Bokelskere.no

Jeg har brukt nesten to måneder på å lese siste roman i trilogien om Thomas Cromwells vekst og fall av Hilary Mantel: Speilet og lyset som ble utgitt i 2020 og på norsk samme år. Jeg kjøpte romanen samme år som den ble utgitt. Hilary Mantel døde 22. september i 2022. Jeg trodde jeg skulle klare å lese den ferdig til 1. desember, men så kom jula og «alt det der».

Det er et stort persongalleri i romanene. Selv om forfatteren har opplistet hvem som er hvem innledningsvis, er det lett å gå seg vill. Særlig når jeg har lest de to første bøkene i 2016 (Ulvetid) og 2017 (Falkejakt). Før jeg startet lesingen av Speilet og lyset, så jeg filmatiseringen av de to første bøkene. Tanken på regimet til Putin slo meg ofte under lesingen. Skremmende at et land styres slik som i Russland i 2022.

Jeg er glad jeg har kommet meg gjennom de fantastiske bøkene Hilary Mantel skrev før hun døde. For jeg må innrømme at av og til kjentes det som et slit med tanke å få lest ferdig en bok på over 800 sider. Jeg er veldig imponert med tanke på hvilket forarbeid det må ha vært for å få skrevet trilogien.

«Jula kom som den pleide og var som den pleide, lik seg selv og ulik seg selv, for nå så hun den utenfra og kunne ikke annet, selv om hun ofte forsøkte å la være, for hun savnet, hva savnet hun? Det var allerede tapt også for savnet, det var det hun lærte. Farfaren var mindre og mattere enn før og farmoren tørrere, som en av de glemte gamle rynkete potetene i bunnen av potetbingen i kjelleren, og farens bibelstemme for høy og for høystemt, og moren mer ubekvem enn ellers, eller hun så det først nå, og ingen juleaktivitet kunne dempe Elisabets angst for eksamen. Lasse løp ikke omkring og maste ikke, men var høflig og flink, stor gutt og sang alle seks sanger uten innsigelser, uten glede. Falt ikke ned som eple eller pære, men satte seg rolig ned mellom gavene, og hvis han gledet seg til noe, virket det som, var det til å kunne sitte i sofaen med de voksne og snakke stygt om Tofte. Paula ble snart tilbudt plass i sofaen og hadde ikke noe valg, satt mellom putene og kjente vulkanen.»

Etter en repeterende og kjedelig beskrivelse av familiens jule-, påske- og sommertradisjoner, traff historien om Paulas meg som et skudd. Gjenkjennelse er stikkordet. Min egen sorgfølelse da barndommens glans med jula var borte. At jeg ble konfirmert mot egen vilje. For «husfredens» skyld. Som den gang opplevdes som overkjøring. Skulle ønske at presten jeg møtte var like klok som presten Paula møter.

Romanen Femten år. Den revolusjonerende våren av, utgitt i 2022 og 183 sider, er den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth. Som etter andre ekstra gode leseopplevelser ser jeg for meg romanen filmatisert.

Paula og Lasse er på besøk hos mormor og er ved rullesteinstranda, sekvensen som starter slik synes jeg er nydelig tenkt og skrevet:

«Det var en usedvanlig varm, lys og vindstille dag, og elva rant mildere og stillere enn ellers. De la seg på de store, glatte og varme steinene like ved bredden og plukket de små grønne steinene, ikke større enn rosiner som lyste på bunnen fordi de var våte. Noen var matte og likevel grønne som irr, mens andre var nesten gjennomsiktige i sola som glass, de la dem i et bærspann og sa ikke noe særlig i det milde suset fra vannet. Samfunnsfaglæreren hadde sagt at man ikke kan gå gjennom den samme elva to ganger, for den elva du går gjennom gang nummer to er en annen enn den du gikk gjennom første gang, vannet vil være et annet. Og hun forsto jo hva han mente, men syntes ikke hun kunne bruke det til noe, det gjaldt jo alt mulig, for alt forandret seg jo hele tiden som biologilæreren hadde lært dem, cellene delte seg ustanselig i kroppen så hun på en måte ikke var den samme nå som for et år siden og ikke den samme i dag som i går og ikke den samme som for to minutter siden, og likevel var hun jo den samme på den måten at hun husket hvordan hun hadde hatt det i går, og særlig hvordan det hadde vært da hun satt alene i kirken og nesten husket diktet læreren hadde lest opp på frigjøringsdagen, også nå kom det nesten før det glapp, men det var nærmere nå, så det kom vel i morgen, og bare det at hun kunne forestille seg morgendagen gjorde at hun hadde en følelse av å henge sammen selv om alt var i kontinuerlig forandring, også steinene.»

Utdrag fra dette blogginnlegget

Da jeg i februar 2020 skrev blogginnlegget:

Fyrvokterens datter på Kjeungskjær - bøker og filmer der det å bo på et fyr er tema,

kjente jeg ikke til boken til Maren Uthaug Der det finst fuglar. Årsaken er vel at romanen til Uthaug, som ble utgitt på dansk i 2017, ble gitt ut på norsk etter at jeg skrev innlegget. Uansett, det var tilfeldig jeg leste om romanen for noen uker siden, og siden den har fått så gode anmeldelser måtte den leses.

Jeg synes Maren Uthaug har skrevet en god historie. Men jeg ble ikke så begeistret som mange har blitt av denne romanen. Siden jeg, dessverre, ikke har noen utdannelse innenfor litteratur, er jeg forsiktig med å slenge rundt meg med litterære uttrykk. Men nå skal jeg driste meg frempå med at jeg synes karakterene var flate. Jeg hadde forventet en viss utvikling jf. at historien foregår over mange år.

Her i NRK radio programmet Kulturstripa 1.4.2020 intervjues Maren Uthaug om romanen. Det kan hun fortelle at karakteren Feite, rundbrenneren, har hun hentet fra oldefaren. I tillegg har andre historier fra slekta vært med på å gi liv til historien i romanen.

