Boken ble utgitt i 2006 og det er utvalgte noveller fra samlingene Ingens (1992). Den misunnelige frisøren (1997), Noen som elsker hverandre (1999) og Oscar Wildes heis (2004), med etterord skrevet av Roy Jacobsen.
Jeg har lest mange bøker Lars Saabye Christens har skrevet, men aldri noveller han har skrevet. Novellene i boken er gode med et bredt spekter av tema. Historiene overrasker, gjør meg trist, og som den første novellen i boken, En gang må være den første, den fikk meg til å gapskratte. En smakebit:
«Det var i kjelleren hos Jonny vi fant den: vinballongen. Den stod innerst i boden, under hyllene med norgesglass, skismøring, malingbokser, musefeller og hermetikk. Et gummirør stakk opp av tuten. Det kunne man drikke av. Det gjorde vi. Det var lørdag. Verden stod stille. Vi satt med ryggen mot veggen.
— Jeg blir aldri full, sa Jonny.
— Åssen veit du det? spurte jeg.
— Bare veit det.
— Da så.
Jonny ga røret til meg og jeg sugde. Det smakte ikke noe særlig, tvertimot, men dette var heller ingen fornøyelse, det var blodig alvor.
Kjenner ingenting, sa jeg.
Det er det jeg sier.
Jeg ga røret til Jonny igjen. Han dro inn, ble helt flat i trynet og øynene bulte liksom ut, han ligna en passe sliten flyndre.»
«Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps fremgang var et symbol på, angår oss. Trumps er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse. Tollak hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte. Tollak blir så galen av å høre på dette at han trekker ut støpselet og hiver radioen bak i pickupen. Når han så får høre en fyr på TV som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med Tv-apparatet, kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si: «Tollak, for en idiot!» Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg merket da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger, ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det og en karakter for det.”
Sitatet over er fra Alf van der Hagens samtale med forfatter Tore Renberg publisert i boken Litterære løft utgitt i 2024. Intervjuet er fra 2021, og et av temaene under samtalen er Renbergs bok Tollak til Ingeborg. Alf van der Hagen viser til at Tollak til Ingeborg ble en bestselger og solgte i titusenvis av eksemplarer. Renberg får da spørsmålet om hva han tror det er som boken har truffet i folket. Om det er et slags norsk Trump-segment.
Samtalene i Litterære løft er tidligere publisert i tidskriftene Plot og Samtiden i perioden 2021 – 2024 og er bearbeidet for utgivelsen. I tillegg til Tore Renberg er det intervju med Per Petterson, Linn Ullmann, Jon Fosse, Tomas Espedal, Cecilie Løveid, Lena Lindgren, Camara Lundestad Joof, Thorvald Steen og Maria Navarro Skaranger.
«Hva gjør du oppe så tidlig? spurte Cushla.
Hva gjør du ute til ni om morgenen?
Hun ransaket hjernen etter et påskudd og mumlet noe om trøbbel med bilen og at hun hadde blitt over hos Gerry. Hun satte foten på neste trinn, men Gina hadde tatt et skritt fram og sto rett foran henne.
Hoho! Trøbbel med bilen, du. Tror du jeg er dum? sa hun og spilte ut neseborene.
Herregud. Lukter du på meg? sa Cushla.
Du får dårlig rykte på deg hvis du driver på sånn, sa Gina, nesten triumferende.
Jeg er tjuefire år gammel, sa Cushla og sprang opp trappa, plutselig klar over at hun luktet av Michael. Tjuefire, for faen.»
Et eksemplar av debutromanen til den irske forfatteren Louise Kennedy Overtredelser var på hurtigutlån, 10 dager, på biblioteket. Tar den med tenkte jeg etter å ha skumlest hva det norske forlaget skriver på baksiden da jeg var på biblioteket.
Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så intens leseopplevelse på lenge. Jeg tenker av og til at jeg kanskje har brukt og bruker for mye tid på å lese. Hvorfor ikke bruke mer tid på å se filmer. Men så dukker en slik bok opp rimelig tilfeldig, og mine tvil forsvinner. Jeg tviler på at filmatisering av romanen ville gitt samme opplevelse som å lese den. Fantastisk god.
