe forvirret. Bokens norske navn er "Månens gyldne beger" og ikke Månnens gyldne beger. Jeg vet ikke rent teknisk hvordan en retter dette i min bokbeholdning, så er der noen som kan hjelpe meg , er det mer enn fint.
Sitatene er riktige nok, men navnet jeg har gitt boken er feil. For å være sikker på hvilken bok vi snakker om er dens originale tittel A CUP OF GOLD. Oversatt av Helge Skolem. Det medfører riktighet at Fredhøis Forlag A/S bragte John Steinbeck som det første ut til norske lesere. Håper jeg har "rettet" tabben med dette, men finner det likevel merkelig at først i dag etter et brev fra et annet medlem (Sissel) fikk meg til å titte på hvilken tittel jeg hadde gitt verket. Skammelig, rett og slett.
Da jeg tror at få egentlig kjenner til denne boken, som slett ikke ga Steinbeck noen umiddelbar
anerkjennelse hverken her på berget eller i USA. Men det er lett i ettertid å gi boken en god anmeldelse, når man kjenner til at han i 1962 fikk Nobels litteraturpris. Så jeg tør i nærmeste fremtid håpe på at jeg blir i stand til ihvertfall å gi et resymé av boken.
Men likevel, må jeg si at jeg er litt undrende til at ingen har kommet med en "rettelse" før. Håper det ikke er av ren høflighet ? Uansett Sissel, svaret jeg ga deg før i dag var ikke helt utfyllende for dine spørsmål, jeg håper at også dette er rettet opp med dette!(?)

Jeg er svak for Stephanie Perkins Anna and the French Kiss. En bokelsker sier at den er full av klisjeer, men det er ikke meg i mot. Jeg elsker romantikk, og kjenner at hjertet mitt blir flytende og sørpete av bøker som denne. Jeg ble rett og slett forelsket av å lese den, og hadde verdens største glis over hele fjeset mot slutten av handlingen. Aaah, livet er virkelig ikke så ille når det finnes bøker som løfter deg opp og tar deg med, og.. vel, slipper deg hardt og brutalt i bakken slik at du sitter igjen med hjertesorg fordi de som har blitt dine nærmeste venner over de siste dagene og ukene må forbli i boken mens du må fortsette livet ulykkelig og alene. Men jeg elsker hvert sekund av det, og ville ikke ha valgt noe av det bort.

En annen kjærlighetshistorie må bli Skynd deg å elske. Fordi den er ærlig og rørende, og forteller om et sterkt og fortvilet par som møter motgang, men som holder på kjærligheten for hverandre gjennom alt.

Bind 2 av Øst for Eden er neste bok ut i vår felleslesing av John Steinbeck.
Leseperioden er fra fredag 6.12 til fredag 27.12., altså tredje juledag.

Som flere har påpekt, bind 1 og 2 må ses som en helhet. Først nå, når vi etter hvert har lest hele verket, får vi et skikkelig grunnlag for å vurdere det. I tråden for bind 1 er det flere momenter vi gjerne kan gå videre på. Her er mangt å gripe fatt i, for eksempel:
- tittelen
- det kvinnesynet som formidles
- bokens sentrale motiv: ”den gamle brødrekonflikten mellom Kain og Abel, som er en del av den bibelske urhistorien”. (Bjørg referer Nils-Petter Enstad)
- Adams og Cathys rolle i/ansvar for brødrekonflikten
- hva vil Steinbeck med dette verket
- og ikke minst – hva betyr avslutningen

Dette er bare løse tanker fra meg. Alle synspunkter er velkomne!

• Bokelsker-siden for Øst for Eden 2, med sitater og etter hvert kanskje også bokomtaler og øvrige diskusjonstråder

• Samletråden for felleslesingen, dette er stedet å komme med generelle betraktninger om Steinbecks forfatterskap

God lesing!

Som bokelsker er det vanskelig å motstå «fristelsen» når en bok blir rost høyt opp i skyene. Du må nesten finne ut hva som gjør at mange snakker så entusiastisk om den. «Et helt halvt år» var akkurat en slik fristelse for meg. Boken har flere chick lit elementer. Hovedpersonen er en ung kvinne i midten av tyveårene. Den unge kvinnen vet ikke helt hva hun skal gjøre med livet sitt. Livet hennes blir snudd på hodet når hun en dag plutselig havner i en uvanlig situasjon. Og det er nesten alltid en mann innblandet i situasjonen. Og historien er krydret med humor. En god del humor. Dette er likevel ikke en typisk chick lit roman. Og det er kanskje en av grunnene til at historien har skapte et så dypt inntrykk blant mange lesere.