«Putin kom til makten ved krig, og krigen i Ukraina kan fort bli hans undergang. At han i det hele tatt kom til verden, skyldtes både flaks og heroisme. Han vokste opp med to foreldre, men var også et barn av annen verdenskrig.
Mens vi gikk gjennom ingenmannsland, funderte jeg på hvilke måter krigen har definert ham: Finnes det en forbindelse mellom beleiringen av Leningrad under annen verdenskrig, der hundretusener sultet i hjel, og beleiringen av ukrainske Mariupol, der de russiske soldatene forsøkte å sulte ut befolkingen?
Jeg bestemte meg for å skrive en bok som oppsummerte Putins langsomme kupp mot den russiske grunnloven, som han fire ganger har sverget troskap til. Opprettelsen av en kriminell skyggestat gjorde konflikt og krig til en nødvendighet. Det begynte i Tsjetsjenia.
Kvinnen i boblekåpen som sto foran meg i passkøen, hadde opplevd de mørkeste sidene av Russland. Sønnen hennes var kidnappet og drept av soldatene til Putins åndelige barn, den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov. Da hun klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble huset hennes jevnet med jorden av bulldosere.
Samtidig har Putin tilsynelatende opprettholdt en nesten utrolig popularitet gjennom 22 år som leder: Hva er betingelsene i kontrakten han inngikk med Russland (eller i alle fall betydelige deler av befolkningen), og hvordan har kontrakten endret seg over tid?»

I 2017 leste jeg Putin - Mannen uten ansikt av Masha Gessen om ble utgitt i 2012, og jeg ble skremt av det jeg leste. Det har gått fra vondt til verre etter at boken til Masha Gessen ble utgitt.

Boken sitatet over er hentet fra er en bok som nettopp er utgitt: Krigsherren i Kreml Putin og hans tid skrevet av Aage Storm Borchgrevink.

Når det flommer over av nyheter av Putins krigføring i Ukraina og «ekspertenes» analyser av Putin, hans medsammensvorne, osv; hvorfor kjøpe og lese bøker om tema er et betimelig spørsmål. Svaret er at boken til Aage Storm Borchgrevink er interessant og godt skrevet.

I dag på NRK.no er det en artikkel med overskriften En presset president:

«Vladimir Putin har styrt Russland med jernhånd i over 20 år. Aldri før har så mye stått på spill. Nå møter han økt motstand i hjemlandet.”

Men de som er med i Putins «maktvertikal» har alt å tape på endring:

«I en artikkel fra 2017 beskrev økonomene Filip Novokmet, Thomas Piketty og Gabriel Zucman hvordan eiendom i Russland er konsentrert i hendene på en liten elite. Tallene deres pekte mot at den relative ulikheten var på linje med situasjonen før revolusjonen i 1917. Om lag hundre dollarmilliardærer og hundre tusen dollarmillionærer kontrollerte landets pengestrømmer. De hadde saltet ned mer penger i utlandet enn verdien av Russlands samlete husholdninger.
Kapitalflukten var muliggjort av skatteparadiser og vestlige staters konkurranse om å tiltrekke seg investeringer. Mens Putins elite var stjeleren, var Vesten heleren. Penger som burde vært brukt til å betale for russiske skoler og sykehus, bidro i stedet til å gjøre eiendoms prisene i London, Venezia og New York kunstig høye. Omfattende korrupsjon, svakt rettssystem, en flat inntektsskatt på tretten prosent samt ingen arveavgift sørget for at skjevfordelingen ble opprettholdt.
«Ekstrem ulikhet later til å være akseptabelt i Russland så lenge milliardærer og oligarker er lojale mot den russiske staten og det som oppfattes som nasjonale interesser,» skrev de franske økonomene. «Om denne skjøre balansen vil vedvare i de kommende år og tiår, gjenstår å se.»186
Statens oppgave er i første rekke å beskytte den nye elitens interesser, blant annet gjennom å begrense demokratiske rettigheter. Det var denne logikken som lå under Putins prosjekt om å samle Russland i maktvertikalen. Menneskerettighetsbrudd var koblet sammen med økonomisk kriminalitet. Dette oligarkiske systemet preget ikke bare Russland, men i forskjellig grad hele det tidligere Sovjetunionen, med unntak av de baltiske landene.»

Jeg kan også anbefale denne interessante samtalen på NRK’ Ekko der Aage Storm Borchgrevink deltar:

Burde vi sett ukrainakrigen komme? Kunne vi ha hindret krigen i Ukraina dersom vi hadde reagert kraftigere på Russlands aggresjon i andre tidligere sovjetstater? Var disse krigene Putins forsøkslaboratorier?

Forlagets omtale av boken:

«Hvordan kunne lederen av vårt store naboland bli så mektig og farlig? Aage Storm Borchgrevink har fulgt Russland og president Putin tett de seneste tjue årene. Nå bruker han sin kunnskap om mannen og landet til å skrive om Putin som politisk leder.
Mange har fryktet Vladimir Putin, men få hadde forventet den brutale invasjonen av Ukraina. Aage Storm Borchgrevink, har skrevet en kortfattet og levende biografi om Russlands president. Det er en fortelling om det moderne Russland, fra familien Putins tragedier under annen verdenskrig, gjennom oppveksten i Leningrad og frem til Sovjetunionens fall, som også ble alvorlig for KGB-agenten Putin. Etter et blaff av frihet på 1990-tallet, strammet Putin grepet og bygget et Russland med velstand for de få og ambisjoner om å gjenoppstå som stormakt.»

«Kjensgjerninger har en egen autoritet. Men de alene er ikke nok til å bygge opp en biografi. De må veves sammen med en hel del overbevisninger, følelser og tanker som mer eller mindre ubevisst uttrykker forfatterens livssyn. Jeg har hele tiden lagt an på å være meg dette bevisst. Under skrivingen av Picassos historie har jeg latt meg lede av en notis jeg en gang fant stukket inn i en fransk bok. Jeg oversatte den og har hatt den stående i glass og ramme på mitt skrivebord. Jeg følte etter hvert at det var Picassos personlige instruks til meg: Det som det kommer an på, er at du skriver om en mann som om du malte ham. Jo mer av deg selv du legger i det, jo mer du klarer å forbli deg selv, desto nærmere kommer du sannheten. Forsøker du å være anonym — på grunn av hat eller respekt — gjør du det verste du kan gjøre, du prøver å forsvinne. Du må være til stede, vise mot; først da blir det interessant, først da skaper du noe.»