I etterordet skriver forfatteren at romanen bygger på en virkelige hendelser, men iblant stammer hendelsesforløpet (og selve hendelsen) fra forfatterens fantasi. Og at hun har fått hjelp av mange mennesker. En fortelling som jeg håper får mange norske lesere.
Forlagets omtale
Belfast, 1975. Da Cushla møter Michael på familiens pub, burde hun vite bedre enn å forelske seg. For han er protestant, tjue år eldre enn henne og gift, og de to lever i en verden der kjærlighet og vold er tett sammenvevd og overtredelser har en svært høy pris. En verden der fedre blir banket opp på vei til jobb, og en verden der barna Cushla underviser lærer seg ord som bensinbombe og gummikuler lenge før de lærer gangetabellen. Og etter hvert som forholdet mellom de to utvikler seg, eskalerer også volden og terroren.
Louise Kennedys prisvinnende debutroman om den tretti år lange konflikten i Nord-Irland, kjent som The Troubles, er en vakker, rørende, rystende og uforglemmelige debut om mennesker som forsøker å leve vanlige liv i ekstreme omgivelser.
«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.
Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»
Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:
«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:
«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»
Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»
Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.
Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.
«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»
Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien.
Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.
Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.
«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «
På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:
«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «
På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:
«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»
Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling. Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.
«Jeg har dette store, ukjente rommet inni meg der det er holdt av plass til fars historie, der den skal passe inn som en hånd i en hanske, men det gjør den ikke, det er ikke mer enn noen små harde biter som skrangler rundt inni der. Samtidig kjenner jeg et savn så stort at jeg synes jeg snubler i det hvor enn jeg går, etter et menneske jeg ikke vet så mye om og ikke kan si at jeg kjente, enda så ofte vi sto tett inntil hverandre, og enda jeg merket varmen hans, jeg hørte pusten hans, hørte at han sang.
Jeg har fotografier og brev, og jeg bruker dem for det de er verdt og enda litt til. Men det er også sånn at plutselige hendelser, syn, overhørte replikker, dufter, lyden av kirkeklokker, en bil som ruser, en fugl som kvitrer, hva som helst, egentlig, snø, drev av salt sjø i luften, kan åpne opp. Med så mye savn, så mye ordløst og håpløst og fåfengt som jeg i min egen ensomhet surrer rundt i mens jeg forsøker å skrive dette, trenger jeg mine egne veier inn til fars historie.»
Jeg sitter igjen med så mange mange tanker og spørsmål etter å ha lest boken Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Boken ble utgitt i 2023 og nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024. I forlagets omtale står det at fortellingen er full av humor. Jeg fant ingen ting å le av. Synes fortellingen bare gjorde vondt å lese. At ensomhet kan gå i arv kan vel ingen tvile på etter å ha lest boken.
«NATTEN MELLOM 14. OG 15. AUGUST 1990
DET VAR LYDEN av insektene som viste redningsteamet vei. Det lave surret av tusenvis av blodsugende, vingebårne kryp. Insektnettet som hadde dekket bagen da barnet ble plassert der, hadde blåst sin vei. Teppet hun hadde vært pakket inn i, var havnet på utsiden, og sokken på høyre fot hadde glidd av. Mygg, brems, blindinger, knott og klegg hadde alle oppdaget muligheten som spedbarnet utgjorde, og gått til et felles og nådeløst angrep. Det lille ansiktet var oppsvulmet til det ugjenkjennelige, sårskadet og blårødt, og øynene var klistret igjen. Begge hendene og den nakne foten var tjukke som klubber. Maur krøp inn og ut av munnen hennes.
Hun hadde for lengst holdt opp å skrike.
Alle trodde hun var død, noe annet virket usannsynlig, men da hundefører Pettersson løftet henne opp, ga hun fra seg et lite klynk.
Det måtte sies å være et mirakel.»
