2010
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren forteller om hvordan han som åtteåring i 1948 kom til Nigeria for å treffe sin far for første gang. Faren arbeidet lenge som lege i Afrika. Boken kan sees like mye som et portrett av forfatterens far som av forfatteren selv og Afrika.
Omtale fra forlaget
Forlag Arneberg
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788282200134
EAN 9788282200134
Omtalt sted Nigeria
Omtalt person J.M.G Le Clézio
Språk Bokmål
Sider 91
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Lenge drømte jeg at minmor var svart. Da jeg kom tilbake fra Afrika, diktet jeg meg en historie, en fortid, for å flykte fra virkeligheten. I dette landet, i denne byen de rjeg ikke kjente noen, der jeg var blitt en fremmed. Da min far ved oppnådd pensjonsalder kom tilbake til Frankrike for å gjenoppta livet sammen med oss, oppdaget jeg at det var han som var afrikaneren. Det var vanskelig å erkjenne det. Jeg ble nødt til å gå tilbake i tiden, begynne fra begynnelsen igjen, prøve å forstå." Afrikaneren, s. 5
Av alle ting som får meg til å bli paff, før jeg kaster meg ut i en diskusjon, er dette for øyeblikket topp tre: folk som påstår at Joan Armatrading er en bedre låtskriver enn Tracy Chapman, folk som sier at de elsker hunden sin og ser på den som et familiemedlem, og folk/forfattere/bøker som snakker/skriver om Afrika som om det var ett land.
Det siste er noe du hører fra alle typer mennesker. Fra folk som selv er fra et av kontinentets land og folk som aldri har satt en fot der. Fra noksagter som Sarah Palin til smarte, empatiske og eksepsjonelt talentfulle mennesker som J.M.G. Le Clézio, den kritikerroste fransk-mauritanske forfatteren av "Afrikaneren"*, som (fant jeg ut i dag) vant nobelprisen i litteratur i 2008.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
Det denne lille boka mangler i tykkelse, tar den rikelig igjen på mange andre plan. Her forteller forfatteren om sitt forhold til faren, afrikaneren, som han traff for første gang som åtteåring i Nigeria i 1948. Faren var lege i Afrika, og andre verdenskrig gjorde det umulig for familien å gjenforenes i de årene krigen varte. Kun to år av sin barndom tilbrakte forfatteren i Afrika, men disse to årene skulle prege mer av hans liv og forfatterskap enn resten av barndommen til sammen.
Ikke bare beskriver forfatteren sin far, men han beskriver også Afrika slik han opplevde dette. Og det er et Afrika så totalt annerledes det vi ellers er vant til å lese om når hvite afrikanere forteller sine historier fra dette kontinentet. Det er nemlig en historie der rasisme og hersker-tjener-betraktninger er totalt fraværende. I stedet formidles en stor kjærlighet til landet og de ulike folkeslagene, og til alt som Afrika har så alt for mye av; heten, insektene, tropesykdommene, alle farene ...
Det er med undring den lille åtteåringen betrakter sin far. Den strenge faren som ikke tåler at barn høres, som ikke tolererer at de svarer ham, som anlegger en beinhard kadaverdisiplin i guttenes oppdragelse. Var han slik fra før av, eller var det Afrika som gjorde ham slik? undrer forfatteren - og heller vel mest til det første. Og så undres han på hva som er forbindelsen mellom ham og den ukjente faren.
"Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette har gått over i oss."
Helt avslutningsvis har jeg lyst til å sitere noe fra boka:
"Noe er blitt gitt meg, og noe er blitt tatt fra meg igjen. Det absolutt fraværende i min barndom er å ha hatt en far, å ha vokst opp med ham i et varmt familiehjem. Jeg vet at jeg har savnet det, uten sorg, uten noen spesielle illusjoner. Når en mann dag etter dag ser lyset skifte i ansiktet til kvinnen han elsker, når han vokter på hvert stjålne glimt i sitt barns øyne. Alt det ingen portretter eller fotografier noensinne kan fange. Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle. Det handler ikke om smak for det fremmedartede; barn har absolutt ikke noe forhold til denne lasten ..."
Sårheten og savnet etter en far med mer varme i seg er tidvis påtrengende, og svært, svært vakkert beskrevet. For meg er det overhode ingen gåte at denne forfatteren fikk Nobels litteraturpris i 2008! Jeg benytter samtidig anledningen til å anbefale hans bok "Gullfisken". "Afrikaneren" er en liten perle av en bok!
Terningkast fem fra meg - en meget sterk sådan!
I denne korte, men intense biografien, prøver Le Clézio å komme overens med sin fjerne far, som hatet kolonialismen, men likevel tilbrakte hele sitt yrkesliv som offentlig lege i britiske territorier, først i Britisk Guyana, seinere i Kamerun og Nigeria. Dette er i høy grad en diktet biografi, der forfatteren supplerer med sine egne refleksjoner der farens taushet skapte tomrom i kronologien.
En fin liten bok som jeg leste og skrev et innlegg om på bloggenLing til innlegget
Jeg husker at han mot slutten av sitt liv en gang sa til meg at hvis han fikk leve om igjen, ville han ikke blitt lege, men veterinær, fordi dyr var de eneste som godtok sin smerte.
Den som blir slått, er først svak, deretter blir han sterk.
Det var som om han aldri hadde forlatt Afrika. Da han kom tilbake til Frankrike, beholdt han vanene fra yrkeslivet: opp klokken seks for å handle på markedet, kle på seg (alltid kakibukser), blankpussede sko, hatt på hodet - slik han før i tiden hadde dratt på legevisitt på sykehuset - tilbake klokken åtte for å lage frokost - alt med kirurgisk presisjon.
Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette har gått over i oss.
Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle.
Afrikanerne pleier å si at menneskene ikke blir født den dagen de kommer ut av mors mage, men på det stedet og i det øyeblikket de unnfanges.
Liste over gode bøker under 100 sider. For deg som gremmest over å lese mykje men som så verkeleg vil.
Kommenter og legg gjerne ut dine bøker med like snevert sidetal..