Jeg har i tidligere vedlegg skrevet om at jeg var på Picasso-museet da jeg var i Paris i sommer, og hvor overraskende fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så. Nå har jeg lest en biografi om Pablo Picasso (1881- 1973) som ble utgitt i 1988: Picasso Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington. Like overrasket som jeg var over hvor fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så på museet, like overrasket ble jeg å lese biografien. Overrasket ble også forfatteren, fra forordet som starter slik:

«Overraskelse er et viktig særmerke ved Picassos kunst, og overraskelse var det jeg hyppigst følte mens jeg arbeidet med denne boken. Som så mange andre i min generasjon er jeg oppdratt til å betrakte Picasso som den mest fantastiske, den mest respektinngytende, den mest originale, den mest allsidige, den mest innflytelsesrike, den mest forføreriske og helt sikkert den mest forgudede kunstner i det 20. århundre. Etter en dag på den store retrospektive Picasso-utstillingen i Grand Palais i 1980 gikk jeg til fots gjennom gatene i Paris. Jeg var nødt til å bevege meg litt for å klare å suge inn den voldsomme kraftstrømmen som hadde veltet inn over meg fra de nesten tusen Picassoene som fantes på utstillingen: malerier, tegninger, skulpturer, trykk, keramikk. Legenden om Picasso som trollmann og tryllekunstner var til fulle bekreftet. Men dypt under all beundringen og min fysiske tretthet ulmet en følelse av uro.»
To år etter den retrospektive utstillingen begynte jeg arbeidet med boken. Etter fem år — med utallige overraskelser underveis — sto legendens Picasso for meg omtrent som drømmehelten i et kjempemessig narrespill, sammenlignet med den Picasso jeg i mellomtiden hadde lært å kjenne, og som jeg har forsøkt å gjenskape i boken. Jeg følte meg nesten som Henry James da han sto overfor «en hard og glansfull edelsten ( som funklet og skalv og smeltet hen. Det som i det ene øyeblikk så ut som bare overflate, ble i neste nå til bunnløst dyp». Mannen som i det ene øyeblikk var et enestående geni, ble i det neste en sadistisk manipulator. Det virket som om et liv ledet av brennende lidenskap for malerkunsten, for kvinner, for ideer, plutselig ble til historien om en mann som ikke kunne PICASSO elske, som bare var oppsatt på å forføre, uten tanke på kjærlighet, en mann som ikke engang var drevet av begjæret etter å eie, men hadde en tvangsmessig trang til å ødelegge. «Jeg tror jeg kommer til å dø uten å ha elsket,» sa han en gang. I realiteten var det denne kampen mellom skaperinstinkt og ødeleggelsesdrift som var den innerste kjernen i hans liv, og det er denne kampen som er hovedtemaet i min bok. Vitnesbyrdene om den skapende Picasso er mangfoldige og gloriøse. Hans frodige skaperkraft er legendarisk. Med sine bilder og sine vyer satte han sitt merke, ikke bare på kunstens verden, men på hele det 20. århundre. Men det som vitner om ødeleggeren Picasso, er preget av tragedie: selvmordet til hans annen kone og til sønnesønnen og Marie-Thérese Walter, som gjennom mange år var hans elskerinne, hans første kones psykiske forfall, de nervøse sammenbruddene til Dora Maar, den strålende kunstnerinnen som han levde sammen med i «Guernica»tiden. Alle figurerer de på den lange listen over ulykker blant dem som kom for nær det destruktive nedfallet fra hans personlighet. Under arbeidet kom jeg — til å begynne med motvillig — over en god del nye eksempler på ødeleggeren Picasso, under de hundrevis av intervjuer jeg selv eller mine medarbeidere hadde i Paris, Barcelona, Sør-Frankrike eller andre steder hvor vi fant mennesker som hadde kjent Picasso mens han levde, og som utilsiktet, eller fordi de ikke hadde latt seg forblinde av myten, avslørte fakta om geniets mørke sider.»

Biografien starter slik:

«Han var død da han ble født — det trodde de i hvert fall. Han pustet ikke, og det var ingen bevegelse å se hos det guttebarnet som Dofia Maria Picasso de Ruiz fødte natten til 25. oktober 1881. Etter forgjeves anstrengelser for å få liv i barnet, etterlot jordmoren til slutt den livløse kroppen på et bord for i stedet å ta seg av Dona Maria. Don José Ruiz, mannen til Dofia Maria, og de mange av familien som hadde møtt opp for å være til stede ved fødselen, ga opp barnet som dødfødt. Men ikke slik med Don Salvador, Josés yngre bror, som var en dyktig og myndig lege. Han lente seg over barnet og blåste røyk fra sigaren sin rett inn i dets nesebor. Der hvor jordmoren hadde spilt fallitt, klarte tobakksrøyken å få til en reaksjon. Den første mannlige arving i familien Ruiz, han som fikk navnet Pablo, gjorde sin entré i livet «med en grimase og et brøl av raseri».

Vi følger Picasso fra han ble født til han dør. Selv om Picasso manipulerte de fleste som han kom i kontakt med, er det kvinneshistoriene til Picasso som er gjorde størst inntrykk å lese om. Og det var mange av dem, og disse er bare noen:

Han fikk en sønn, Pablo, med Olga Khoklova som var gift med. Maya, som var tema for utstillingen da jeg var på museet i Paris, fikk han med Marie-Thérèse Walter. Han levde mange år sammen med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma. På slutten av livet levde han sammen med Jacqueline Roque som han etter hvert giftet seg med. Forholdet han hadde med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma, er viet stor plass i biografien. Det kan virke som om Françoise Gilot, som er en kjent kunstner, fortsatt lever.