Romanen kommer inn på ting som det kan være vanskelig å snakke om. Ting som eksisterer i det virkelige liv. Den kommer inn på blant annet livsglede, og hva det vil si å miste denne følelsen. Hovedpersonen blir rett og slett trukket inn i en situasjon der oppgaven hennes blir å bringe tilbake livsgnisten hos en mann som har gitt opp troen på å leve.

Historien vekket flere følelser hos meg mens jeg leste den. Noen ganger kjente jeg frustrasjon. Jeg fikk nesten lyst til å riste karakterene og si «ta dere sammen!». Andre ganger kunne jeg nærmest føle karakterenes sorg. Og noen ganger måtte jeg bare trekke på smilebåndet. Jeg vil si at en roman som kan engasjere leserne følelsesmessig er en god roman. Alt i alt så satt jeg med blandede følelser da jeg var ferdig med å lese «Et helt halvt år». Og det er nok en bok det tar tid å komme over.

Nyoversettelse som gir nytt liv til Huckleberry Finns eventyr langs Mississippi!

Mark Twain (f. 1835 d. 1910), hvis egentlige navn var Samuel Langhorne Clemens, skrev 25 bøker i løpet av sin forfatterkarriere (den siste riktignok utgitt 100 år etter hans død). Hans mest kjente romaner er uten tvil Tom Sawyer (1876) og Hunckleberry Finn (1884). Det er også disse to bøkene som er med i "1001 bøker du må lese før du dør".

Opp gjennom tidene har det kommet ut ulike utgaver av "Huckleberry Finn" - både hva gjelder innhold og språk. Den opprinnelige norske utgaven av boka var det Zinken Hopp som hadde oversatt, men det er godt mulig at det foreligger flere oversettelser for alt jeg vet. Da jeg ble oppmerksom på at Cappelen Damm har nyoversatt denne boka, som nå har fått tittelen "Huckleberry Finns opplevelser", var jeg ikke sen om å skaffe meg denne utgaven. I bokas etterord, som nettopp er ført i pennen av oversetteren selv - Bjørn Alex Herrman - opplyses det at det er Mark Twains Librarys utgave av "Adventures of Huckleberry Finn", som ble utgitt i forbindelse med 125-årsmarkeringen i 2010, som ligger til grunn for denne nyoversettelsen. Denne bygger igjen på Mark Twains originalmanuskript som ble gjenfunnet i 1990.

"Manuskriptet skiller seg fra den publiserte versjonen på en rekke avgjørende punkter, men Twain arbeidet med det gjennom hele prosessen til det gikk i trykken, og han sørget selv for å omarbeide flere passasjer og stryke andre, så han fikk boken slik han ville ha den." (side 423)

Denne oversettelsen er altså mer omfattende enn tidligere utgivelser, og den er dessuten mer tro i forhold til originalspråket. Oversetteren understreker at det har vært vanskelig å oversette de ulike dialektene, men at han har unngått å knytte dialektene til noe spesifikt geografisk område i Norge. Akkurat dette er jeg takknemlig for, for jeg opplever det litt for lettvint og dessuten både banalt og klisjéfylt - for ikke å si irriterende - å knytte slike oversettelser til østkant-dialekt. For øvrig er det ett ord som særlig på engelsk oppleves provoserende den dag i dag, og det er "nigger". Men som Bjørn Alex Herrman sier - dette ordet er en del av vokabularet som ble brukt på den tiden hendelsene fant sted (Twain skildrer en "verden av i går"), og dessuten ville ikke det å fjerne dette ordet ha ført til at teksten hadde blitt mindre rasistisk av den grunn. Samfunnet var rasistisk den gangen, og det er dette tidsbildet Twain tegner i sin bok. Akkurat dette kommer man ikke bort fra.

Det er altså en oversettelse som i ett og alt er skrevet i et muntlig språk, ført i pennen av 14 årige Huck Finn, som ikke akkurat fremstår som den mest språkmektige og hvis refleksjoner bærer preg av hans nokså enkle oppfatning av livet og de situasjoner han og slaven Jim kommer opp i underveis.