Kallmyren av Liza Marklund ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023, og kan leses uavhengig av første bok i serien; Polarsirkelen. Kallmyren har ikke mange kontaktpunkter med Polarsirkelen. Fra å ha en mer perifer rolle i Polarsirkelen, har politisjef Wiking Stormberg hovedrollen i Kallmyren. I tillegg til at Wiking får kreft, kommer det som skjedde for 30 år siden opp i dagen og han tvinges til å stille spørsmål ved om ektefellen Helena lever.
En lettlest og god krim selv om jeg synes slutten etterlot seg for mange løse tråder. Skulle også ønske at barna til Wiking og Helena, Markus og Elin, hadde fått større roller i handlingen. Muligens siste bok i trilogien Stormberget gir meg svar på noen av spørsmålene jeg sitter igjen med.
«1978; St Andrews i Skottland
Klokken fire om morgenen i svarteste desember. Fire uklare skikkelser vaklet gjennom snødrevet og den sure, nordøstlige vind som strøk over Nordsjøen fra Sibir. De åtte snublende føttene gruppen Laddies fi' Kircaldy fulgte sin faste og velkjente snarvei over Hallow Hill til Fife Park, den mest moderne av studentkasernene ved St Andrews-universitetet, der de evig uredde sengene deres gjespet en velkomsthilsen med laken og tepper hengen et som slappe tunger.»
Romanen Ekko i det fjerne er den første boken av Val McDermid jeg har lest. Val McDermid er en kjent og prisbelønnet forfatter fra Skottland. Det er helt tilfeldig at jeg valgte Ekko det fjerne som er den første i en serie på seks, Karen Pirie - serien, som er navnet på en etterforsker. Etterforskeren har en liten rolle i romanen som ble utgitt i 2003 og på norsk i 2004.
Ekko det fjerne er på 442 sider. Det eneste ankepunktet er at jeg synes den kunne vært kortet ned med 50 sider. Jeg leser at de neste to bøkene i serien er på hhv 380 og 350, og det lover bra.
For ja, jeg skal i hvert fall lese bok to og tre i serien. For jeg synes Ekko i det fjerne var en veldig god og spennende bok. Det var for meg en kvalitetsforskjell på denne sammenlignet med boken til Liza Marklunds bok Polarsirkelen som jeg synes var god.
Jeg fattet relativt tidlig mistanke til hvem som hadde drept Rosie. Samtidig ble jeg innimellom i tvil. For handlingen i Ekko i det fjerne var i langt på vei uforutsigelig. Det var mange overraskelser, og innimellom ble jeg skikkelig skremt. Det skjer mye uten at handlingen er heseblesende. Det er mange nok personer med ulik personlighet til at fortellingen aldri ble kjedelig. Dersom de andre bøkene hun har skrevet holder samme kvalitet har jeg mye å glede meg til.
Forlagets omtale:
«Ekko i det fjerne, er en frittstående psykologisk thriller. Vi møter de fire vennene Ziggy, Alex, Mondo og Weird. De er studenter i den vesle skotske byen St Andrews, de er barndomsvenner og henger alltid sammen. Men en iskald vinternatt i 1978 tar uskylden deres brått slutt. I snødrevet på vei hjem fra en kveld på puben og på fest snubler de bokstavlig talt i Rosie. Rosie jobber på puben, hun er søt og morsom og sexy. Både Alex og Mondo har prøvd seg på henne, og begge har fått ertende avslag på flørten. Rosie er ikke interessert. Rosie har allerede en kar, men det skal ingen vite om.
Val McDermid er en intrigemaker av rang. Ingen kan som henne servere et mysterium proppfullt av gåter og løse tråder, for så på siste side å samle hele knippet trygt i hånden. Det er i oppklaringen at Val McDermid lar oss føle mesterkloen - hver eneste gang!»
«LIKET BLE FUNNET på en av årets korteste dager, de ikke-eksisterende, da solen har sviktet menneskene ved den nordlige polarsirkelen og knapt nok sender ut en antydning til lys. Det lå i et fundament til broen som fører over Piteälven opp mot Robotbasen, nakent og hodeløst.»
Det er lenge siden jeg har lest en bok av den svenske forfatteren Liza Marklund, og den eneste jeg har lest er en plass i solen utgitt i 2008. Jeg husker den som en god bok.