Forordet om det svært spesielle mennesket Pablo Picasso avsluttes slik:

«Jo flere oppdagelser jeg gjorde om hans liv, og jo dypere jeg dukket ned i hans kunst, desto mer løp de to linjene sammen. «Det er ikke det en kunstner gjør som teller, men det han er,» sa Picasso. Men hans kunst var så helt igjennom selvbiografisk at det han gjorde, det var også ham. Hans livsskjebne overskred grensene for personlig lykke og ulykke. Å gjenskape den ble ikke bare et personlig, men også et intenst møte med en mann hvis levnetsløp spente over 91 år og var en fantastisk ferd full av skaperkraft og ødeleggelse.»

Fra bokomslaget - kjøpte den gjennom Finn.no:

*«Mange hevder at Pablo Picassos kunst er bilde på vårt århundre — søkende, utfordrende, brutalt og fullt av håp. Like motsetningsfylt var personen som skapte denne kunsten.
Hans sprudlende kreativitet ga ham en enestående suksess, men han hadde også et sinnelag og en livsstil som kunne være helt ødeleggende for hans omgivelser.

I denne stort anlagte biografien viser forfatteren oss mannen bak myten, mennesket bak maleriene, manipulatoren bak maskene. Det er et portrett ikke bare av Pablo Picasso, men også av hans tid, hans miljø og hans verden.

Picasso kunne være sine venners beste venn og deres verste fiende. Den fanatiske Francomotstanderen var en diktatorisk familiemann. Den styrtrike egoisten var et fremtredende medlem av kommunistpartiet. Den kvinneglade bohemen var smålig sjalu. Den utadvendte verdensborgeren huset samtidig et mørkt sinn.

Arianna Stassinopoulos Huffington gir oss en populær, omfattende, men også partisk beskrivelse av kunstneren. Boken har vakt stor oppsikt, er svært omdiskutert og er blitt en enorm suksess.»*

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«Vi hadde vært mann og kone i fire år. Han hadde flere ganger sagt at han ville forlate meg, men så døde barnet vårt, og dermed fortsatte vi å holde sammen. Han ville at vi skulle få oss et nytt barn, han sa det ville gjøre meg godt, derfor elsket vi ofte den siste tiden. Men det lykkes oss ikke.»

Jeg fant romanen Det tørre hjertet av Natalia Ginzburg på biblioteket i hylla for nye bøker. Romanen ble utgitt i 1974 og oversatt til norsk i 2022.

Det er ikke det store persongalleriet. Handlingen starter i nåtid, og allerede på første side får vi vite at fortelleren skyter ektefellen Alberto. Etter hvert får vi vite hvordan hun møtte han, hva som ledet til ekteskapet og drapet.

«Når en jente er veldig mye alene og fører et heller monotont og strevsomt liv, med slitte hansker og bare noen få mynter i veska, lar hun fantasien løpe av med seg og blir derfor forsvarsløs overfor alle de feil og fallgruver som fantasien daglig forfører henne med. Som et svakt og hjelpeløst offer for fantasien leste jeg Ovid for atten jenter som satt stuet sammen i et kaldt klasserom, jeg inntok måltidene i pensjonatets dystre spisesal mens jeg kikket ut av de gulmalte glassrutene og ventet på at Alberto skulle komme og ta meg med på en konsert eller en spasertur. Hver lørdag ettermiddag gikk jeg på bussen i Porta Vittoria og reiste til Maona, og dro tilbake søndag kveld.»

Mer skal ikke jeg røpe av innholdet i den gode romanen på 120 sider.

Forlagets omtale:

"Han hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den over på termosen, så hadde jeg skrudd lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebordsskuffen og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene."

Fire år før skuddet faller, har hun møtt den mye eldre Alberto. De går lange turer langs elven og i byens gater, han har med sjokolade og bøker til henne, og han tegner ansiktet hennes i skisseboken sin. De ser ut som elskere, men er det ikke. Alberto forteller ingenting om seg selv, og hun stiller få spørsmål. Hver kveld pudrer hun ansiktet og setter seg til å vente på ham inne på det vesle pensjonatværelset. Ofte kommer han ikke. Likevel venter hun, drømmer om ham og forteller seg selv at hun er forelsket. Og selv om han sier tydelig ifra om at han ikke er det, frir Alberto, de gifter seg og får et barn. Men Alberto er en mann som blir fort lei.

I et usentimentalt og direkte språk dissekerer Natalia Ginzburg et ekteskap. "Det tørre hjertet" er en fortettet og ulmende roman om betinget kjærlighet og forvrengte oppfatninger, om trange kvinneliv og endelig løsrivelse.

«Enhver vil gjerne forstå kunsten. Hvorfor forsøker man ikke like godt å forstå fuglesangen? Hvorfor elsker man natten, blomstene, alt rundt oss uten å ville forstå det? Men når det dreier seg om et bilde, må folk plutselig forstå det. Hvis de bare kunne begripe at en kunstner skaper fordi han må skape, at han selv bare er en ubetydelig liten del i verden, og at han ikke bør få mer oppmerksomhet enn det mange andre får som gleder oss i verden, selv om vi ikke kan forklare dem. Folk som vil forklare bilder er på villspor.» Picasso

Pablo Picasso 1881-1973 Århundrets geni av Ingo F Walther er lånt på biblioteket. Utgaven er sjabby, den er skrevet i og noen sider av boken er fjernet. Hoveddelen av boken omhandler Picassos liv som kunstner, og mange av hans kunstverk er omtalt. Innimellom er Picasso sitert, som sitatet over. Interessant bok. Gleder meg til å lese biografien jeg har kjøpt på Finn.