"Språket i boken ble av flere kritikere ansett for å være under enhver kritikk; et medlem av styret for Concord Public Library, som fjernet boken fra hyllene allerede én måned etter utgivelsen, uttalte: "Den skildrer en rekke eventyr av sletteste moral; ikledd et språk som er en rå, uvitende dialekt, og side opp og side ned forekommer det en systematisk bruk av dårlig grammatikk og rå, grove og uelegante uttrykk. Dertil er den svært uærbødig." " (side 423)

Og mens jeg først er i gang med sitater om boka, hører også Hemingways berømte kommentar med:

"All moderne litteratur kommer fra én bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn. All amerikansk litteratur kommer fra den. Før den var det ingenting. Senere er det ikke skrevet noe like godt."

I "Huckleberry Finns opplevelser" er Huck fortelleren og jeg-personen. Nokså morsomt foregir han seg å være forfatteren av boka, mens "Tom Sawyers opplevelser" derimot var skrevet av Mark Twain. I et naivistisk språk forteller han om sin tilværelse hos Enkefru Douglas, som på idealistisk vis prøver å gi ham en god kristen oppdragelse. Han må gå i ordentlige klær, gå på skole, lære bibelhistorie og bordmanerer osv. Dette finner Huck i lengden nokså kjedelig, og han lengter etter sine fillete klær og det å kunne drive med akkurat det han har lyst til. Samtidig er det behagelig å komme til dekket bord og å ha et ordentlig sted å sove.

Det topper seg da Hucks forfyllede far dukker opp og gjør krav på sønnen, mens det han egentlig ønsker er å få kloa i noen penger som tilhører Huck. Det spiller ingen rolle hva Huck selv vil, for en far er tross alt en far. Huck er imidlertid ikke forberedt på å bli låst inne av faren, som bare venter på at han skal mørnes såpass at han skal gå med på å gi pengene til ham. Heldigvis klarer Huck å rømme til slutt. For å unnslippe faren, får han det hele til å se ut som bortføring og drap. Alle tror han er død, og dermed slutter de å lete etter ham.

Underveis treffer Huck på Jim, slaven som i mellomtiden har rømt fra Miss Watson, fordi hun vurderte å selge ham til noen andre. Huck og Jim starter ferden på en flåte nedover Mississippi, og opplever underveis de utroligste ting. Som da de møter på kongen og hertugen, to svindlere som de nesten ikke blir kvitt og som fører at de må flykte fra by etter by, med horder av sinte mennesker i hælene. Og hadde det ikke vært for Hucks oppfinnsomhet og kløkt, kunne det noen ganger gått riktig ille. Historiene er først og fremst morsomme, samtidig som de også forteller om den innbitte rasismen i samfunnet overfor negerslavene, eller niggerne som de her omtales som.

" "Har du sett kongen non gang?"
"Hvem? William den fjerde? Joa, klart jeg har - han går i kjerka vår." Jeg visste at han var dau for mange år sia, men det sa jeg´kke no om. Så da jeg sa at han gikk i kjerka vår, sa hu:
"Hæ - til vanlig?"
"Ja - til vanlig. Stoln hans står rett imot vår - på den andre sia a prekestoln."
"Jeg trudde han bodd´i London?"
"Klart´n gjør. Hvor sku´n ellers bodd?"
"Men jeg trudde dere bodd´ i Sheffield?"

Jeg var klemt opp i et hjørne. Jeg måtte late som jeg hadde satt et kyllingbein i halsen for å få tid til å finn´ut åssen jeg sku komme ut a det igjen. Så sa jeg:

"Jeg mener bare at´n går i den kjerka til vanlig når´n er i Sheffield. Det er´n om sommern, når´n kommer for å ta sjøbad."
"Som du snakker - Sheffield ligger ikke ved sjøn."
"Nei, er´e noen som har sagt det?"
"Ja, du vel."
"Gjorde jeg ikke, det."
"Gjorde du det!"
"Gjorde jeg ikke."
"Gjorde du det."
"Jeg sa´kke no som ligna engang."
"Ja, men hva sa du, da?"
"At´n kom for å ta sjøbad - det var´e jeg sa."
"Ja vel! - åssen ska´n ta sjøbad hvis det ikke er ved sjøn?" (side 259 flg.)

Osv.

Her er det mye humor, mange tilsynelatende umulige situasjoner og masse kreativitet for å komme ut av disse likevel.

Etter hvert krysses Huck Finn og Tom Sawyers veier på ny, og da oppstår det nye, elleville episoder.