Boken jeg nå har lest, er Polarsirkelen, en bok i en serie på tre. Den ble utgitt i 2021 og på norsk samme år. Jeg likte boken. Den holder et godt driv uten å være hesblesende. Forlaget omtaler den slik:
«Fem tenåringsjenter i småbyen Stenträsk i Norrbotten møtes en gang i måneden for å diskutere litteratur. En av dem forsvinner sporløst sommeren 1980. Førti år senere blir hun funnet drept. Julen 2020 blir de fire kvinnene i boksirkelen, som de kalte Polarsirkelen, gjenforent for første gang etter venninnens forsvinning. Smertefulle hemmeligheter som har vært skjult i flere tiår, truer med å bli avslørt.»
Jentene er jevngamle og har drevet lesesirkelen siden de begynte i syvende klasse.
«Carina var den klart mest leselystne. Hun slukte bøker som andre spiste soll. Birgitta, hvis mor var lege i Piteå og faren sjef på Robotbasen, var den mest ambisiøse.
Susanne var med fordi Birgitta og Carina var med.
Agneta gikk med en forfatterdrøm i seg, noe som gjorde litteraturkunnskap til et logisk og begripelig valg.
Når det gjaldt Sofia, var målsettingen mer uklar. Hvorfor hun valgte litteratur i stedet for tegning, form og farge, ble de andre aldri helt kloke på. Den gjengse oppfatningen, som egentlig aldri ble uttalt, var at foreldrene hadde bestemt det for henne. Faren var som sagt kommunalråd i Stenträsk og dessuten vara i Socialdemokraternas mektigste indre krets — arbeidsutvalget.
Det var med andre ord fint å være med i lesesirkelen Polarsirkelen. Men da dette gikk opp for skolens øvrige elever, og de dessuten innså at de kunne få bedre karakterer ved å være med, sa sirkelmedlemmene klart ifra. Hvis andre ville studere litteraturkunnskap, fikk de starte en egen lesesirkel, ikke snylte på deres.
Slik begynte det, og slik fortsatte det.»
Jentene er i oppbruddsstemning, som unge mennesker er når det nærmer seg slutten av videregående skole.
«Med tiden skulle imidlertid glansen og glorien rundt lesesirkelens medlemmer bli mattere og fordampe. Ingen andre elever gjorde lenger krav på å få være med. Lærerne deres var nye, og de gamle hadde fått andre elever å la seg forundres av. Forskjellen jentene imellom ble tydeligere. Det kittet som barndom og isolat hadde føyd sammen, begynte å smuldre opp.
Da det nye tiåret, 1980-tallet, satte i gang, spikret de litteraturlisten for resten av året, akkurat som de hadde gjort tidligere år. To av medlemmene, Carina og Agneta, skulle imidlertid avslutte skolegangen til sommeren og eventuelt også flytte fra Stenträsk, noe som gjorde lesesirkelens fremtid uviss.
Der befant man seg nå, i en tid som uunngåelig innebar forandring.»
Neste bok i serien er Kallmyren. Håper jeg liker den like godt som Polarsirkelen.
«Jeg har vært politiker for Rødt, forfatter, journalist i Klassekampen og realitykjendis. Kort sagt: I det meste her i livet har jeg prøvd å etterligne Jon Michelet. Hvorvidt det har lyktes, det får andre bedømme. Men for meg har det alltid vært et mål å nå ut breiere enn til den faste gruppen av studiesirkelveteraner på venstresiden. Da finnes det få forbilder som er bedre enn Jon Michelet. Mens andre av venstresidens forfattere, politikere og kjendiser har holdt seg for nesen og prøvd sitt beste for å unngå folket, var Jon villig til å få møkk under negla dersom han trodde det var nødvendig i kampen for en bedre verden. Alt han har gjort har ikke vært like lurt. Men jeg tror de fleste vil berømme forsøket.»