«Selv om hun var førtifem år yngre enn ham, hadde de på et vis kommet til et punkt der årene ikke lenger talte — de stilte på lik linje. Jeg la merke til det og fotograferte det den første gangen vi møttes, da de sto sammen på La Californies hovedtrapp for å si adjø (side 3). Hun var ti år yngre enn meg og det hendte jeg behandlet henne som en lillesøster, skjønt det også hendte at det var hun som så å si tok meg i hånden som en ubehjelpelig lillebror og førte meg gjennom Picassos verden. Jeg vil gjerne tro at vi tilba hverandre, hun og jeg, forbundet i en felles, om enn meget forskjellig kjærlighet til hennes Monseigneur og min Maestro Pablo Ruiz Picasso.
Jeg kalte henne «Paisanita» «Lille kamerat» — men helst ville jeg kunnet kalle henne nettopp det jeg følte, ord som direkte oversatt fra spansk ville lyde: «Kjære lille medreisende vi to dreier i samme bane rundt et felles midtpunkt.» I måneder og år kom vi tre til å stå hverandre meget nær, i et forhold så naturlig og uanstrengt at jeg uten videre kunne bruke mitt kamera som om intet var. Så frie og trygge var de to i hverandres nærhet. Og deres gave til meg var at jeg kunne få arbeide med samme trygghet i deres hjem.
Derfor er dette deres bok, like meget som min.»

I august var jeg i Paris og besøkte Musée National Picasso-Paris, og så blant annet utstillingen MAYA RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO. Mer om besøket i et senere innlegg.

Jeg ble så imponert over museet og kunstverkene til Picasso (1881-1973), at jeg har vært på utkikk etter biografier/bøker om Picasso på norsk. Jeg fant to bøker på biblioteket. En av bøkene er billedboken Picasso og Jacqueline av fotografen David Douglas Duncan utgitt i 1988.

Utrolig flott bok. Selv om det ikke er en biografi, får man et innblikk i livet deres. Trist å lese om livet til Jacqueline etter at Picasso døde. Boken presenteres slik på Amazon:

“David Douglas Duncan presents a photographic record of the life which Picasso and Jacqueline shared together in their home. The author was a friend of the couple and records the time he spent with them, from his first visit in 1956 to Picasso's death in 1973 and afterwards, until Jacqueline herself died in 1986. He portrays their everyday domestic life, their leisure time and intimate moments and also shows Picasso at work on his paintings. Duncan recalls "The three of us enjoyed a life so close and casual and natural that I was able to use my cameras as though neither they nor I existed". Duncan is a well-known photographer and has written over 16 books.”

Innledningsvis forteller Duncan hvordan han møtte Picasso og Jacqueline første gang. Dette avslutter han slik:

«Underveis til mitt neste oppdrag, i Marokko, gjorde jeg et opphold i Cannes der Picasso etter det jeg hadde hørt levde isolert og uten kontakt med omverdenen.
En gammel krigsfotografvenn, Robert Capa, hadde ofte bemerket at hans venn Picasso hadde en åpenbar sans for folk som oss, med vår særegne livsstil, og at han gjerne kunne tenkes å ville åpne døren for meg hvis jeg banket på. Ikke lenge etter trådte Robert på en landmine og ble drept, nettopp der jeg hadde tenkt å reise neste gang, i Indokina.
Capas navn var passord godt nok da jeg omsider hadde funnet frem til Picassos telefonnummer. En ung pike tok telefonen, skiftet raskt fra spansk til engelsk og ba meg vente et øyeblikk — så forklarte hun hvordan jeg skulle finne Villa La Californies port, som skulle slås opp for meg. Hun skulle vente på meg der. Og det gjorde hun . . . hun — det var Jacqueline!
Sort skaut, sort hår, sort genser, sorte langbukser, sorte spasersko; brungrønne tigerøyne, knappe halvannen meter høy. Hun grep meg i hånden og leide meg gjennom et hus som var befolket av merkelige skapninger jeg aldri hadde sett maken til, og jeg følte meg øyeblikkelig hjemme. Vi fulgte telefonledningen gjennom en mørk gang og inn på et gammeldags baderom. Og der lå Pablo Picasso, nedsenket i skum til brystet, og vinket et vennlig goddag.
Jeg rakte ham ringen, som straks gled ned på pekefingeren på hans venstre hånd mens han studerte motivet. Uten å se opp, sa han: «Jeg lurer på hva han brukte?»
Så gikk Jacqueline og jeg ned og ut i en overgrodd jungelhage som grenset mot den russiske eks-fyrst Michaels eiendom. Hun presenterte meg for Picassos hemmelige familie av bronseskulpturer. Så kom mesteren selv ut og jeg kunne ta farvel. Og neste reise skulle gå til berberstammen i Nord-Afrikas Atlasfjell.
Men den morgenen i Villa La Californie på den franske Riviera hadde en nomade fra så å si hvorsomhelst, oppdaget en ny verden. En enkel verden der Picassos Jacqueline aldri var noen annen enn ganske enkelt «Jacqueline», hans eldste sønn alltid «Paulo», hans yngre sønn «Claude», eller noen ganger «Octavio», hans yngste datter alltid «Paloma» og jeg selv het enten «Dooncan» i Picassos engelskspanske variant, eller «Gitano» — sigøyner — på spansk-spansk . . . eller «Ismael», som de ofte kalte meg, uvisst av hvilken grunn.
Da Jacqueline døde, fant jeg frem et fotografi jeg hadde tatt av dem på baktrappen av Villa La Californie, tett inntil hverandre som et par i hvetebrødsdagene (side 155) og plasserte det forsiktig ved føttene hennes i kisten, sammen med de eneste ordene jeg kunne komme på:
«Bon Voyage With Pablo - Ismael»

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

«Etter to—tre dager er jeg kommet helt iorden. Jeg har riktignok ikke satt ut båten, flommen er for stri. Først igår begynte vannet å synke, men da sto også den øverste målepinnen tett ved gamlebua. — Linerlen og fjellmusen er vel fornøyd, de lever av havregryn; røyskatten har ikke vist seg mer.
Og nå må jeg ha matfisk. Fersk fisk i fjellet, det går liksom ikke rett til uten det. Noe av det som dro meg inn hit, var også historiene om junifisket på Vidda; de kaller det vårbeita — en usannsynlig fiskefest.
Vårbeita skal komme den dagen dvergbjerken og vieren spretter, og når gresset grønnes på setervollene. Kanskje først om en uke, for idag er bare brisken grønn; men vierkjerrene har knopper som lodne, store mandler. Jeg går høyt i hallet, der bærer breene best og bekkene har minst vannføring. Alle vannsig og småstryk har lokk av sne og is, det bobler og syder i vårvann som glor på en gjennom svarte ylehull.»