"Om morran dro vi inn til landsbyn og kjøpte ei rottefelle a ståltrå som vi tok med hjem, og så åpna vi det beste rottehølet, og på en times tid hadde vi femten førsteklasses eksemplarer; og så tok vi og satte buret på et trygt sted under senga til tante Sally. Men mens vi var ute for å jakte på edderkopper fant vesle Thomas Franklin Benjamin Jefferson Elexander Phelps buret der, og åpna døra for å se om rottene ville komme ut, og det ville dem; og så kom tante Sally inn, og da vi kom tilbake, sto a i senga og remja mens rottene gjorde sitt beste for at a ikke sku kjede seg ..." (side 383)

Som tidligere nevnt er det et rasistisk samfunn som beskrives. Desto mer rørende er det da å lese om forholdet som oppstår mellom Huck og Jim, og om hvordan Huck gradvis menneskeliggjør slaven som er på rømmen fra eieren sin. Dette kommer virkelig på spissen da Jim blir tatt til fange av noen dusørjegere, og Huck og Tom med liv og lyst går inn for å befri ham. Kanskje er denne delen av historien farget av at romanen tross alt ble skrevet i 1884, et par tiår etter den amerikanske borgerkrigen som bl.a. endte med at slaveriet ble opphevet. Dette forhindret likevel ikke at de fargede - niggerne - ikke ble ansett for å være fullverdige mennesker - nesten helt opp til moderne tid.

Jeg siterer fra min "1001 bøker du må lese før du dør":

"Underveis treffer de et rikt utvalg av lokale innbyggere, elvefolk, gode og dårlige mennesker, og de havner sammen med et par svindlere. Mange av eventyrene er komiske, og Hucks naive beskrivelse av dem gir ofte et humoristisk anstrøk. Hucks likefremme gjengivelse av opplevelsene muliggjør imidlertid at beretningen går uventet over fra det absurde til et langt mørkere terreng, som når Huck blir vitne til at en ung gutt på hans egen alder blir drept i en poengløs og latterlig strid med en annen familie.

Det er disse plutselige omveltningene og de kontrastene som følger, som gjør dette til noe mer enn bare en eventyrroman. Huck er ikke nødvendigvis noe uskyldig barn, men når han forteller historien sin, har han en tilbøyelighet til å ta konvensjonell moral og sosiale forhold bokstavelig. Dermed gjengir han hendelsene med en moralsk oppriktighet som avslører hykleri, urett, falskhet og grusomhet på en mer subtil og sviende måte enn noen direkte satire ville klart."

Og dermed er vi kanskje ved kjernen av hele Mark Twains formål med denne romanen. For det er nettopp det grusomme som her serves via bakveien, via det subtile, som gjør et så sterkt inntrykk. Dessuten er historien nærmest å betrakte som dokumentasjon for en tid som heldigvis er tilbakelagt i historien! I tillegg må jeg nevne at det selvsagt har vært en fornøyelse å lese denne boka i en mer tro oversettelse i forhold til Mark Twains originale manuskript! All ære til oversetter Bjørn Axel Herrman som har gjort dette mulig! Det er ikke ofte jeg opplever en så forseggjort innbinding av en bok som denne praktutgaven Cappelen Damm her har utgitt! Det er noe eget ved å holde en bok mellom hendene, som har utmerket papirkvalitet - en kvalitet som gjør at man nyter å kjenne på boka, kjenne på arkene! En klassiker med en innbindingskvalitet som står i forhold til innholdet! Boka er for øvrig rikelig illustrert med tegninger underveis. Dersom man først bestemmer seg for å lese denne klassikeren, anbefaler jeg denne oversettelsen på det varmeste! I første rekke på grunn av de språklige kvalitetene og at man ikke kommer nærmere forfatterens originale roman enn dette - i alle fall dersom man leser boka på norsk. Dessuten tar boka seg pent ut i bokhylla! For en bokelsker betyr det en hel del!

Jeg skal lese ferdig den fantastisk burlesk-humoristisk-alvorlige boken Den Sønderjyske farm av Erling Jepsen. Jeg leser den selvfølgelig på dansk. Jeg tror heller ikke at den er oversatt til norsk. Ser til min forundring at jeg er den eneste Bokelsker som har boken på listen sin! Erling Jepsen er en av mine favorittforfattere! Han har skrevet flere bøker i samme sjanger, så sett i gang og oppdag ham! Når jeg blir ferdig med den skal jeg fortsette på Karsten Alnæs: Flyktende kongers følge før jeg setter i gang med 1814 Miraklenes År av samme forfatter. Jeg skal nemlig på tur til Eidsvoll i sommer med Karsten Alnæs som cicerone! Og da er jeg igang med å oppdatere meg på 1814!