Sitatet over er fra innledningen til biografien Mímir Kristjánsson har skrevet om Jon Michelet. Etter å ha lest biografien er jeg i tvil om forfatteren noen gang kommer til å lykkes å etterligne Jon Michelet. Fra Store norske leksikon;
«Jon Michelet var en norsk forfatter, særlig kjent for krimserien om Thygesen, som ga ham Rivertonprisen to ganger, og sjømannsserien En sjøens helt, som ble en stor suksess. Han var også forlagsmann, journalist, politiker (RV) og redaktør i Klassekampen.»
Jeg tar vel ikke for hardt i når jeg skriver at Jon Michelet tidvis var en rabulist (politisk oppvigler, bråkmaker eller uroelement). Der er ikke Mímir Kristjánssoni selv om han er en uredd politiker. For selv om Jon Michelet hadde mange oppturer i livet, var det nok av nedturer. Og de fleste kunne han skylde seg selv for. Samtidig vokste Jon Michelet, som ble født i 1944, opp og var ungdom i en tid som var veldig forskjellig fra tida vi lever i.
Uansett, jeg likte biografien. Den forteller om en del av norsk historie jeg ikke er så kjent med. Innimellom har jeg skratter høylytt over alt det Jon Michelet viklet seg inn i. Og over AKP (m-l). Det er mye som er komisk med dagens øyne. Samtidig er Jon Michelets nedturer trist å lese om. Jeg gruet meg til slutten. Jon Michelet vokste opp på Larkollen og flyttet tilbake til Larkollen før jeg flyttet hit. Det ble skrevet mye om han i den lokale avisa de siste årene han levde. Det er trist å kjøre forbi huset han bodde i og vite at mennesket med så mye energi og mot ikke lever lenger.
Jeg hadde neppe valgt å lese romanen Odel av Dordi Strøm dersom jeg ikke hadde hørt juryens diskusjoner ifm. at den ble valgt som vinner av Lytternes romanpris 2023 (NRK P2).
Romanen er på 150 sider. Den var ikke så mørk som jeg forventet. Første del, som var de 100 første sidene, overrasket meg positivt. Men del to og særlig tredje og siste del, her tok romanen en retning som ble for spesiell for meg.
Jeg har ikke lest bøker av Johan Theorin siden mai 2013 da jeg leste Blodleie, tredje bok i Ölandsserien. Før det leste jeg bok nummer en og to i serien: Skumringstimen og Nattefokk. Jeg har ikke lest de etterfølgende bøkene Gravrøys og Beinrester. Bumerker, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, er en frittstående fortsettelse av Beinrester. Flere av aktørene fra Nattefokk er med i Bumerker: Tilda som er politietterforsker, selvsagt hennes grandonkel Gerlov, og Joakim, som Tilda nå er gift med.
Selv om Bumerker ikke hadde samme spenningsnivå som Nattefokk, synes jeg der er en god roman. Slutten tilsier at det kommer flere bøker i Ölandsserien.
Jeg ble ikke overveldet av å lese den kritikerroste romanen til den danske forfatteren Helle Helle Hafni forteller som ble utgitt i 2024. Jeg hadde jo store forventninger til leseopplevelsen. Kjenner at jeg er litt skuffet. Over meg selv mest. Mulig jeg leste for raskt og skulle lest den om igjen. Kanskje det er slik med Helle Helle som jeg har med Ali Smith. Hennes kritikerroste Høst har jeg begynt på tre ganger og får lite ut av fortellingen.
I seneste laget – historier om kvinner og menn er den tredje boken jeg leser av Claire Keegan. Jeg leste Tre lys i mai og Småting som dette i juni. Og det hele startet med at jeg hørte at Claire Keegans bøker omtalt i Åpen bok på NRK.
I seneste laget – historier om kvinner og menn ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Boken er på knappe 93 sider og består av tre noveller. Som de andre bøkene er kritikerne begeistret for det de har lest. Imens jeg stod i ventekø på biblioteket, leste jeg en anmeldelse i Aftenposter der kritiker ikke er begeistret:
Jeg synes det er prisverdig at en kritiker skriver negativt om en bok som andre kritiker har rost opp i skyene. Samtidig er jeg veldig glad for at det ikke var denne anmeldelsen jeg leste først og kanskje hadde latt være å lese boken. For jeg synes boken er utrolig god. Etter at jeg hadde lest den første novellen var jeg satt ut. Det var som om jeg hadde vært med handlingen. Og slutten var forrykende og uventet.