Sitatet over er fra Alene med vidda av Peder W. Cappelen, som ble utgitt første gang i 1964. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2018. Jeg husker ikke om den ble omtalt i dette radioprogrammet Les Walden og gå ut i skogen! Men den ble trukket frem i Einar Duenger Bøhns filosofipod: Henry Thoreau: Walden Livet i skogene.

Jeg har lest og omtalt Thoreaus bok her: Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene. Derfor var det interessant å høre boken til Walden bli omtalt. Jeg har også vært på fjelltur i det området der steinbua til Cappelen var (er?), i området Lågaros på Hardangervidda. Boken til Cappelen er en klassiker som det var verdt å lese.

Forlaget omtaler Alene med vidda slik:
«Alene med vidda har inspirert og begeistret forfattere og lesere i over femti år. Peder W. Cappelen tilbringer noen måneder i en liten steinbu langt inne på Hardangervidda. Her jakter og fisker han, mens vinteren går over til vår og alt i naturen fødes på ny. Bokas storhet kommer til uttrykk gjennom en særegen sensibilitet overfor naturen. Cappelen har en egen evne til nærmest å lytte frem naturen rundt seg.»

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

«Hun er 37 år og har utgitt elleve bøker. Hun er regnet som én av flere betydelige norske forfattere, men er fremdeles katalogisert som damen med hverdagsromanene fra Kristiania, litt trist og grå, og en stridende motstander av alt «fremskritt» og meget annet. Reaksjonær, mener mange, og sier hun selv.
Nå er hun ved et vendepunkt. Hun vet det når hun denne høsten 1919 setter seg til skrivebordet i stuen i første etasje i Nordseterveien og starter på sin nye roman.
«Denne boken som jeg ville hat bedst,» skriver hun til Nini Roll Anker, «men jeg er træt - det glinser og gløder og render stilt og pent når jeg sitter og strikker og tenker på den - men naar jeg setter mig til om kvelden og tager penden i haanden!»
For det er om natten hun skriver. Når alt er falt til ro i huset og Asta Solheim har kommet inn med en stor kjele svart kaffe, sitter hun og skriver til klokken 2 og 3 hver morgen. Klokken 7 vekker ungene henne. Så blir hun liggende i sengen til klokken 12. Hun studerer gamle lover, rettergangssaker, klosterregnskaper. Og så skal livet i hjemmet gå sin jevne daglige gang; barna skal ha tilsyn og oppmerksomhet, gjester tas hånd om, aviser og bøker leses. Inntil alt er falt til ro igjen i huset, og hun med svart kaffe og sigaretter som oppmuntring setter seg til å skrive natten igjennom.
Det er «Kristin Lavransdatter»s første bind «Kransen» hun er begynt på.»

Sitatet over er fra biografien jeg skrev om i innlegget: Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson

Romanen Kransen er første bind i trilogien om Kristin Lavransdatter. Den ble gitt ut i 1920. Jeg har lest trilogien minst en gang tidligere. Jeg husket hovedtrekkene i romanen før jeg begynte på å lese Kransen. Men det var allikevel som å lese den første gang. Det kommer nok av at da jeg leste den første gang var jeg svært ung. Men aller mest at jeg ikke hadde lest biografier om Sigrid Undset den gang. Jeg kjente ikke til hennes kompetanse på den tiden hun har lagt handlingen inn i.

Når trilogien omtales, er det ofte kjærlighetsforholdet mellom Kristin og Erlend Nikulaussøn av Huseby som trekkes frem spesielt. For meg er det så mye, mye mer. Det er fint å bli påminnet om hvilken fantastisk og særegen forfatter Sigrid Undset var.

Sigrid Undset tar oss tilbake til begynnelsen av 1300 tallet der Kristin bor på Jørundgård i Gudbrandsdalen. En av de sterkeste hendelsene for meg å lese om, er når søsteren til Kristin, Ulvhild, blir skadet.

«Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulde hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget høit og ustanselig, og moren lå bøid fremover henne, tagg og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunde hjelpe.»

Sigrid Undset skriver slik at en er der, ser hvor lite menneskene den gang hadde å hjelpe seg med når en slik grusom ulykke rammer.

Når Kristin er 15 år, blir det avtalt at hun skal gifte seg med Simon Andressøn:

«Kristin blev litt nedslått det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så der var ikke måte på hvad hun hadde ventet sig til brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var noget fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øinene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noget munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.»

Det er lett å forstå Kristins skuffelse. Etter hvert vokser Simon frem for meg et godt og uselvisk menneske. Ikke minst når han trer tilbake for Erlend. Jeg er spent på om mitt syn på Simon endres etter jeg har lest de to andre bøkene i trilogien.

En annen hendelse som gjorde sterkt inntrykk å lese om, er når det blir kjent at Arne er drept. Og spesielt når Kristin møter moren til Arne:

*«Da presten lukket boken og folk reiste sig op — der var allerede mange samlet i likstuen — gikk Lavrans frem til Inga. Hun stirret på Kristin og syntes neppe å høre mannens ord; gavene han hadde rakt hepne stod hun og holdt i som hun ikke sanset hun hadde noget i hånden.

«Er du kommet, du og, Kristin,» sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hende du gjerne vil se sønnen min, slik han er kommet tilbake til mig?»

Hun flyttet et par lys tilside, grep Kristin om armen med en dirrende hånd og rykket med den annen svededuken fra den dødes åsyn.

Det var grågult som lere og Iebene blyfarvede, de var glidd fra hinannen litt så de jevne og smale, benhvite tenner syntes som et spotsk smil. Under de lange øienvipper glimtet litt av de brustne øine, og der var nogen blåsvarte flekker øverst oppe på kinnene, enten det nu var merker efter slag eller likpletter.
«Kanhende du vil kysse ham?» spurte Inga som før, og Kristin lutet sig lydig frem og trykket sin munn mot den dødes kinn. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjente såvidt likteven; han var saktens begynt å tine i heten fra alle kjertene. Kristin blev liggende med hendene på kistefjelen, for hun orket ikke reise sig. Inga drog likklærne mere tilside, så det store knivstikket over nøklebenet blev synlig. Da vendte hun sig utover mot folket og sa med rystende stemme:
«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk sier, at død manns sår blør når den rører ham som har voldt hans bane. Han er koldere nu, og mindre vakker enn da du møtte ham sist her nede i veien. Du liker ikke å kysse ham nu, ser jeg — men jeg har hørt at du forsmådde ikke munnen hans da. »
«Inga,» sier Lavrans og går frem, «har du mistet vettet — snakker du over dig —»
«Ja dere er så gjæve dere borte på Jørundgård — du var altfor rik en mann, du Lavrans Bjørgulfssøn, til at sønnen min torde tenke på å beile til datter din med æren — hun syntes nok selv hun var for god til det, Kristin og. Men hun var ikke for god til å renne efter ham på landeveien om natt og leke med ham i riskjerrene den kvelden han før — spør henne selv, så får vi se om hun tør nekte det her Arne ligger død — og hun har voldt det med løsaktigheten sin —»*

Morens sorg over sønnen, og den kjennskap jeg som leser har til historien bak hennes beskyldninger mot Kristin, det er hjerteskjærende å lese denne scenen.

Forholdet mellom Kristin og Erlend er fint å lese om. Men kjærligheten som er mellom Kristin og Lavrans er for meg det vakreste:

«Fremme ved Tomasalteret så hun faren lå på kne med hodet ned mot de foldede hender som krystet luen inn til barmen.
Sky og bedrøvet listet Kristin ut og stod i swalen. Rammet inn av buen mellem de to småsøiler hun stod og holdt om, så hun Jørundgård ligge, og bak hjemmet den blekgrå dis over dalen. I solen blinket elven hvit av vann og is utigjennem bygden. Men orekrattet langs dens løp var gulbrunt av blomme, granskogen var vårlig grønn allikevel heroppe ved kirken, og det pjutret og kvitret og fløitet av småfugl i lunden like ved. Åja, der hadde været slik fuglesang hver kveld efter solnedgang.
Og hun kjente den lengselen hun hadde trodd måtte være pint ut av henne nu, lengselen i blodet og i kroppen, den rørte sig nu, spedt og svakt som den var ved å våkne av vinterdvale.
Lavrans Bjørgulfssøn kom ut og låste kirkedøren bak sig. Han gikk bort og stod nær datteren, så utover ved den næste bue. Hun så hvor denne vinteren hadde herjet faren. Hun skjønte ikke selv at hun kunde røre ved dette nu, men det for ut av henne allikevel.
«Er det sant som mor sa forleden dag, at du har sagt til henne — hadde det været Arne Gyrdssøn, da Vilde du føiet mig?»
«Ja,» sa Lavrans og så ikke på henne.
«Det sa du ikke mens Arne levde,» svarte Kristin.
«Det kom aldri på tale. Jeg skjønte nok at gutten holdt av dig — men han sa intet — og han var ung — og jeg merket aldri at du tenkte slik på ham. Du kunde vel ikke vente jeg skulde by frem datteren min til en mann som intet eide.»
Han smilte flyktig. «Men jeg holdt av gutten,» sa han sakte. «Og hadde jeg sett dig pines ut av kjærlighet til ham —»
De blev stående og se ut. Kristin følte at faren så på henne — hun strevet for å være rolig i ansiktet, men hun kjente hvor hvit hun blev. Da gikk faren bort til henne, la begge armene om henne og knuget henne i favn. Han bøide hennes hode bakover, så ned i datterens ansikt, og gjemte det igjen ved sin skulder.
«Jesus Kristus, Kristin liten, er du da så ulykkelig —» «Jeg tror jeg dør av det, far,» sa hun inn til ham.
Hun brast i gråt. Men hun gråt fordi hun hadde følt i hans kjærtegn og sett i hans øine, at nu var han så pint ut, så han orket ikke holde fast ved sin motstand lenger. Hun hadde vunnet på ham.
Utpå natten våknet hun ved at faren rørte ved hennes skulder i mørket:
«Stå op,» sa han sakte, «hører du —?»
Da hørte hun det sang om husnovene — den dype, fulle tone av vætemettet sønnenvind. Det strirant av taket, det hvisket av regn som falt i bløt, tinende sne.
Kristin kastet kjolen på sig og gikk efter faren til ytterdøren. Sammen stod de og så ut i den lyse mainatt — varm vind og regn slo imot dem — himmelen var et velte av flokede, drivende regnskyer, det bruste fra skogen, det fløitet mellem husene — og oppe fra fjellet hørte de dumpe drønn av sneen som skridde utover.
Kristin søkte farens hånd og holdt den. Han hadde kalt på henne og villet vise henne dette. Slik hadde det været mellem dem før, at han Vilde ha gjort det. Og nu var det slik igjen.»

Jeg ser frem til å lese bok nummer to i trilogien: Husfrue. Og, heldigvis husker jeg lite om hva som skjer videre.

Forlagets omtale av Kransen;

"Kransen" skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn."

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Jeg har minst lest like mange bøker om Sigrid Undset som bøker hun har skrevet. Tidligere har jeg blant annet kjøpt og lest biografiene til Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard om Undset.

Biografien jeg nå har lest, Gidske Andersons Sigrid Undset et liv, ble utgitt i 1989 før biografiene til Ørjasæter og Slapgard. Det er en bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den på et loppemarked. Jeg har tenkt å lese bøkene om Kristin Lavransdatter om igjen. Inspirert av boken til Vigdis Hjorth & Line Normann Hjorth Kristin må vekk – om Kristin Lavransdatter som ung. Da passet det å lese den uleste biografien som Gidske Anderson har skrevet for å få repetert livshistorien til Sigrid Undset. For den slutter ikke å fascinere meg.