Til og med jeg som ikke er utdannet i litteraturfaget kan lese at Claire Keegan skriver godt. Under overskriften Fillern så fint! Litterært håndverk fra øverste hylle skriver anmelder i NRK bl a dette om boken:
Romanen Diskomus på venteværelset er Kamilla Danielsens debut som forfatter. En debut som er lagt merke til. En bok jeg har gledet meg til å lese. Den har et tema som vi ofte hører og leser om – som i denne artikkelen på NRK.no 6. juli 2024:
En som har uttalt seg om boken er psykologen Peder Kjøs. I september 2023 var Peder Kjøs og forfatteren på besøk i Nitimen angående romanen. Dersom du vurderer å lese romanen, vil jeg anbefale deg å høre på dette intervjuet. Peder Kjøs sier blant annet at ensomheten mange opplever ikke har med tiden vi lever i, den er universell. Hans hovedbudskap er at vi må tåle at vi ikke er perfekte og at andre mennesker heller ikke er perfekte.
Romanen er på 227 sider og jeg leste den i løpet av en dag. Den er morsom samtidig som det er en sårhet i det morsomme som hovedpersonen Eivor gjør og sier.
Den starter med at Eivor drar fra «venteværelset» for å delta på en «jentekveld»:
«Vi har en gjeng, en sånn gjeng som alle har, fra ungdomsskolen eller videregående, en liten eller stor gjeng som møtes et par ganger i året når alle er hjemme på ferie, eller når flere i gjengen befinner seg i samme geografiske område til samme tid. Alle har en sånn gjeng, en sånn dum gjeng som bare blir dummere og dummere jo eldre man blir, for om man ikke allerede var ganske ulike da man var tretten, er man i hvert fall totalt forskjellige nå, men det er alltid et par som er helt den samme som den de var. De som fortsatt snakker det samme språket og kretser rundt de samme temaene, og kanskje aldri flytta hjemmefra og fikk nye venner, bare fortsatte å være en sånn som baksnakka de gamle.»
Den som inviterer til denne «jentekvelden» er Ulla. Ulla er egentlig ikke en idiot:
«Jeg liker Ulla. Jeg liker Ulla alene. Men jeg har Ulla mindre og mindre alene, og de siste åra har det vært så sjeldent at jeg lurer på om den tida kanskje er forbi. Når man får barn, blir det enklere å samle en gjeng enn å møtes én og én. Man får ikke tid til sånt. Og man får heller ikke tid til å snakke om det.»
Og her er Eivors beskrivelse av de hun skal være sammen med på denne:
«Det verste med jentekveld er at ingenting er ekte. Det kan godt være det er ekte for de andre, det håper jeg for all del at det er, ellers er det helt latterlig at vi gjør dette minst én gang i året. HVIS jeg skal gjette, er det bare jeg som synes dette er som å gå på teater, de andre sier vanligvis at det er så koselig. De andre er Ulla, Ulrikke, Ullrine, Ullriette, Ullfitte og Ullsatan. Eller: Hun som er den eneste jeg liker, hun som er gravid, hun som er tobarnsmor, hun som er forlova, hun som nettopp har gifta seg, og hun som er skilt og har forelska seg på nytt. Og så meg, da. Eivor som aldri finner seg noen. Eivor som klikker på folk på bussen for å føle seg bedre, heve seg over, jeg vet noe som dere ikke vet, noe jeg forutser. Ser inn i alle andres fremtid, men aldri min egen.»’’
En god debut av Kamilla Danielsen.
På bokomslaget er Tre menn til Vilma omtalt som Årets juleroman. Romanen av Gudrun Skretting ble utgitt i 2020. Årsaken til at jeg har lest den nå, er at jeg så reklame for filmen Tre menn til Vilma som er basert på boken. Filmen kommer på kino 8. november 2024. Selv om det ikke var «riktig» årstid å lese boken nå, synes jeg det var en varm og morsom roman.
«Mens jeg gikk på grusveien mellom åkrene, seg en kjølig tåke inn fra vannet. Den hvite, fuktige luften hang over bakken, utelampene dannet sirkler av lys over husdørene og i forhagene. Nede ved de oppstablede halmballene var lyskasterne slått på. Da jeg passerte dem, hørte jeg en lyd, og da jeg snudde hodet, så jeg de hvite kuene gjennom låvedøren, de sto på rad og rekke i fiøset. Det var ingen mennesker eller biler på veien. To rådyr sto på engen, helt stille; idet jeg stoppet opp for å se på dem, sprang de av gårde. På vei tilbake så jeg enda et rådyr, det gikk langs skogholtet i utkanten av åkeren.»
Jeg var spent på å lese debutromanen til Kristin Vego: Sent på dagen etter at jeg lese om den i Aftenposten i april:
«Dansk-norske Kristin Vego (32) demonstrerer i sin første roman at hun har et umiskjennelig talent for både stemning og spenning. «Sent på dagen» er tettpakket av uanstrengte litterære referanser i tillegg til flotte metaforer»
Romanen ble utgitt i 2022 og på norsk i 2024. I ventetiden på å få lånt romanen på biblioteket, leste jeg i mai novellesamlingen til Kristin Vego Se en siste gang på alt vakkert.
Sent på dagen ble en god leseopplevelse. Romanen er på 139 sider, og det vil derfor ikke være riktig av meg å skrive mer om historien som fortelles utover forlagets omtale. Det som påvirket leseopplevelsen mest, var beskrivelse av landskapet gjennom årstidene. Det er på så mange måter et kjent landskap som jeg er blitt svært knyttet til. Mest pga turene jeg går med hunden min flere ganger om dagen året rundt.
Men romanen har en historie i seg som ikke jeg kjenner meg igjen i. I den ligger en spenning som jeg følte med en gang jeg startet lesingen. Anmelder i Aftenposten skriver bl a dette:
«Ung kvinne, eldre mann med en fortid han ikke vil snakke om. Vego bruker åpenlyst Daphne du Mauriers gotiske klassiker «Rebecca» fra 1938 som inspirasjonskilde. Den igjen låner friskt fra en annen klassiker, «Jane Eyre» (1847), av Charlotte Brontë.»
Her er et sitat fra romanen om personen som skaper spenning:
«Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden?
Jeg trodde jeg var omgitt av mennesker da jeg bodde i byen. Men i dette huset var vi støtt — slik husker jeg det — omgitt av folk, og Sofia flakket rundt i utkanten av forholdet vårt som en skygge, eller som et lite tordenvær, som noen ganger drev forbi og andre ganger rammet oss med full kraft. Det er tiden Mikael og jeg tilbrakte alene sammen jeg tenker mest på. De små lommene av tid der det ikke var noen andre vitner: Det er dem jeg ønsker å samle opp, som maneter, og løfte opp mot lyset. Se trådene der inne.»
Underveis i lesingen så jeg to episoder av TV serien Ekskona som er lagt ut på NRK.no. Historien i TV serien er creepy. Den begynte å smitte over leseopplevelsen på en negativ måte slik at måtte jeg vente med å se de to siste episodene til jeg hadde lest boken.
Jeg lo ikke en eneste gang når jeg leste romanen En dag vil vi le av det av den danske forfatteren Thomas Korsgaard. Selv om forlaget i sin omtale skaper en forventning om at jeg kommer til å gjøre det. Det er så mye råskap rundt hvordan foreldrene har valgt at familien skal leve at når noe er tragikomisk, blir det for meg mest tragisk og lite komikk. Tragisk fordi jeg vet at dette er såkalt virkelighetslitteratur. Med det mener jeg ikke at romanen ikke har sin berettigelse. Det verste er at moren overhodet tenker tanken at de skulle hatt et barn til, og sier det høyt!
Romanen er andre bok i trilogien om Tue og familien hans. Den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2023. Jeg leste første bind Hvis det skulle kommet menneske i januar. I den andre boken trer moren tydeligere frem. Hun er fortsatt i pillerus. Men det har blitt bedre:
«Før klarte ikke mora mi å reise seg fra den sjuskete lenestolen sin med hullene etter sigarettglør. Nå sto hun opp om morgenen hvis vi ropte nok ganger, og satte seg inn i stua, så film og tok pillene sine som hun skulle. Hun fikk dagene til å gå på sin egen måte. Ting tar tid, sa hun, og lovte at hun skulle bli helt frisk. Av og til satte hun seg i bilen og kjørte av sted uten å si noe.»
En av årsakene til bedringen at hun fått penger mellom hendene:
«Det kom så plutselig, brevet fra Pasientklagenemda. Nesten 900 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. En ung lege hadde feiloperert henne for et par års tid siden, seks sener i armen var blitt forveksla med hverandre.
Hun mista ting hele tida og kom nok aldri til å jobbe igjen. Det var jeg som hadde skrevet klagen, satt inn kommaene og fått det til å se profesjonelt ut. Det var en stor jobb å slå opp alle fremmedordene, men jeg hadde fått 500 kroner for det. Mora mi hadde lovt at alt kom til å bli annerledes når erstatningen kom, at det kom til å bli bedre nå. Og det hadde blitt bedre. Faren min snakka om at resten av pengene kunne brukes på et nytt tak, at vi skulle gjøre langsiktige investeringer. Vi skulle aldri ha gjeld igjen, sa han. Det hadde ødelagt for mye.»
Om hva som opptar henne nå forteller hun til Tue:
«Hun hadde skrevet med han fyren fra Fyn i litt over et halvt år. Han hadde et lite hus utafor Middelfart, der han bodde helt alene. Nå hadde han fått sklerose, så hun vurderte å flytte til Fyn for å være der for ham.
«Pappa og jeg skal nok skilles.»
«Hva med pappa?»
«Ja», sa hun og så rart på meg. «Hva med ham?» «Ikke noe», sa jeg.
«Du får ikke sladre til ham. Dette må jeg styre selv.»
Hun rota under setet etter en lighter og tente en Prince 100.
«Hva med oss?» spurte jeg,
«Slutt med det maset. Det er ikke engang sikkert, det er bare noe jeg vurderer. Og dere kan jo bli med.»
«Jeg skal faen meg ikke bo på Fyn! »
«Han er en fin fyr. Jeg tror du ville ha likt ham.»
Hun skrudde opp musikken igjen, nynna med på Toto. Hun stakk hodet ut av vinduet og sang ut over fjorden til stemmen brast. Så bøyde hun seg ned og gråt med panna mot rattet, ustyrlige hulk.
«Ikke si det til noen», sa hun og løfta på hodet. Snørret hang i tråder fra nesa hennes, som hun tørka av med ermet.
«Hvem skulle jeg ha sagt det til?»
Her litt om farens situasjon når romanen starter:
«Faren min brukte de få feriedagene sine i hagen. På å slå gress og plante busker på grensa til jordene som en gang hadde vært våre. Nå var de solgt. Vi hadde ingen forpliktelser ut over hverandre, sa faren min. Han jobba som selvlært anleggsgartner hele sommerhalvåret, sesongarbeidet betalte seg. Gartner om sommeren, slakter om vinteren. Det var ordninga nå, det var ingen mellomliggende årstider i livet hans.
Han hadde hatt nok å se til de siste åra. Først var han på en minkfarm, så hos et vikarbyrå som ga ham oppdrag med å skjøtte andres kveg og griser. Like etter det var han vinduspusser. Og så var han søppelmann i et par uker. Det kom alltid noen som kunne gjøre det billigere, selv om han kunne gjøre det bedre. Han ville ikke gå ned til under 100 kroner timen, den lønna var for polakker og barn, syntes han.»
Jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å lese den siste boken En måtte nok ha vært der. Jeg leser at NRK’s anmelder skriver at den ble en skuffelse:
«Svakheten i dette siste bindet er at ambivalensen er borte. Familien er også borte. Personene Tue møter i København er figurer, klippet i papp.»
Sist sett