I forordet skriver Gidske Anderson blant annet dette:

«Når jeg etter 1982 leste «Olav Audunssøn» om igjen, kom jeg til å få en helt annen oppfatning. Nå foretrekker jeg kanskje den av alle Undsets bøker. Det har vel noe med alder å gjøre. Men da ble spørsmålet enda mer påtrengende: Hvem var hun egentlig? Så påtrengende at jeg begynte å lete.
Denne boken er da skrevet akkurat slik. Jeg ville forsøke å forstå litt av hvem hun var. Det har ført meg langt tilbake, til et Norge i forrige århundre, til hennes far og mor, til det Kristiania de kom til, og det Kristiania Sigrid Undset vokste opp i. Slik har hun vokst frem for meg som «et norsk menneske». Et usedvanlig menneske, uten tvil. Men til de grader rotfestet i min egen kultur, og samtidig rotfestet i en videre europeisk kultur.
Jeg har gått fra oppdagelse til oppdagelse. Jeg er ikke forsker og ikke litteraturkritiker, og jeg har naturligvis ikke «oppdaget» noe nytt. Det er allikevel mitt håp at vanlige lesere som like lite som meg selv nærmer seg litteraturen og en dikters verden fra et forskerstandpunkt eller et kritikerståsted, - vil kunne ha glede av å følge meg på en ferd gjennom hundre år av Norges liv, slik det kan fremstå gjennom noen få usedvanlige mennesker.»

Utdrag fra en bokomtale her - link til bloggen

«Hvem var kvinnene? Hvem var du, mamma? Hvem er foreldrene våre? Hvorfor de er som de er, og hva gjør det med oss? En altomfattende kunnskap har vi ikke engang om oss selv. Vi strever den stunden vi er her, og våre motiver er bare delvis klare. Vi prøver å finne noe fornuftig å holde på med, vi forsøker oss på relasjoner og alt er midlertidig. Døden kan ikke lære oss noe nytt, men én ting er døden som begrep, noe annet er når døden blir konkret. Den dødsbevisstheten som etablerer seg da er kroppslig. Skjelettet bærer vi hele livet, men ansikt til ansikt med et lik er det ikke til å unngå å kjenne på dagen man selv skal ligge der. Da jeg satt og så på liket ditt, mamma, lå du med en slags gjennomsiktig plastgreie på halsen, den skulle hindre haken fra å falle ned slik at munnen åpnet seg. Dette hadde sykehuset fått på plass før Kjetil og jeg gikk inn for å se deg. Din åpne munn redigert vekk. Dødsgapet spart oss.»

Jeg noterte meg debutromanen til Arild Rossebø Den siste komle da den ble omtalt her i sendingen Åpen bok i februar. Nå er den lest. Den fortjener de positive anmeldelsene som en kan lese utdrag av her.

På bokomslaget omtales romanen slik:
«Den siste kumle er en mat og tradisjoner, om å være en liten gutt og en voksen mann, om en familie som gikk i oppløsning.»

Fortellerstemmen er Harald:
«Det tok lang tid før mamma avslørte hva som faktisk hadde skjedd. Jeg var i midten av trettiårene da historien endelig kom. Mamma skulle på et møte i kirken. Hun bega seg bort dit, men møtet ble avlyst på grunn av sykdom. Da hun kom hjem, fant hun pappa og tante Kjersti i sengen.
Hun sa ikke noe om hvor Kjetil og jeg var da det skjedde, og jeg glemte å spørre. Var vi sammen med henne?»

I det kristne samfunnet familien tilhører, er skilsmissen en katastrofe. I tillegg kommer morens psykiske problemer som ikke blir bedre av det som har skjedd. Faren har sønnene ingen kontakt med. Det er så vidt de blir kjent med at faren dør et år etter at moren dør av kreft når de er voksne.

Navnet på boken kommer av at noe av det siste moren gjør før hun dør av kreft, er å lære Harald å lage komle:
«Jeg har ikke barn, ingen å lære videre til, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få barn, vet ikke om den lykken er forbeholdt andre, men jeg vil sørge for at tradisjonen lever så lenge jeg lever og jeg elsker deg, mamma, mens du lager komle, uten å si det, for vi sier ikke mye, men det en kjærlighetserklæring og hendene som former komlene, dine og mine, lager runde, klissete klumper av kjærlighet og vi legger dem i vannet hvor kjøttstykkene har kokt på svak varme i en time med kjærlighet, vi har i gulrøttene og kålrabibitene som vi har kuttet og skrelt med kjærlighet og jeg gleder meg til gulrøttene, komlegrytens gull, hvor alle smaker trekkes inn og liksom konsentreres i kjærlighet, og jeg angrer på at jeg ikke sa det oftere, hvor glad jeg var i deg, for en del av meg var det, du var vanskelig å elske, mamma, for meg var du vanskelig å elske, for meg er kjærlighet vanskelig og jeg tror det har mest med deg å gjøre, mamma, og det gjør vondt å si det, men det er kanskje sant, slik alle sannheter kommer med forbehold og inneholder sin motsetning i åpenbar eller skjult form.»

Tor Åge Bringsværd siteres med at romanen på knappe 100 sider utgitt i 2022, er klok, morsom, sår og sterk. Jeg er enig. Og glad for at den ble omtalt i Åpen bok slik at jeg fikk denne leseopplevelsen.

Omtale fra dette blogginnlegget

Det var her på NRK Åpen bok, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, at jeg hørte forfatteren Yohan Shanmugaratnam ble intervjuet om boken som jeg har lånt og lest: Bruddet - byen som ville ha brexit. Da jeg hentet den på biblioteket, ble jeg overrasket over hvor stor den var. Men det var stor skrift og mange bilder. Viktigst for at jeg slukte boken, er at jeg som leser kommer tett på mennesker som er direkte påvirket av EU og etter hvert brexit. Bildene beskrev stemningen. En bok jeg kommer til å huske fremover når EU og brexit er tema.

«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»

Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»

«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».

Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.

Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:

«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.
Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.
Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.
Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»

I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:

«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»

Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.

Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.

«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.
Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»

For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.

«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.
Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»

Omtale fra dette blogginnlegget

Noterte meg også boken På gyngende grunn, samtaler med Odd Børretzen. Mange bøker han har skrevet jeg kunne tenkt meg å lese.

Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.

Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg.

Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:

«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.
Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.
Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»

Om formålet med boken – fra forordet:

«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.
For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»

Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.

Om det å skrive biografier:

«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»

Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:

«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»

Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget